Nyheter

Flyttet fra byen til bygda

Kunstner Signe Solberg og blikkenslagermester Kasper Kaarbø flyttet fra 40 kvadratmeter urbanitet til en ti ganger så stor bolig og fire mål tomt.

Kasper Kaarbø og Signe Solberg hadde knapt hørt om Hobøl, kjente ingen, og hadde ingen tilknytning til området før de flyttet dit.

Hjemmet til Kasper Kaarbø og Signe Solberg ligger slik til at det ikke nødvendigvis kommer opp på GPS-en.

– Vi har hatt folk som har havnet langt inni skauen her, sier Signe og ler.

Akkurat dét var ingen utfordring med den lille leilgheten i en høy førsteetasje i gamlebyen i Oslo, som de flyttet fra for to og et halvt år siden. Men plassen der begynte å bli knapp. Signe, som har masterutdanning fra Kunsthøgskolen og jobber som skulptør, lagret flere av sine kunstverk mellom kjøkkenskap, senger og TV, og Kasper hadde en pult der han drev med lærarbeid, i tillegg til ganske mye utstyr.

– Nå skjønner jeg ikke hvordan vi fikk det til, sier Kasper.

– Det ble trangere og trangere. Vi holdt på å bli kokos, supplerer Signe.

De hadde vært på utikk etter noe større en stund, da huset i Hobøl, på grensen til Ås kommune, kom for salg. 400 kvadratmeter stort, inkludert et verksted på 160 kvadratmeter og en garasje på 100. Fire mål tomt. De dro på privatvisning, og eieren spurte: Kan dere bruke dette til noe, da?

– Vi sto der med tårer i øynene, og bare: ja! Det fantes altså et sted som var akkurat det vi trengte, sier Signe.

Skulpturer på plenen

Himmelen er stor over gårdsplassen, der det står et par kraftige biler med tilsvarende røslige dekk, en Volvo de prøver å bli kvitt, og en traktor. Garasjen huser en 49-modell Ford som Kasper har bygget om. Her og der står kunst Signe har laget. En skulptur med plater av rustfritt stål, opprinnelig laget til en utstilling på Vigelandmuseet, ligger på gresset. En annen skulptur i patinert stål hilser velkommen på trappen. En gruppe skulpturer som ligner stålrammer, og som hun har brukt til flere utstillinger, står ved siden av en smoker – altså en røykmaskin for mat – og ruster på grusen.

– De får litt mer patina for hver gang de er i bruk, konstaterer hun.

På uteveggen henger et skilt: Hobølulu.

VERKSTED: Den største årsaken til at Signe og Kasper kjøpte boligen, var verkstedet, som er 160 kvadratmeter stort.

Den største årsaken til at Signe og Kasper kjøpte boligen, var verkstedet, som er 160 kvadratmeter stort. Foto: Gorm Kallestad

The Holy grail

Paret viser vei til den største årsaken til at de kjøpte stedet, nemlig verkstedet.

– Her er the Holy grail, sier Signe, og åpner døren som forbinder helligheten med hovedhuset.

Når de er ferdige på verkstedet, kan de med andre ord gå rett inn i huset, henge fra seg arbeidsdressen i rommet mellom verkstedet og hovedhuset, ta seg en dusj, og så gå direkte inn på kjøkkenet. Kan man som kunstner og håndverker, svett og møkkete etter dagens arbeidsøkt, ønske mer?

På den ene halvparten av det store verkstedrommet står Kaspers mange maskiner, som en platesaks, en knekkemaskin og en pullmax. På den andre siden er Signes skulpturer lagret, noen av dem demonterte. Ellers: Masse verktøy, et par motorsykler som er skrudd fra hverandre og mer eller mindre satt sammen igjen, et stort amerikansk flagg, et litt mindre Texas-flagg, et sveisebord som veier 1,6 tonn, oljebeis, metall-lakk og verneutstyr, et par trucker, flere maskiner.

– Det går i klipp, kapp og sveis, sier Signe.

Vinduene er store og slipper inn mye lys. Kasper har satt opp gipsplater på veggene for å minske brannfaren. Under linoleumsgulvet er det betong, under der fjell.

– På sommeren er det deilig og svalt, sier Kasper.

Selv vinterstid holder både verkstedet og huset en grei temperatur ved hjelp av fyringanlegget, der hjernen er lokalisert innenfor verkstedet. Man fyrer opp med ved omtrent én gang om dagen. Dermed varmes det opp vann i to svære tanker, og det varme vannet fraktes i kobberrør rundt i huset. All varme i huset kommer derfra – noe som har sine fordeler med tanke på at Signe har bortimot ubegrenset tilgang på ved fra familiegården i Froland i Aust-Agder.

Signe jobber hjemmefra – ved siden av en halv stilling på Kunsthøgskolen – og Kasper har startet eget blikkenslagerfirma med arbeidsplass i verkstedet.

Les også: Homofile Bjørn flyttet til Oslo: – På kjøttmarkedet var jeg innvollene

BASSENG: Den forrige eieren hadde laget et basseng på eiendommen. Signe og Kasper har bedt inn til nyttårsfest – pool party.

Den forrige eieren hadde laget et basseng på eiendommen. Signe og Kasper har bedt inn til nyttårsfest – pool party. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Badebasseng-herbarium

Boligen ble bygget av forrige eier, og stilen var utpreget 50- og 60-talls. Det var ikke det verste utgangspunktet for et par som beskriver sin egen stil som en blanding av 50-talls-retro, 60-tallsdesign, mid-century modern (en stilart som gjorde seg gjeldende fra cirka midten av 1930-tallet til midten av 1960-tallet) og industrielt.

Foreløpig har de bevart det meste, med unntak av ny farge på noen vegger, nytt gulv på soverommet og noen lettvegger i gangen. Etter hvert som de har bodd seg inn, har de lagt en rekke planer for huset: Som å kle deler av fasaden i metall. Og anlegge et herbarium med karpedam i det for lengst mosegrodde badebassenget. Og så noen mer hverdagslige ting, som å pusse opp bad, endre kjøkkenløsningen, rive noen vegger og legge inn flere vinduer.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Rester fra fest

Fra innflyttingsfesten, der Signes foreldre og andre slektninger – som er musikere – sto på scenen, og en av naboene sovnet på jordet, står fortsatt den hjemmesnekrede baren igjen ute. Der serverte Kasper hjemmebrygget øl og sider.

I hagen har de for øvrig installert en vedfyrt stamp og en platting av eik. To plaststoler innbyr til avslapning ved siden av. I tillegg henger rislamper i frukttrærne, et par turkise kurvstoler står på plattingen, sammen med en grill, noen lykter og en ananaspalme.

– Det er vår lille playa der ute, sier Signe.

Gulltapet

Den gamle penstua var kledd i gullmønstret tapet. Parkettgulvet, med små staver gruppert på langs og på tvers, var dekket av et stort, beige, grisetungt ullteppe. Til å begynne med var rommet lagringsplass.

– Så innså vi at vi like gjerne kunne bruke det, forteller Signe.

Nå står Kaspers retromøbler der: sofa, bord, stoler, en gammel radio og et hjørneskap, og dessuten Signes trommesett. Noen stringhyller, med bøker som utelukkende omhandler kunst, omgir en av skinnlenestolene. Noen gromme designlamper her og der vitner om tiden da Signe jobbet i interiørbutikk. Det er imidlertid i stua innenfor de oppholder seg mest, der er det også store vinduer ut til hagen, mange planter. En snaut to meter høy skulptur Signe har laget, står langs veggen. Kuskinn på gulvet, skinn i sofaen også. TV og peis.

Les også: – Folk klager over at det blir omvei å gå rundt. Det er 25 meter! Hahaha. Skal jeg blir sur eller le

STORE VINDUER: Man lever mye mer med lyset og været her enn i byen, synes Signe.

Man lever mye mer med lyset og været her enn i byen, synes Signe. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Signe savner Oslo litt

– Å komme hjem etter en lang arbeidsdag, ordne seg en Bloody Mary, sette seg foran peisen, og bare sitte og fyre, det er bra, mener Kasper.

For ham er det viktigste med et hjem at man kan finne roen.

– Det må være et sted jeg kan slappe av, og der man kan samle folk til fest og moro, sier han.

– Og så er vi folk som holder på med ting. Vi trenger plass, tilføyer Signe.

Kasper savner ikke Oslo et sekund. Signe, derimot, savner litt. Det er langt til nærmeste café, og iblant kan det føles overveldende med alt som må gjøres. Veien som må brøytes, veden som må hugges. Grønnsakshagen skal vel også vedlikeholdes, og potetene hyppes. Hun er på jobb i Oslo to dager i uka, og tar bil og tog inn.

– Da er det superdigg å komme til Løkka. Urbanismen, bare: Suuup, sier hun, og tar noen dype magedrag.

(NTB Tema)

Mer fra Dagsavisen