Latineren fra vest

Denne uka kom Kjartan Fløgstad hjem fra en litteraturfestival utenfor Moskva og dro rett til en ny festival Lofoten. Neste torsdag er det konsert på Victorias Jazzscene i Oslo. Da skal det feires at han har vandret rundt på kloden i 70 år og brukt tida flittig til å skrive en hel haug med bøker: poesi, prosa, essays og romaner, debattere, holde foredrag og opptre med musikere. Det har - med andre ord - gått i ett helt siden 1968.

Men på selve bursdagen, lørdag 7. juni, pakker Fløgstad kofferten, og mandag setter han kursen mot Brasil. Der skal han skrive fotballbok sammen med sønnen Aslak Nore. For dem som ikke har fått det med seg så er han altså litt over gjennomsnittet interessert i både Sør-Amerika og fotball. Ikke rart han smiler fra øre til øre,

- Det blir spennende, og jeg gleder meg veldig, sier han fornøyd.

- Hvordan tror du det blir å skrive sammen med sønnen din?

- Jeg tror neppe det blir lett, men sikkert morsomt. Vi får vel finne en eller annen rytme, manuset skal tross alt være ferdig den 1. september. Det eneste jeg kan si på forhånd er at vi begge heier på Argentina. Og at jeg tror de vinner.

Vi har avtalt å møtes på Bryggeriet i Nydalen. Her, til lyden av espressomaskiner i mørkt mahogniinteriør, har Fløgstad funnet sitt faste intervjusted. Utenfor flyter restene av norsk arbeiderhistorie renset og gentrifisert forbi, Akerselva er gammel, men ikke lenger grå, den er tvert imot anstendig som en liten vestkantbekk. Fløgstad selv er antrukket i mørk skjorte, lyse bukser og hans bare, brune føtter er stukket inn i ett par usedvanlig elegante loafers. Skjødesløs eleganse kalles det på motespråk.

- Skoene ja, de har jeg kjøpt i Mexico. Er de ikke fine? sier han stolt og ser ut som om han ikke er en dag over 60.

- Er du en friluftsmann?

- Jeg jogger ikke. I min alder ser det liksom litt for masete ut. Men jeg sykler av og til, går turer og prøver å holde meg i form, sier han, og bestiller svart kaffe.

Helt fra han som ung sjømann oppdaget Sør-Amerika har han kjent en dragning mot den latinamerikanske kulturen og ikke minst litteraturen. Forfattere som José Cortázar og Jorge Luis Borges og måten de brukte språket på ga gjenklang i hans egen bakgrunn og hans litterære uttrykksbehov. Det har ført til flere lange opphold i både Brasil og Argentina for å skrive bøker og lære spansk, et spansk han ifølge sikre kilder snakker med argentinsk aksent. Så da forlaget Font ringte og spurte om han kunne tenke seg å dra til Brasil og skrive fotballbok var verken han eller sønnen vonde å be.

- Tenkte du at det verden virkelig trenger nå er en fotballbok til?

- Planen er å skrive både om fotballen som spilles inne på de store arenaene, og om livet rundt blant supportere og vanlige folk. Så vi skal jo skrive om litt mer enn bare fotball da, sier Fløgstad.

Alt annet ville selvsagt skuffe folk som kjenner han. I mai ga han ut romanen «Magdalenafjorden» der eventyrlystne sjømenn møter svikefulle kvinner og farlige femmes fatales i 1930-årenes Europa. Men det er bare det ytre skallet. Den virkelig store, overordnede historien handler om de fascistiske tilbøyelighetene som gjorde seg gjeldende på høyresiden i europeisk elite og overklasse i tida rundt den spanske borgerkrigen og annen verdenskrig.

- Holder det noen gang å underholde med en god historie eller må det alltid være en større idé bak?

- Jeg liker best det siste. Men la meg bare forsikre om at jeg lover å ikke bli forbannet om noen skulle komme i fare for å bli underholdt heller, sier han muntert. Nå er det ikke sånn at han alltid koser seg med skrivingen, av og til er som å stange hodet i veggen eller hakke teksten ut av en granittblokk. Men «Magdalenafjorden» har mye humor og man tar seg i å humre litt mens man leser.

- Har du humret selv mens du har skrevet?

- Ja, av og til har jeg faktisk det. Og det er riktig at det ikke alltid er sånn. Forrige bok sleit jeg veldig med, sier han og gnir seg i øynene som om bare tanken gjør han mismodig. Men så smiler han igjen.

- Men denne historien, den kom liksom bare og ... foldet seg ut for meg, sier han og illustrerer med å spre ut håndflatene foran seg.

Mange har kommet i fare for på tro at Kjartan Fløgstad er en gammel AKP-er bare fordi han har hengt mye med Dag Solstad og en gang i tida jobbet på fabrikk. Men da han vokste opp i en liten vestlandsbygd på femtitallet var det å ta seg sommerjobb og senere fulltidsjobb i lokalindustrien helt vanlig. Fløgstad har skildret hvordan klasseskillene i bygda nærmest kunne leses geografisk i landskapet. Den gangen var Sauda dominert av én stor bedrift: En amerikanskeid fabrikk der faren hans jobbet som arbeidsformann.

- Jeg har hørt at moren din var over gjennomsnittet intelligent, hva gjorde hun?

- Ja, hun var nok det. Hun hadde det man kalte et godt hode. Men hun brifet aldri med det, far var nok mer utadvendt, sang i kor og slikt. Hun var fra en liten fjellgård, og det var ikke store utdanningsmuligheter, så hun jobbet på butikken. Sånn var det bare, særlig for kvinner.

Nederst ved sjøen lå smelteverket, litt ovenfor lå arbeiderboligene, deretter funksjonærboligene og helt oppe på toppen, direktørboligen. Det tydeliggjorde hvem man var og hvor man hørte til.

På femtitallet fikk ungdommen sommerjobber på fabrikken. At unge gutter dro en tur på sjøen var heller ikke uvanlig. Fløgstad var ikke noe unntak. Og etter studier i Bergen var det tilbake til fabrikken på hjemstedet. Men det var først etter ett opphold i Oslo og avtjening av verneplikten i kongens garde at eventyret tok til: Han hyrte på en båt som skulle til Sør-Amerika. En livslang kjærlighet ble tent. Men noen ivrig brevskriver var han ikke, det gikk mest i kortfattede postkort med eksotiske motiv hjem til mor og far.

- Første havna jeg kom til var Salvador i Brasil, mer eksotisk blir det nesten ikke. Det var som om Afrika var blitt tauet over Atlanteren. Jeg husker de kom ut i småbåter - store, staute afroamerikanere som solgte frukt. Og Salvador Bahia! sier han henrykt. - Det var en barokk by. Et Afrika i Amerika i europeisk barokk. Senere ble det Rio, der lå vi lå til kai og lastet omtrent midt inne i byen. Møtet med disse stedene var en vært stor opplevelse for meg. Svært stor.

- Hvordan var livet til sjøs?

- Veldig hierarkisk. Men et fint, godt miljø, litt som i industrien - du har det samholdet man får mellom folk som jobber med det samme.

- Hva syntes foreldrene dine om at du dro på sjøen?

- Det var helt vanlig. Utlandet var alltid veldig nært i hele oppveksten, med smelteverket som eksporterte til Tyskland og England. Båtene kom hele tida og mange unge menn hadde en tid til sjøs.

- Så mor og far var ikke bekymret for deg ute i den store verden?

- Nei. En kort periode hadde jeg lyst til å bli arkitekt, og jeg tror nok om foreldrene mine var bekymret for noe så var de nok langt mer skeptiske til det enn til at jeg dro på sjøen, eller at jeg skrev. Arkitekt var liksom ikke noe man ble i vår familie.

- Ble du voksen på sjøen?

- Nei, jeg tror jeg var voksen før jeg seilte ut.

- Du er kanskje født voksen?

- Nei, jeg har i hvert fall et barnebilde hjemme som ungene mine nekter å tro at er meg. Der ser jeg svært lite voksen ut. For å kunne være utøvende kunstner må du nok ha barnet i deg på en eller annen måte. Det er et privilegium å få barnebarn og føle seg helt på deres nivå.

Nå var det ikke bare arkitektur som interesserte den unge Fløgstad. På biblioteket kastet han seg over de store klassikerne. Særlig de store, russiske forfatterne slukte han nesten rått. Som så mange andre jevnaldrende lå han med øret klint inntil radioen og lyttet på Radio Luxembourg, og på bygdekinoen så han franske kriminalfilmer mandager og westernfilm torsdager.

- Jeg var tenåring da rocken kom, og det var Elvis som var det store for oss. Og folk som hadde vært ute og reist, kom hjem fra Amerika med jeans og slangeskinnsbelter og så jævlig tøffe ut. Vi ble veldig nysgjerrige på Amerika. Jeg husker også at jeg var på Sentrum kino i Oslo og så Beatlesfilmen «A Hard Days Night» og ble helt blåst av banen av ungjenter som hylte og grein og rev seg i håret. Brått følte jeg meg veldig gammel. Jeg var 26.

- Du har alltid hatt et varmt hjerte for popkultur?

- Ja, jeg har det. Det var jo ikke sånn at populærkulturen var godtatt før, slik som den er nå. Den var på en måte uglesett fra alle hold. De borgerlige syns den var vulgær og de på den politiske venstresiden syns den var for amerikansk. Så der fant borgerskapet og venstresida hverandre i en felles front, humrer han.

Han debuterte som forfatter med diktsamlingen «Valfart» i 1968. Men det var med romanen «Dalen Portland» han fikk sitt store litterære gjennombrudd.

- Det er blitt spekulert i at du ble forfatter for å få draget på damene, gjør man det?

- Ja, det tror jeg man gjør. Men det var nok ganske fjernt fra tankene mine i Sauda i 1959, det at et dikt eller to hadde noe med tiltrekningskraft på det annet kjønn å gjøre. Men det er nå slik at litteraturen er en feminisert del av verden. Sytti prosent av det lesende publikum er damer så du kommer i kontakt med mange kloke og lesekyndige kvinner.

- Forførte du kona di med poesi?

- For så vidt. Jeg var på Blindern høsten 1970 og ville studere spansk. Jeg kunne litt fra før og sto foran spanskhylla i universitetsbokhandelen da det kom ei sjarmerende jente opp ved siden av meg. Vi sto der en liten stund og så på samme bøker, Julio Cortázars «Historias de Cronopios y de famas». Så innledet jeg en samtale med henne på spansk. Hun sa hun syntes jeg hadde argentinsk aksent. Dermed var kontakten opprettet.

- Du ble vel litt høy og mørk av det?

- Jeg gjorde vel kanskje det.

- Hvordan gikk det videre?

- Det har gått fantastisk, vi har bodd sammen siden 1971 og vært gift siden 1977.

- Originalt!

- Jeg kjenner faktisk mange kollegaer som har hatt lange samliv.

- Hva er hemmeligheten?

- Jeg tror ikke det er noen hemmelighet. Raushet er stikkordet. Man må være tolerant, finne et fait accompli omkring de faktiske ting. Ingen er jo like, nivået på ordning og reda er aldri det samme, du må kunne gi i mange retninger. Og så er det de små ting, som å reise alene til utlandet og avtale å møtes der, det syns jeg er veldig flott. Å sitte på en fortauskafé i Paris og så kommer det plutselig ei flott dame og slår seg ned ved bordet mitt. Og så er det kona mi.

- Har dere holdt på sånn?

- Å ja, mange ganger. Da jeg var i Latin-Amerika og hun fortsatt studerte medisin, møttes vi i Los Angeles. Hun hadde fri og dro til et hotell på Sunset Boulevard. Jeg kom opp fra Mexico. Det var utrolig flott. Og for noen år siden mens jeg bodde i Chile for å skrive ei bok, møttes vi på et hotell i Santiago. Jeg satt på rommet og plutselig ringte resepsjonisten og sa at det sto ei kvinne der nede som lurte på om hun kunne komme opp på rommet mitt.

- Var det avtalt?

- Ja, men poenget var et jeg ikke visste nøyaktig når hun skulle dukke opp. Jeg syns det er fint å gjøre slikt, du tar liksom ikke alt for gitt og beholder noe av spenningen.

- Er du raus med komplimenter også?

- Vel, jeg er norsk, og vi nordmenn er ikke akkurat verdensmestre der selv om jeg tror at jeg har forbedret meg litt i møtet med latinerne. Man plukker jo opp litt lærdom her og der.

Som forfatter på den radikale venstresiden dro han i 1975 sammen med en delegasjon norske forfattere med Dag Solstad og Espen Haavardsholm for å møte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Århus.

- Jeg tror nok at danskene følte seg intellektuelt overlegne og ville teste oss fjellapene fra nord. Etter foredraget formulerte Brandt et spørsmål som var så langt at det knapt kan kalles et spørsmål og så på oss som satt der før han pekte og sa:

«Hva tenker du om det Dag Solstad?» Det ble dørgende stille og Dag satt og rugget fram og tilbake på stolen før han nærmest spyttet ut på typisk Solstad-maner: «B-b-borgerlig metafysikk!»

Han beskriver vennskapet med Solstad som tidvis komplisert fordi de to sto langt fra hverandre politisk.

- Ble du kalt høyreavviker?

- Ja, det ble vi vel kalt en periode alle som ikke var med i AKP, ler han.

- Jeg var på den andre venstresida, den som ikke var styrt av AKP. Men jeg har alltid holdt med SV, og ellers har Marx og tradisjonen etter Marx vært viktig hele tida for meg og er fortsatt viktig for å forstå verden.

- Du syns fortsatt man kan lære noe av Marx?

- Ja, han er jo blitt på moten igjen. Og en bok av en Thomas Piketty - «Nye forskjeller under kapitalismen», det er sen slags Marx for det 21. århundre.

- Hva gjorde deg så radikal?

- Jeg tror nærkontakten med Latin-Amerika har preget meg. Der borte har venstrebevegelsen vært i framgang, mye av mitt politiske engasjement og min interesse skriver seg nok derfra, sier han. Og jeg innbiller meg at han teller dagene inni seg til han skal pakke kofferten og sette kurs for Brasil.

- Det tror jeg skal bli mye arbeid. Manus må være ferdig til 1. september, jeg vil prøve å få gjort så mye som mulig der nede. Og så har jeg to jobber i Spania på vei hjem, jeg skal forelese i på Universidad Complutense i Madrid, og etterpå skal jeg på en musikkfestival i sør.

Til høsten kommer han ut med enda en bok - «Dovre faller» som er en alternativ historiebok om Norge fra 1814 til 2014 skrevet sammen med Espen Søbye, Harald Berntsen og Jon Langdal. Pensjonisttilværelsen får bare vente, Fløgstad har rett og slett ikke tid.

- Men er det Brasil du gleder deg mest til akkurat nå?

- Å ja, du vet Buenos Aires, det er noe helt spesielt. Du har tangoen, fotballen og psykoanalysen. Det er ikke uvanlig å se små sjapper som har plassert en liten sofa utenfor der du kan legge deg nedpå. Du kan faktisk bli psykoanalysert mens du står og venter på grønt lys.

- Danser du tango?

- Nei. Men jeg har danset, i hvert fall én gang. Vals! Det har jeg fotobevis på. Jeg danset nemlig vals i Folkets Hus i Sauda på sekstiårsdagen, og det var en så sjelden begivenhet at det kom i lokalavisen.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: «Starless» fra albumet Red, av John Wetton 
og King Crimson.

FILM: Sam Peckinpahs 
mesterverk 
«The Wild Bunch».

BOK: Til Brasil tar jeg med «Tropisk elegi» av 
Claude Lévi-Strauss.

MAT: Gazpacho, som jeg lager selv etter en oppskrift jeg fikk i Andalucia for lenge siden.

STED: Lindealléen i 
Bjølsenparken.