Noen få øyeblikk

Av Trond Erik Sandgren

Nok et kapittel skal avrundes. Søndag skal fotballsesongen 2016 avgå med døden, og sportslig blir den nok like savnet som en inngrodd tånegl. På en måte litt synd. Denne sesongen har Vålerenga gitt oss flere høydepunkter jeg kommer til å snakke om lenge. Aller best vil jeg huske hjemmekampen i sommer, mot Molde, der gutta avsluttet kampen med å spille «dritten i midten» med Solskjærs utvalgte. Overtidseieren mot Brann var også svært tilfredsstillende og den taktiske triumfen borte mot Odd. Coaching i verdensklasse kalles sånt.

Kampen mot Lillestrøm ble en typisk kamp mot Lillestrøm. Det eneste som manglet var vel selvmålet til Frode Kippe. Frode, du sier kroppen fortsatt tåler spillet på toppnivå, men når du ikke lenger klarer å score i eget bur ser jeg ingen grunn til at du skal fortsette. Nå kan det fortsatt hende at dere rykker ned, så kanskje du kan ta en sesong til på nest høyeste nivå. Der er det sikkert mye enklere å lage selvmål.

Vålerenga sikret plassen, etter en nydelig scoring av Vajebah Sakor ti minutter før slutt. Da er den viktigste jobben gjort. Oslo kan se frem til nok en sesong på høyeste nivå, og forhåpentligvis mange flere. For nå begynner virkelig arbeidet med å bygge klubben opp. Vår nye daglige leder, Erik Espeseth, er godt i gang med å finjustere maskineriet på Valle. Han mangler nok noen tannhjul, men jeg har stor tro på at han finner de riktige delene. Kjetil Rekdal får endelig dedikert 100 prosent av sin tid til rollen som sportslig administrativ leder. Ronny Deila er nå sjefen på treningsfeltet.

På et åpent møte forrige uke om vår nye stadion ble vi presentert en veldig spennende fremtid for oss som liker oss på kamparenaen. Vålerenga Stadion blir ikke bare fantastisk for Oslo Øst. Det blir ganske unikt i Norge. Dette sammen med engasjementet vi opplevde før og under Lillestrøm-kampen, har gitt meg permanent gåsehud. Det er kanskje hva en hatkamp gjør med deg. Synd vi ikke får den samme rivaliteten i sesongens siste kamp.

For det er ingen hvem-som-helst vi møter på søndag. Det er selveste hvem-som-helst, Viking. Storlaget som aldri blir stort. Den fjerde største norske byen og den fjerde største klubben, men det virker bare ikke sånn. Det er liksom ingen følelser involvert når du sier navnet. Sier du Vålerenga, Brann eller Rosenborg så vil det garantert fremprovosere en følelse. Viking gir ingenting. De gjør faktisk ordet viking kjedelig. Vi skal ikke utelate at Viking ikke er alene om skylden. Mulig det er selve byen. Stavanger oser ikke av sportsglede og engasjement. Det eneste de har fått til er sandvolleyball og et oppkonstruert hockey-lag, som står i minus på tradisjonsbarometeret.

Kanskje Viking er grunnen til at det tok så lang tid i år før vi fikk litt engasjement rundt Vålerenga igjen denne sesongen? Vi merket at noe ikke var helt som det skulle i våres, allerede fra første kamp. Kan det være fordi vi åpnet hjemme mot Viking? Er det virkelig smittsomt å være kjedelig?

Vi satser på at gutta ikke bryr seg nevneverdig om at laget de møter er kjedelig. Sannsynligheten er nok heller der for at vi heller stiller med et sterkt lag, der mange vil vise seg fra sin aller beste side for Ronny Deila. Kampen blir nok en morsom avslutning, både på sesongen og for den levende legenden, Kjetil Wæhler. Vi må ikke glemme at vi har en sjanse på tiende plass.

Så koser vi oss på amfien til vinteren er forbi, for supporter-livet ruller videre. Allerede på tirsdag, når amerikanerne avgjør verdens fremtid, er vi tilbake på tribunen til noe langt mer prekært. Vålerenga Hockey tar imot tabellnabo Stjernen til en svært viktig kamp om medaljer i Get-ligaen. Så ikke bare får du en av de få mulighetene du har igjen til å oppleve Jordal Amfi før den rives - du vil sannsynligvis oppleve en god hockeykamp.

Når hockeysesongen er over tar vi turen til vestkanten igjen for de ti siste fotballkampene på Ullevaal Stadion. Ti kamper, før Vålerenga Stadion endelig åpner portene.

Vi sees både her og der.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen og Trond Erik Sandgren skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.