Derfor trenger Oslo en ny boligpolitikk

Dersom du synes vi har et velfungerende boligmarked i Oslo, er du sannsynligvis svært privilegert.

Her er 10 grunner til at vi trenger en ny boligpolitikk i hovedstaden.

1. Boligmarkedet er en forskjellsmaskin. For svært mange unge mennesker er det omtrent umulig å komme inn på boligmarkedet uten økonomisk hjelp fra foreldre. Men det er ikke bare unge som sliter med å kjøpe egen bolig i dagens marked. Et mål på hvor vanskelig det er å komme seg inn på boligmarkedet er «Sykepleierindeksen». Den viser hvor stor andel av boligene en enslig sykepleier vil ha råd til å kjøpe. I Oslo i 2019 er sykepleierindeksen på 2,7 prosent, altså er 97,3 prosent av boligene i Oslo utenfor rekkevidde for en person med en helt normal inntekt. Dette gjelder ikke bare sykepleiere – yrker som lærer, politi eller brannmann ville gitt omtrent samme resultat. Ettersom boligprisene i Oslo har blitt mer enn fordoblet de siste 15 årene fører dette til at forskjellene øker mellom de som kan betale ned på eget boliglån og de som betaler ned andres boliglån. Boligmarkedet har blitt en forskjellsmaskin.

2. Over 15 prosent av boligene i Oslo er sekundærboliger, altså boliger som kjøperen ikke bor i selv, men leier ut. Dette er gjerne rike bolighaier som kjøper opp hele eller deler av en bygård, for så å bygge den om til hybler og trange kollektiv og leie de ut til en formue. Mens noen ikke kommer inn på boligmarkedet er det altså andre som tjener seg søkkrike på å leie ut boliger de ikke bor i, i tillegg til at de bidrar til å drive opp boligprisene. Dette fører til at kløften mellom de som er innenfor og utenfor boligmarkedet øker. Skal vi få bukt med bolig som spekulasjonsobjekt må vi innføre særskatt på sekundærboliger, slik at det blir mindre lønnsomt å spekulere.

3. Nordmenns gjeld har steget til værs de siste årene, noe som gjør at mange er sårbare for inntektsfall og rentehopp. Vi ønsker at de som har flere og dyre boliger skal bidra med mer i skatt, samtidig som skatteletter for de med lave inntekter vil bedre situasjonen for de med høy gjeld så de blir mindre utsatt ved renteøkninger.

4. Mange som er avhengige av leiemarkedet opplever stor utrygghet knyttet til hvor de skal bo. Korte leiekontrakter som er vanskelige å fornye fører til at mange må flytte, og det er særlig vanskelig for familier med barn i skolealder. I løpet av et grunnskoleløp skiftes hele 40 prosent av elevene på Tøyen skole ut. Dette fører til at det blir vanskeligere for barna å knytte gode relasjoner i nærmiljøet og det gjør det også vanskeligere for lærere og skoleledelsen å bygge tillit til både elever og foreldre. Forskning viser at barn som flytter mye gjør det dårligere på skolen og har større psykiske helseplager enn andre. Vi trenger flere kommunale leiligheter, og vi må sørge for at spesielt barnefamilier kan oppleve trygghet i boligen sin, uansett om de leier eller eier.

5. Vi mangler en tredje boligsektor. I dag har vi en privat boligsektor for de med god råd, og kommunale boliger er for de mest vanskeligstilte. Vi trenger en tredje boligsektor med nye boformer som for eksempel bokollektiv og leie til eie – hvor husleien blir nedbetaling på boligen. Dette vil være ideelt for unge som ikke kan få økonomisk hjelp av foreldre, enslige med normale inntekter, lavinntektsfamilier og for familier som ikke kan å ta opp store boliglån.

6. Vi kan la oss inspirere av Sandnes kommune i Rogaland, som har etablert et kommunalt tomteselskap som selger tomter til private utbyggere, med krav om å bygge rimelige boliger for førstegangskjøpere. Kommunen vant statens pris for boligsosialt arbeid 2016 for resultatene av arbeidet sitt. Dette kan vi få til i Oslo også!

7. Vi blir stadig flere eldre, enslige og skilte familier. Ensomhet er et stort problem i dagens samfunn. Dette krever en helt ny boligstruktur som er tilpasset dagens virkelighet. For å legge til rette for mer fellesskap og trivsel, kan det for eksempel bygges flere boliger der fellesfunksjoner i boligen deles. Tilsvarende som for rimelige boliger for førstegangskjøpere, kan et kommunalt tomteselskap stille krav om å bygge boliger med løsninger for et sosialt fellesskap.

8. En rekke områder i Oslo er svært segregerte på grunn av den liberaliserte boligpolitikken fra 80-tallet. Dersom vi kunne lagt inn krav om en viss andel rimelige og sosiale boliger i alle nye boligprosjekter ville vi fått mer blandede boligområder og en mindre segregert by.

9. Vi må endre husleieloven slik at det blir forbudt å ta markedspris (gjengs leie) i kommunale leiligheter. I Oslo er boutgiftene svært store, og vi må kunne redusere husleia til folk uten at den statlige bostøtten blir redusert.

10. Fordi vi kan! Boligpolitikken har vært så fraværende de siste tiårene at mange har mistet troen på at vi kan gjøre noe med de enorme forskjellene som dette markedet skaper. Vi vet fra en rekke andre byer i Europa at det er mulig å få til en mer sosial boligpolitikk, og vi skal få det til i Oslo også!