Omtales som en epidemi: Derfor låser unge seg inne på rommet

Hva skjer når ungdommen i huset kutter ut skolen, venner og samvær med familien og trekker seg tilbake fra all sosial aktivitet? I Japan er dette blitt så vanlig at man omtaler det som en epidemi, og de har fått et eget ord for det i språket: hikikomori, som betyr alvorlig sosial tilbaketrekning. Og fenomenet blir stadig mer utbredt, også blant norsk ungdom. Men, det finnes hjelp.

I Marte Spurklands bok «Ut av krisen» møter vi en ung gutt – «William» – som ikke orket mer. Familien bor i Bærum, et velstående nabolag bestående av noen av landets rikeste mennesker. Spurkland forteller i boka at møtet med familien var merkelig, ettersom de framsto som en vellykket liten familie. Men familiens historie avslørte at sønnen opplevde seg annerledes fra tidlig alder. I barnehagen hadde de voksne oppfattet «William» som ekstra begavet, og han fikk kjælenavnet «den lille professoren». Men da han begynte på skolen og det etter hvert viste seg at han hadde både dysleksi og dyskalkuli kom skuffelser og nedturer etter tur, både for «William» selv og foreldrene.

[ Marte Spurkland har skrevet boka om vår evne til å tåle kriser ]

Lang historie kort: etter lang tids strev og mange tapre forsøk med påfølgende skuffelser ga «William» opp, og ble sittende på rommet sitt og spille «Battlefield», «Grand Theft Auto» og «Call of Duty». Spurkland forteller hvordan følelsen av å være veldig unormal nærmest spiste opp hele selvbildet hans. Og at det eneste han ønsket var å være såkalt normal. «Så alle disse forsøkene til mamma og pappa ble noe jeg ikke ønsket å være med på. Jeg hadde ikke noen vilje til å ta imot hjelp» forteller han i boka. Til slutt fikk familien hjelp fra et spennende tilbud i Bærum: hikikomorinettverket.

Hjelpetilbudet i Bærum

Utforskningen av hikikomorifenomenet startet i Japan i 1978, da psykiater Yoshimi Kasahara beskrev en gruppe pasienter han hadde som led av de samme symptomene: en angst så sterk at de lukket seg inne i hjemmene sine. På nittitallet fikk sosial tilbaketrekking stor oppmerksomhet da det skjøt fart blant unge i Japan, men etter hvert har fenomenet spredt seg blant ungdom over store deler av verden. I Norge er det nå såpass utbredt at ungdomsarbeidere i Bærum har drevet et eget hikikomorinettverk siden 2015.

– Dette er ikke ledelsesdrevet, men noe vi fagfolk som jobber nede på gulvet har funnet ut at dette må vi bli bedre på, sier psykolog Hanne Naug. Som en del av Ressursteam for ungdom er hun en del av hikikomorinettverket, sammen Utekontakten, oppfølgingstjenesten (OT) for Asker og Bærum.

– Hva slags råd gir dere foreldre til barn som ikke vil gå på skolen?

– Det første er å snakke med det lokale hjelpeapparatet på skolen, kontaktlærer, helsesykepleier, avdelingsleder og jobbe med skolesituasjonen der. PP-tjenesten er en viktig instans også. Og så kommer jeg og min kollega inn med våre temakvelder for foreldrene, med mulighet for oppfølging gjennom individuelle samtaler i etterkant. I tillegg har oppfølgingstjenesten, i samarbeid med utekontakten og Sandvika videregående skole, et eget tilrettelagt skoletilbud for første året på videregående for ungdom som har vært lenge utenfor skolen, forklarer Hanne Naug.

Ifølge Hanne Naug er det mange årsaker til at stadig flere unge mennesker trekker seg tilbake. Det er blitt mer attraktivt å være hjemme enn det var før, med TV, film, pc og dataspill og sosiale medier, men grunnen til at noen trekker seg kan også skyldes sykdom, angst, press og mas og høye krav til vellykkethet.

– Vi tenker litt på det som en avmaktsreaksjon. At noe er vanskelig. Det kan være mobbing, en vanskelig skolesituasjon, ulike former for utenforskap, sosial angst, autismespekterforstyrrelser eller helt andre årsaker, sier Hanne Naug.

– Kanskje har de forsøkt å gjøre ting for å fikse det og så får de ikke det til. Siste løsning blir å trekke seg helt ut, gi opp prosjektet for å slippe mas og krav og krype under dyna for godt, sier Naug og legger til at dette er en følelse de aller fleste kan kjenne på, kanskje ikke for godt men for en periode. Men, for noen blir det alvorlig.

– Det er forskjellige grader av tilbaketrekking vi ser, fra de som er helt tilbaketrukket til lightversjonen, som er de som ikke går på skolen men har litt kontakt med venner. Den siste gruppen er nok mer vanlig enn de som foretar en total sosial tilbaketrekking, sier Naug.

. Det kan være mobbing, grader av autismeaspekter eller alvorlig, sosial angst.

—  Hanne Naug, psykolog

Spesielle interesser

For mange av de ungdommene som hikikomorinettverket har kommet i kontakt med har ønsket om tilbaketrekking handlet om at de føler at de ikke passer inn, ofte fordi de har en interesse som de ikke deler med noen i nærmiljøet. Så sitter de på rommet foran pc-skjermen, og finner nye venner på internett. Der kan de finne venner fra hele verden som de har mer til felles med enn de som er fysisk nære, skape seg en egen krets – en community – der de deler det de er opptatt av og opplever anerkjennelse, selv om foreldre og andre syns det bare er tull.

– Det å føle at man hører til har utrolig mye å si. Hvis man ikke har en flokk, ikke et «vi» så er det for mange heller ikke noen vits i å gå ut, sier Hanne Naug.

– Samme hvor liten og sær interessen deres er kan de finne likesinnede på nettet, der har jo dagens ungdom en mulighet vi ikke hadde, sier Naug og forteller at hun tidligere møtte et foreldrepar til en jente på 12 år som følte seg annerledes fordi hun var belest og befant seg på et helt annet modningsnivå enn de andre i klassen.

– På nettet fant hun et Harry Potter-fellesskap der hun fikk masse venner. Det ble kjempeviktig for henne og foreldrene måtte kjøre henne til Harry Potter-treff og samlinger på helt andre kanter av landet, smiler Naug.

Men, mens mange av de som deltar i nettsamfunn og gaming kan ha et rikt sosialt liv på nett, gjelder det ikke alle.

– Blant de vi kjenner til er det også noen få som ikke har noen kontakt med andre på nettet heller, og det er en spesiell utfordring. Da kan det handle om psykisk sykdom, men ikke alltid. Det er jo dette som gjør det så komplisert, og at vi må trå varsomt fram når vi skal prøve å nå folk, sier Hanne Naug.

Foreldreopplæring

Temakvelder for foreldre til barn som strever med gå på skolen er blitt et tilbud i hikikomori-nettverket i Bærum. Tilbudet er populært, første gang de arrangerte var det over 70 påmeldte.

– Det er ikke noe fokus på deg om du ikke vil. Da blir terskelen for å delta lavere. For det er så viktig å nå foreldrene, sier Hanne Naug. Det hender ofte at Hanne Naug og resten av hikikomorinettverket i Bærum får henvendelser fra fortvilte foreldre langt utenfor kommunen som vil vite hva de bør gjøre. Mange av foreldrene hun møter forteller om krisestemninger i hjemmet når en ungdom trekker seg ut.

– Familielivet blir ofte låst og konfliktfylt når foreldrene blir fortvilte og sinte, da kan det bli helt krise, sier Hanne Naug.

– For en del av ungdommene er foreldrene de eneste som ser dem. Så det er gjennom foreldrene vi må jobbe, ved å få de til å prøve å gripe an problematikken på en ny måte, slik at de kanskje klarer å skape mer bevegelse.

Jeg ser at det endrer familier over natta. Det er helt utrolig.

—  Hanne Naug, psykolog

Først var tilbudet ment for foreldre til barn i ungdomsskolen og videregående skole, men er nå utvidet for barneskoleforeldre.

– Tilbakemeldingene vi fikk fortalte at problemene starter mye tidligere enn ungdomsskolen, helt ned til barneskolen der det ofte er mest alvorlig, både faglig men også sosialt. For detter man utenfor så tidlig så er det vanskelig å komme seg videre.

Mens Naug og hennes kollega har foreldreperspektivet er det oppfølgingstjenesten som har skoleperspektivet.

– Sammen med utekontakten har de bygget opp et veldig tilrettelagt skoletilbud hvor du kan ta første året på videregående ett og ett fag, hvor det er oppmøte kun en dag i uken og resten av tiden er nettbasert. Det har vært utrolig vellykket. De kan komme hjem og hente, eller sørge for at mamma eller pappa sitter utenfor hvis ungdommen syns det er skummelt og så videre. Og det er tilbud om å sitte på enerom for de som trenger det.

[ Sjalusi er menneskelig, men kan også være giftig ]

Undervisning om gaming

Foreldrene Naug møter har ofte lite eller ingen kunnskap om interessene og nettaktiviteten til barna.

– Vi underviser foreldre om gaming. Og da er det nesten alltid med ungdom. Noe av det mest potente jeg gjør som psykolog er to timers gamingforedrag for foreldre, fordi jeg ser at det endrer familier over natta. Det er helt utrolig, sier Hanne Naug.

– Hva skjer?

– Foreldrene må endre mye de tidligere har tenkt. Det samme måtte jeg da jeg lærte om gaming. Når du først skjønner det, er det er et sånt øyeblikk som snur opp ned på alt, sier Hanne Naug og sier at en åpenbaring for mange er det å oppdage at ungdom kan leve et veldig aktivt sosialt liv i virtuelle verdener og spill.

– Men når man blir redd og bekymret blir man ikke alltid så åpen. . I mange familier blir det mye konflikter rundt spill, der voksne har lite kunnskap og lite respekt for aktiviteten til barna. Etter to timers gamingkurs hos oss kommer de ut og kan tenke nytt og snakke om det hjemme på en måte som gjør at konfliktnivået synker over natta.

Cosplay og spill

Når hikikomori-ungdom skal lokkes ut igjen i samfunnet må det være noe som frister. De som ønsker personlig kontakt med psykolog kan få det gjennom Lavterskeltilbud i kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Men, når det gjelder tilbaketrekking så er det nettopp denne typen kontakt de ikke har lyst på. Hanne Naug forklarer at da handler det om å gå bakveien og heller invitere ungdommene inn i noe de er interesserte i.

– Istedenfor å prøve å fikse noe som er galt, så prøver vi å lære litt. Det er ikke alt som er galt som vi kan fikse, og da får vi heller fylle på med noe positivt. Å ta utgangspunkt i ungdommenes interesser kan være en lur vei å gå.

I Bærum har utekontakten laget en egen gamingklubb som heter Spillhuset, et fritidstilbud til ungdom som liker gaming. Nå driver ungdommene selv tilbudet og det har blitt en egen frivillig organisasjon, men fortsatt med et samarbeid med kommunen.

– Det de gjorde var å invitere noen av de ungdommene som satt hjemme med høy gamingkompetanse for å undervise de ansatte i gaming, med tilbud om kjøring og pizza. Når de hadde lært opp de ansatte, holdt de kurs for andre i kommunen som jobber med ungdom. Ambisjonen var at de skulle bli møtt for interessen sin og bli anerkjent for det de står for og kan. Og at det skal gi lyst til å involvere seg mer.

Etter å ha hatt suksess med gaming har de nå også startet en dronegruppe. Og så er det laget et cosplayverksted og en egen jentegruppe.

– Noen av ungdommene som deltar har store utfordringer og andre ikke. Poenget er at kommunen bidrar til å skape arenaer der ungdom kan oppleve tilhørighet og treffe andre med same interesser. Opplevelsen av tilhørighet kan ha bedre effekt på den psykiske helsen enn noe man kan få hos en terapeut.

– Poenget er å få positive opplevelser og bekreftelse på at det de interesserer seg for er viktig og bra. De lager ting selv, har egen nøkkel til bygget. Cosplayverkstedet er også blitt et sted ungdommer som søker å leke med personlige uttrykk og finne seg selv, forklarer Hanne Naug.

Opplevelsen av tilhørighet kan ha bedre effekt på den psykiske helsen enn noe man kan få hos en terapeut.

—  Hanne Naug, psykolog

Systemkritikk

I mange kretser blir hikikomori kun omtalt som en individuell psykisk lidelse. Og ja, mange sliter med psykisk stress, press og alvorlig sosial angst. Men, er det alltid ungdommene som trekker seg tilbake som feiler noe?

– Ikke nødvendigvis, sier Hanne Naug.

Da boka «Social Withdrawal: A Neverending Adolescence» (1998) beskrev Saito Tamaki kom ut i 1998 skapte den debatt rundt familiestrukturer, utdanningssystemet, psykologi og kjønnsidentitet. For Hanne Naug er det tydelig hvor vanskelig det er for alle unge å tilpasse seg helt like strukturer.

[ Å vise sinne er blitt skamfullt og tabu ]

– Under pandemiens første fase sjekket vi hvordan hjemmeskole hadde fungert for ungdommer som fra før hadde et fraværsproblem. Og svaret var todelt: noen sa det var fantastisk, de hadde jobbet mye bedre, levert det de skulle og plutselig følt seg på lik fot med alle andre. Og så var det en annen gruppe med dårlig evne til selvstyring som ikke fikset det. De sto ikke opp, logget ikke på og så videre, sier Hanne Naug.

– Men er det noe med skolestrukturen som kunne organiseres annerledes?

– Det er noe med rammene på mange nivåer som gjør individuelle løsninger klitt kompliserte, sier Naug men understreker at vi kanskje kunne være mer åpne for at det finnes mere enn en måte å tilegne seg kunnskap på.

– Før pandemien har det vært snakket en del om nettbasert undervisning, men det har blitt sett på som vanskelig. Men, så gikk det knapt ett par uker med pandemi, og så funket det godt for veldig mange, faktisk, sier hun.

Med ny teknologi er det ikke lenger nødvendig at alle befinner seg fysisk på samme sted til samme tid for å jobbe eller lære. Hanne Naug synes det er spennende å se om skolen kan legges opp annerledes.

– En av våre kjepphester er hele fraværsproblematikken, å se bredere på årsaker, ikke bare på individfaktorer. At det er et samfunnsproblem mer enn et individuelt problem snakker vi mye om. I arbeidslivet ser man jo på fravær som et mål på arbeidsmiljø, men det gjør vi ikke på barn. Det syns jeg er skikkelig dårlig gjort.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!