«Per» ble ikke tatt på alvor: – Problemet når menn blir utsatt for vold, er at vi ikke blir trodd

De ble gift etter å ha kjent hverandre i noen år. Men idyllen varte kort.

– Min kone viste seg fra en side jeg aldri før hadde sett. Hun ble full, og gikk fullstendig i svart. Hun ble voldelig mot meg, og både bet og slo meg, sier han stille til Dagsavisen.

Les også: Flere barn ender på krisesenter

Han ønsker å være anonym, av hensyn til kona og stedet han bor. Men han synes det er viktig å fortelle historien om hvordan han som voldsoffer er blitt møtt.

– Problemet når menn blir utsatt for vold, er at vi ikke blir trodd. Jeg er en svær og kraftig mann. Så hvem skal da tro at det er jeg som er offeret? spør han retorisk.

Les også: Krisesenter for menn merker økende pågang

Tok henne tilbake

Per forteller Dagsavisen om en hverdag der volden eskalerte gradvis.

–  Jeg var konstant redd, og visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem, forteller han.

Han forteller om grov fysisk vold. Om biting og kloring og langt verre ting. Psykisk fikk han også gjennomgå.

– Hun ga meg det glatte lag, fortalte hvor dårlig jeg var som person, at jeg var elendig i senga, at jeg var en dårlig far, og at moren min egentlig aldri var glad i meg. Fortsatt «sitter» hun på skuldra mi, og forteller meg disse tingene daglig, sier han og kikker rundt seg.

Akkurat som hun er til stede.

– Hun ringte også rundt til folk jeg kjente og sa hvor forferdelig jeg var som person. Det som reddet meg var at hun var full når hun ringte rundt, og derfor ikke hadde noen troverdighet, sier han.

Les også: Fullt krisesenter

For noen år siden han at han skulle dra til politiet og anmelde henne. Men i stedet dro han til legevakta, og fikk dokumentert skadene, før han dro på jobben for å sove der.

– Selv om hun var voldelig var jeg likevel glad i henne, men visste ikke hvordan jeg skulle håndtere dette. Jeg sendte en mail til politiet for å få råd, men fikk aldri svar på mailen.

Per ble etter hvert selv anklaget for vold mot partneren.

– Jeg ga en detaljert forklaring, men hørte aldri noe mer, sier han.

Selv sluttet han helt med å drikke alkohol, i håp om at det skulle smitte over på henne, og at det å ikke ha alkohol i huset skulle bedre situasjonen.

Les også: 30 år siden Norges første krisesenter ble åpnet

– Det skjedde ikke, og hun var flink til å gjemme alkoholen. Jo mer alkohol, jo mer utagerende ble hun. Og for ikke lenge siden fant jeg en tom spritflaske i en koffert jeg ikke hadde brukt på flere år, sier han rolig.

Vold mot politiet

Flere ganger senere ble politiet tilkalt til paret, men det var hun som ble trodd, ikke han. Dette har Per opplevd gjentatte ganger. Men han forteller at han ikke har orket å kjempe mer mot sin tidligere partner.

–  Livet mitt er totalt snudd om, jeg har fått diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Jeg er usikker på om jeg noen gang kommer tilbake i full jobb, sier han.

Les også: Innvandrerleder: – Kvinner misbruker krisesenter

Fikk støtte

Tidligere i år ringte han en støttetelefon for voldsofre for å få råd. Og møtte en som ville snakke med ham , og som trodde på det han hadde å fortelle.

– En stor takk til henne, sier Per, og trekker pusten dypt.

Nå har «Per» kommet i kontakt med Reform – ressurssenter for menn, som jobber med voldsutsatte menn.

– «Pers» historie er ikke unik, men heller ganske vanlig. Det bildet vi har i samfunnet av voldsutsatte er kjønnet. For mange er det vanskelig å tro at det finnes menn som kan være voldsutsatt i nære relasjoner. Det være seg fysisk, psykisk, seksuelt eller økonomisk, sier rådgiver Danel Hammer i Reform – ressurssenter for menn til Dagsavisen.

Danel Hammer i Reform. Foto: Maria Gossè

– Menn som søker hjelp opplever ofte å få mindre hjelp og dårligere kvalitet på hjelpen. Menn som kommer til krisesenteret blir ofte plassert i dårlig utstyrt leilighet et annet sted enn der selve krisesenteret og de ansatte holder til. Oppfølgingen far og barn, eller den voldsutsatte mannen, blir derfor ofte mangelfull. Mens voldsutsatte kvinner får være sammen med andre kvinner i samme situasjon, og ha hverandre å lene seg på. Menn som har levd med vold fra partner blir isolerte. Det er uheldig at vi ser tendenser til at isolasjonen fortsetter etter at mannen har kommet til et krisesenter, sier Hammer.

– De fleste menn som først har kommet inn døra på et krisesenter er likevel oftest svært tilfredse med hjelpen. Og ikke alle har behov for et botilbud, men noen å snakke med, og det kan man også få med ansatte på krisesentre, sier hun.

Les også: Millionunderskudd på krisesenter i Oslo

Reform jobber nå med prosjektet «Under Radaren», hvor de intervjuer og kartlegger erfaringene og hjelpebehovene til menn over 65 år som har opplevd vold fra partner, barn eller andre nære personer.

– Tilfeldighetene ville ha det til at vi begynte annonsering etter informanter nå i korona-perioden, og det har resultert i et «ras» av henvendelser fra menn som har levd i særdeles voldelige, til dels livsfarlige forhold. De fleste som tar kontakt med oss er ikke i målgruppen med tanke på alder, men vi har likevel valgt å inkludere noen deres fortellinger i datagrunnlaget, sier Danel Hammer.

– Det store antallet henvendelser (sammenlignet med pre-korona) gjør imidlertid at vi blir bekymret for hvordan voldsutsatte menn egentlig har det nå i disse vanskelige tider. Mange har mistet jobben, eller er permittert, og ikke alle menn vet om at det skal finnes et krisesentertilbud for dem i alle kommuner. Isolasjon får jo en ny mening nå til dags, og for noen mennesker kan denne forsterkede isolasjonen føre til enda mer vold, fordi han er innestengt med sin voldsutøver til alle døgnets tider, sier hun.

– Koronaen i seg selv har nok ikke forandret på så mye for de som lever i de aller mest voldelige forholdene. Men mange har mistet muligheten til å komme seg litt vekk, slik som en arbeidsdag gir muligheten til.  Andre, som fortsatt er i jobb, forteller at de lever under konstant press og frykt, hvor det å få en jobbtelefon fra en kvinnelig kollega kan stamme skruen i konas voldsregime. Flere forteller at de også er blitt sykmeldte og uføre som følge av den altoverskyggende volden de lever med, sier Hammer.

20 henvendelser i måneden

Før koronaen fikk Reform to-tre henvendelser i måneden fra menn som var utsatt for vold fra partneren.

– De siste par månedene har vi fått 15-20 henvendelser fra menn. Mange trenger hjelp til å orientere seg rundt i systemet, mens andre opplever at kontakten med oss er den første gangen de virkelig har blitt tatt på alvor, sier Danel Hammer.

Tall fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) (2014) viser at fem prosent av den norske befolkningen for voldtekt, mens seks prosent er blitt usatt for alvorlig fysisk vold.

Reform har jobbet med problematikken i flere år, og ser at gapet mellom hjelpen menn og kvinner får, er stort, både hos politiet og hjelpeapparatet.

– Men mange krisesentre jobber bra med menn som er utsatt, sier hun. Reform har i flere år jobbet med kompetansebygging sammen med krisesentrene, og vi ser at ikke alle sentrene har et fullgodt tilbud til menn, sier Danel Hammer.

– Det er en myte at menn alltid er dårlige til å be om hjelp. Noen er det.  Men hovedproblemet er at menn risikerer å bli møtt med en kald skulder hos hjelpeapparatet. Dette har vi sett mye av i prosjektet «Under radaren», sier Hammer.

Krisesenter

For noen år siden tok Per kontakt med krisesenteret, og fikk beskjed om at han kunne komme dit ved behov.

– Men jeg dro ikke da, selv om jeg også var livredd for bo hjemme, sier han.

Året etter ble det så ille, at han tok sakene sine og tok kontakt med krisesenteret.

– Jeg ble plassert i en leilighet som kommunen disponerer, forklarer han. Men leiligheten var såpass nærme hjemstedet, at Per ble urolig.

– Jeg gjemte bilen når jeg skulle parkere, og snek meg inn av redsel for at hun skulle finne ut av hvor jeg bodde, sier han.

Der bodde han i et par måneder, før han fikk leid en annen leilighet.

– Det var en forferdelig påkjenning, og jeg ble også sykmeldt. Jeg sov på sofaen for å ikke «bo» meg inn i leiligheten. Jeg ville ikke at det skulle føles som et hjem. Av oppfølging fikk jeg en halv times besøk en gang i uken, og en telefonsamtale hver kveld, sånn bare for å sjekke at jeg var i live. De var ikke akkurat det jeg trengte, forteller han.

Etter dette har paret ikke bodd sammen, og han har flyttet tilbake til huset sitt. De er fortsatt gift på papiret, men skilsmissepapirene er ikke blitt signert av partneren.

I dag bor de ikke lenger i samme by.

– Jeg er fortsatt redd henne, og vet hun kan være farlig. Men jeg er ikke lenger redd for plutselig å treffe henne på gata, sier han.

I dag har de kun sporadisk kontakt via epost.

Han sier at han fortsatt er glad i henne, og at han har prøvd alt han kunne for å hjelpe henne, -  og forholdet.

– Grunnen var at hun egentlig var verdens mest hyggelige og omtenksomme person når hun var edru. Jeg hadde tro på at ting kunne endre seg, også henne. Men en drøm ble til et mareritt, sier han stille.

Men for å kunne bli bra må man selv ta ansvar for den situasjonen man er i, påpeker han.

– Helseapparatet gjorde en feil da de la til grunn at det var jeg som var problemet.  De ga henne et argument om at hun ikke trengte ta i det selv.

Ble ikke trodd

Grunnen til at Per forteller sin historie, er at han håper andre menn skal kunne står bedre rustet i møtet med hjelpeapparatet enn det han ble.

– Mitt problem var å bli trodd. At jeg som manns skulle få bank av kona, var liksom utenkelig. Jeg ble sett på som voldsutøver, ikke et offer, sier han.

Les også:  Byråden garanterer for Oslo krisesenter. Men hun er bekymret for resten av landet.

I ettertid har han mistet tilliten til politiet, rettsvesenet og hjelpeapparatet.

– Politiet går inn en med en klar forutsetning, at det er kvinner som blir utsatt for vold, ikke menn, sier han med klar stemme.

– Krisesentrene er til for kvinner, og jeg ble sett på som problemet. De gangene politiet kom til oss, så de automatisk på henne som offeret, fortsetter han.

– Jeg har ikke noe vondt å si om krisesenteret der jeg fikk hjelp. Men det er så sjelden menn oppsøker dem, og problemet er at de ikke har de verktøyene som skal til for å hjelpe menn, sier han.

Han synes hans egne opplevelser er vanskelig å snakke om, at han som mann blir utsatt for vold av sin egen ektefelle.

– Det har vært et skambelagt problem for meg, sier han alvorlig.

– Jeg har i alle disse årene ikke greid å dele dette med noen. Hverken familie eller venner. Jeg har  hele tiden vært redd for å bli trodd. Bli tatt på alvor. Følelsen av å ikke bli trodd har vært og er en ekstra belastning, sier Per.

Per betegner seg selv som en såkalt vellykket person med høy utdannelse og jobb. Nå er han en skadet person.

– Jeg prøver å legge dette bak meg, men jeg vil aldri bli den personen jeg en gang var, avslutter han.

Trenger du hjelp, ring VO-linjen 116006, ta kontakt med Reform, krisesenter eller politiet.