I boka «Boligdrømmen» tar journalist Kjetil Gyberg et kraftig oppgjør med den norske boligpolitikken som han mener er den mest markedsorienterte i Europa. På den ene siden sitter unge mennesker og roper etter lån. På den andre siden hevder Finanstilsynet at det er ikke sånn at dersom enda flere får mer lån så vil alt gå bra.
– Det finnes per i dag ingen gode alternativer til å kjøpe seg egen bolig til høy markedspris i dagens Norge, sier Gyberg. Han har selv bodd mange år i London, og ble først smertelig klar over den feilslåtte boligpolitikken i Oslo da han flyttet hjem og skulle etablere seg på nytt.
– Tall fra Norges Bank tilsier at nærmest en 1/3 av Oslos befolkning har null kjøpekraft når det kommer til bolig. Det er mange mennesker, store lønnsgrupper. Jeg kom hjem da prisene nærmet seg en topp rundt 2016, og det var slående å oppleve å være priset ut av markedet i sin egen by, sier Gyberg. Han synes det er noe med selve debatten rundt den norske boligpolitikken som virker helt fastlåst.
– Ingen snakker om alternativer, som for eksempel ikke-kommersiell utleie, sier Gyberg.
Les også: Dette blir de politiske dragkampene i Oslo
Delt eierskap
I «Boligdrømmen» holder han fram eksempler fra byer som København, Wien, Zürich og London, som alle tilbyr ikke-kommersielle boliger til sine innbyggere. I London har modellen med såkalt delt eierskap blitt en løsning for mange.
– Ideen er litt sånn som britene spiser loff – at eierskapet kommer ferdig «oppskåret i skiver» på 10 prosent som gjør at du kan gradvis kjøpe boligen. Du kjøper den første biten og leier resten, som du betaler en regulert leie på. Da har du også litt rom til å legge deg opp penger slik at du gradvis kan kjøpe. På den måten senker de terskelen på eierboligmarkedet. Det betyr at de med middels til lav inntekt kan komme inn på markedet, sier Gyberg.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
En tredje vei
Men, å subsidiere folk inn i eierskap har sine problemer, fordi offentlige midler blir privat kapital før eller siden. Og da kan den private kapitalen være med å drive prisene opp enda mer. I boka argumenterer Kjetil Gyberg derfor heller for en annen modell, såkalt ikke-kommersiell utleie, slik vi ser i byer som Zürich, Wien og København.
– Det er ikke privat regi slik vi kjenner her, men permanent leie i regi av kooperativer og boligbyggelag, med tids-ubestemte kontrakter, og så mange rettigheter knyttet til det at det oppfattes som å eie. Det dekker behovet for et stabilt, godt hjem som du ikke har i privat utleiesektor, og i København og Wien kan du til og med arve denne boretten. Det man sier fra seg er retten til å vinne på boligmarkedets kasino, men kasino er kasino, det vet man jo aldri hvordan går.
I Wien klarer de ifølge Gyberg å produsere ikke-kommersielle utleieleiligheter i så stor grad at køene er veldig kor-te. Ventetida er toppen 2-3 år.
– Det er ikke sosialboliger, men for en bredt definert sektor, fra folk med lav til middels inntekt som ikke får lån, med andre ord de vi ser har problemer med å komme inn på boligmarkedet i Oslo i dag, sier Gyberg.
– I flere andre byer har man sett at boligbyggelagene går for denne modellen og at flere er interesserte sett at man får de rette betingelsene.
Les også: Derfor trenger Oslo en ny boligpolitikk
Fellesskapets verdier
Det er flere viktige ting som må på plass for å gjøre den ikke-kommersielle utleieformen mulig.
– Man trenger billig tomt, subsidier, gjerne via Husbanken som støtter bredt, og bygging i regi av kooperativer, sier Gyberg.
Han mener Oslo kommune må endre hvordan de disponerer de tomtene de eier.
– Kommunen selger tomter for å bygge infrastruktur, men sånn kan man ikke holde på i en by med en boligpriskrise. De bør heller bruke en større del av tomteverdiene til en inkluderende boligpolitikk, subsidiere folk inn i koope-rativt eide boliger. Får boligbyggelagene det de trenger: rimelige tomter og gjerne skattefordeler forbundet med det å drifte et ikke-kommersielt utleieselskap, vil dette være en metode som fungerer.
– Hva sier norske boligbyggelag til denne ideen?
– En rapport fra by- og regionsforskerinstituttet NIBER sier at flere er det. Nå spurte jeg OBOS-sjefen om dette i boken min, og han var ikke helt der. Tanken må modnes. Men dette er det man gjør i Wien, København og Zürich, å hvorfor skulle det ikke fungere her? sier Kjetil Gyberg, og legger til:
– Store deler av boligbyggelagenes verdier er basert på fellesskapets historiske verdier, og gitt de rette betingelsene bør de være med og etablere ikke-kommersielle boligbyggeselskap, sier Kjetil Gyberg, og legger til at han også gjerne kunne tenke seg å se folk danne egne, mindre ikke-kommersielle boligbyggelag og gjerne alternative boformer.
– Det ser man for eksempel skjer i Zürich. Dette er genuin delingsøkonomi.
Les også: – Mange med fast jobb har ikke råd til å kjøpe leilighet i byen. Markedet er en forskjellsmaskin
Eksemplariske København
I «Boligdrømmen» lar han tanken følge danskebåtens stiplede linje på kartet fra København til Oslo.
– I det som kan kalles indrefileten av Københavns boligområde har By og Havn, «fetteren» til Oslo Havn sagt at der skal det være 20 prosent subsidierte ikke-kommersielle utleieboliger til omtrent 50 prosent under markedsleien. Når du kommer inn mot Bjørvika og den nye Fjordbyen ser du kun boliger for folk med høy inntekt og formue. Men, hvorfor skulle det ikke være 20 prosent ikke-kommersielle boliger der? sier Kjetil Gyberg. Han mener at fram mot valget i 2021 bør det bygges et politisk konsensus for at Oslo får en planlov lik den de har i København.
– Det vil bety at når kommunen omregulerer all tomt til boligformål skal 20 prosent av boligarealet gå til ikke-kommersielle aktører. Dette burde være en åpenbar vei å gå for de rødgrønne politikerne, sier Gyberg og legger til:
– Se på Wien – 100 år med sammenhengende sosialdemokratisk styre, med unntak av krigen. Det er ikke tilfeldig.
