Konkurransen mellom skolene påvirke prøveresultatene i så stor grad at det kan være fristende å påvirke resultatet. ILLUSTRASJONSFOTO: HILDE UNOSEN

«Testing er blitt det viktigste i Oslo-skolen»

KRONIKK: Etter mange år som lærer i Groruddalen mener jeg det er på tide å si ifra.

Av: Tove Winnæss

Testingen i Osloskolen er en av sakene på forhandlingsbordet på Østmarksetra. SV, MDG og Rødt har slått fast at de vil ha mindre testing i Oslo-skolen, mens Ap mener at vi ikke skal henge oss opp i testingen. Etter mange år som lærer i Groruddalen mener jeg det er på tide å diskutere hvorvidt testingen er blitt et verktøy for utvikling eller en uheldig konkurranse mellom skolene.

Skolen og lærerne gjør alt vi kan for at færre skal falle fra. I Osloskolen er løsningen å kartlegge. Vi øver til kartleggingsprøvene, hele året. Hensikten er å fange opp de som er i risikosonen. Vi får gode resultater. Vi endrer kurs for de med dårlige resultater. Vi ser at flere består testene.

Det er positivt for skolen at kartleggingen settes i system og at resultater diskuteres jevnlig. Jeg tror på at dette på lang sikt kan bidra til at flere fullfører skolen. Prøvene kan generelt være en viktig kommunikasjonskanal mellom lærere, skoleledelse og politikere og bidra til at vi jobber sammen mot målet. Det er måten vi bruker systemet på som skaper problemer.

LES OGSÅ: Til en rektor

For det første har prøven blitt det viktigste i Osloskolen, den er «målet», istedenfor å være en kartlegging av veien dit. For det andre kan prøvefokuset skape en konflikt mellom skoleledelse og lærere om hva som er læringsoppdraget, istedenfor å legge til rette for et godt samarbeid. I tillegg kan konkurreringen mellom skolene påvirke prøveresultatene i så stor grad at det kan være fristende å påvirke resultatet. Jeg mener at dette kan ødelegge den gode intensjonen med kartleggingsverktøyet ved at kvaliteten blir dårligere og at færre elever får hjelp.

I Osloskolen er statlige kartleggingsprøver en av de viktigste vurderingsformene. Prøvene kommer fra Utdanningsdirektoratet. I motsetning til de nasjonale prøvene er kartleggingsprøvene ment som et verktøy som skal fange opp de som trenger mer hjelp. Likevel øver vi til testene hele året, noen har såkalte «øveprøver». Et dårlig resultat på øveprøven kan føre til ekstra kursing der man driller de delene av testen som eleven ikke kan. I tillegg informeres foreldre om disse prøvene. Dette bidrar til bedre prøveresultater.

Prøven har blitt pensum. Den kommuniseres ubevisst eller bevisst som målet. Den er blitt det viktigste styringsverktøyet for undervisningen. Lærerne sitter med den kommende prøven foran seg når de lager årsplan. Vi prioriterer de fagene som har prøver. For resultatene forteller også om du er en god eller dårlig lærer, og de gir skolen en karakter.

I dragkampen mellom publiserte skoleresultater og styrking av elever som trenger det oppstår det ofte konflikter mellom lærerne og ledelsen. For rektor er det viktig med et godt resultat. Lærerne ønsker for det første å synliggjøre framfor å dekke over svake enkeltprestasjoner. For det andre oppleves dette som en forstyrrelse av læringsoppdraget. Lærerne har et mye videre syn på sine elevers læring og utvikling enn pensum i prøvene og mener dessuten at for mye testing er en tidstyv.

Tester i seg selv er en summativ vurderingsform; den vurderer resultatet til slutt. Flere forskere, blant annet den anerkjente utdanningsforskeren John Hattie, hevder at prosessorientert undervisning og formativ vurdering er den vurderingsformen som skaper mest læring. Med dette menes oppgaver som hele tiden vurderes underveis. Når produktet er ferdig, er det prosessen som er vurdert, og resultatet er mindre viktig. Målet er å skape elever som har gode strategier for å vurdere seg selv underveis og slik skape et best mulig produkt. Hattie kaller det selvregulering. Dette oppleves av læreren som noe av det mest sentrale av læringsoppdraget. Summativ og formativ vurdering kan og bør kombineres. Dagens fokus på prøveresultatene stjeler tid fra det forskerne mener er viktigst.

LES OGSÅ: – Lærere presses til å sette bedre karakterer

Kan vi stole på resultatene? Når man kartlegger en 1., 2. eller 3. klassing er det mange faktorer som påvirker resultatet. Skolene gjennomfører testen ulikt – alt fra i små grupper til hele klasser. Tilfeldigheter påvirker i stor grad. Kanskje er man født sent på året, hadde kranglet med mor den morgenen, måtte tisse, satt på en annen pult enn sin egen - akkurat da vi gjennomførte prøven.

Så er det noen faktorer som er alt annet enn tilfeldige. Mange lærere jukser, bevisst eller ubevisst. Noen lærere hjelper litt ekstra til. Et nikk eller et smil er nok. Jeg har selv latt meg friste av å lære elever begreper som jeg vet kommer på prøven, fordi jeg ønsker at de skal oppleve mestring. Mange mener at det å pugge spesifikt til prøvene er juks i seg selv.

Testingen i Osloskolen er blitt en konkurranse mellom skolene. Ønsket om å vinne konkurransen kan for mange ha blitt viktigere enn behovet for sanne tall.

Testen måler grunnleggende ferdigheter. Jeg mener at muntlige ferdigheter er grunnleggende for et barn. Dette testes ikke. Jeg vil lære elevene å snakke norsk. Om elever ikke lærer å lese er det en grunn. Det er neppe at de ikke har lyst eller at de ikke har øvd nok. De trenger mer hjelp.

LES OGSÅ: De leder foreldreopprøret i Osloskolen

Kartleggingssystemet ligger der som et glimrende samarbeidsverktøy for lærere, skoleledelse og politikere. Det er ikke nødvendigvis mindre testing som skal til – vi må fortsette å kartlegge. Jeg tror at systemet fungerer mer etter intensjonen om man slutter å publisere og til enhver tid sammenligne resultatene. Da vil ledelse og lærer kunne samarbeide med felles mål: Finne de som må få mer hjelp.

Vi kan heller konkurrere om best resultater på de nasjonale prøvene. De yngste elevene bør derimot skånes fra for mye formelle tester og prøveformer. Samtidig bør lærer og skoleledelse bruke enda mer tid på å reflektere jevnlig over utviklingen til disse små. Jeg ønsker å kommunisere til elever og foreldre at vi har fokus på utviklingen, ikke på resultatene. Jeg håper at det nye byrådet kan ta et oppgjør med testfokuset i Osloskolen, slik at vi får sanne tall og mer kvalitet i oppfølging av elever som sliter. Det er jo dette som er kartleggingens intensjon.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!