Nyheter

Lokal verdensberømmelse

Simon Flem Devold gjorde dragutta på Youngstorget verdensberømte. I hvert fall i Ålesund.

Bilde 1 av 3

Etter sitt første møte med dragutta blei Simon stadig sendt til Oslo for å stresse ned. Når han kom hjem, skreiv han om opplevelsene i Sunnmørsposten. Etter hvert syntes leserne at de kjente dragutta. Flere sunnmøringer på oslotur, blant andre «klokker’n og børskommisær’n i Ålesund», tok turen innom Youngstorget for å hilse på og ta bilder av gutta. Og dragutta lot seg villig fotografere. Snart var veggene i Basar 2 dekka med bilder og avisutklipp. Men for oslofolk flest forblei dragutta anonyme.

I boka «Spikern. Historien om et medmenneske» forteller Simon at han en ærerik dag i 1969 blei adla under navnet Korka: «Da erklærte Gunnar Svarten meg for ekte Dragutt å være, en hederstittel jeg fremdeles bærer med stolthet».

For Simon var nemlig ikke bare gjest og observatør, han blei satt i arbeid fra dag 1. Først til å pynte «måsakranser» til «Allehæljen», som var storsesong for mosekranser og bød på en kjærkommen ekstrainntekt for dragutta.

Men Simons «kappe og slips og blanke sko» dugde ikke som arbeidsantrekk. Sjøl foreslo han å bruke Hans Smilets islender – som han jo hadde fått til odel og eie – men fikk klar melding fra George Wagner: «Jeg meiner du er fra vettet, Korka! Å trur’u’n Hans sir når’n vågner og får se åssen du kliner til den fine pressangen?»

Dragutta visste råd. De skrangla sammen ei krone hver for å spleise på noe fra «Marsjandisen», også kalt bruktbutikken. Plagget med den rette prislappen viste seg å være en snibel, en livkjole, fra «Boerkrigens tid» – som etter Simons vurdering bar preg av å ha vært aktivt brukt under krigshandlingene. «Så er det ikke noe å gjøre med det. Svalerumpe er ikke noe arbeidsplagg, unntatt da for ambassadører og tryllekunstnere, og jeg er ingen av delene», sa han letta.

Men butikkdama mente plagget satt som støpt på det hun trodde var en vordende brudgom. Og da dragutta syns antrekket var schtilig, blei det handel. Hjalla Kooperative forsto at vennen var en smule skuffa og sa fortrøstningsfullt:

«Nå ska’ru høre her, at du skakke være lei deg for at du er sjornalist og går med apperat på magan og må gå i besteklea hver dag. Det ække alle som kan være dragutter i væla. Og nå har’n Gunnar Svarten sagt at du skal være en av vårs, og nå har’u fatt arbeidskleer av gutta, og nå skal jeg snakke ve’n Gunnar og så får’u sikkert lov til å være med på manda’n og rydde på plass border og kasser. (...) Er’e noen som så mye som ser stygt på’rei, så ska’ru si fra til meg eller’n Gunnar Svarten, så skal vi sørge for å ballsamere dem.»

Les også: Vennskap på tvers av klasseskiller

Beskyttelsen fikk Simon bruk for da den lystige gjengen kort etter stilte opp til fotografering under skiltet: «Ophold i Trapper og Ganger samt nytelse av Alkohol og Spirituosa strengt forbudt!». Midt i en skål for fotografen kom en politikonstabel av «den biske og farlige sorten» halsende, og han stilte rett mot Simon: «Jeg regnet ut at det sikkert kom av at han hadde lagt merke til at jeg var den eneste som kunne sies å være klinkende edru, og kanskje kunne man også være såpass ubeskjeden å anta at jeg vel i denne forsamling var den som gav det mest tillitvekkende inntrykk. Sånn rent ytre sett, mener jeg selvsagt.»

Dragutta utbragte en skål for den nyankomne, men det var Simon konstabelen festa sitt strenge blikk på: «– Vi skal ikke ha noe bråk her, så mye De vet det!» – Jeg kan forsikre Dem om at det bare er en liten fest i all uskyldighet, konstabel. Jeg skal nok sørge for å få dem til å roe seg. – De skal sørge for ro og orden De, lissom. Hva? Jeg skal si Dem at jeg kjenner slike jyplinger som Dem. Kommer her og lager spetakkel, og kaster dritt på andre så snart det blir anledning. Dragutta kjenner jeg nok. De skal ikke være redd for at jeg ikke kjenner dragutta. Men slike kjekkaser som Dem, som går omkring og vigler opp til bråk, dem kjenner jeg også, vær trygg. De har kanskje aldri hørt at det er forbud mot å kle seg i karnevalsdrakt på offentlig sted? »

Det var like før det nyinnkjøpte arbeidsantrekket hadde ført Simon inn bak lås og slå på Møllergata 19. Men han blei redda av Gunnar Svarten personlig: «– De skakke være redd, konstabel. Vi skal ta vårs a’n, vi. Jeg går god for’n, og vi skal passe på at’n oppfører seg skikkelig heretter.» Etter å ha forsikra seg om at Gunnar «kausjonerte fullt ut for’n» lot konstabelen Simon slippe med en advarsel.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Simons skriverier gjorde etter hvert at flere fikk øya opp for dragutta. I «Sving deg med dragutta!» fra 1977 forteller han om da han blei bedt om å opptre i et TV-program med noen av dragutta blant publikum.

Hjalla Kooperative, Kristian Kvart og Festus lovte å bli med. Men da tidspunktet opprant, var det bare Hjalla som stilte. Og en som het Bæla. Han var så PR-kåt at han hadde bytta til seg Kristian Kvarts billett mot «ei halv femogførti». Brorparten av flaska hadde han satt til livs sjøl, noe som kom til uttrykk i flere spontane utbrudd under direktesendinga. Simon syns det blei så pinlig at han til slutt kasta seg over Bæla for å få ham til å holde kjeft:

«Så skulle jeg oppleve å bli stående for hele TV-Norge som den grumme besteborger som nektet en dragutt det frie ord, og kvalte vesle uskyldige Bæla for øynene på hundretusener seere. Nokså forskjellig fra den rolle jeg har forsøkt å spille opp til – den tolerante og vidsynte journalist som lar det undertrykkede nedre lag av befolkningen komme til orde.» Men sjefene i NRK skal ha vært henrykte.

Fortsettelse følger.

Mer fra Dagsavisen