Bydelen som forsvant

Det er lite som minner om bydelen Vaterlands trange gater, bakgårder og kneiper i dag, mellom Oslo spektrum, Oslo City og Vaterlands bru.

Av Johanne Bergkvist

Her måtte det gamle og slitte vike for drømmen om å løfte Oslo til en moderne by, og gi plass til t-bane, trafikkmaskin og storstilte nybygg. I området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva lå engang forstaden Vaterland.

Navnet kom fra 1600-tallets trelasthandel med Nederland da Bjørvika gikk helt opp til Rødfyllgata og elveoset gradvis ble fylt opp av sagflis. Vaterlands bru kom i 1654, og sikret innfart til byen fra øst. I 1839 ble forstaden innlemmet i selve byen, men det frynsete ryktet holdt seg. Arbeidsfolk, kremmere og høkere reiste verksteder, bondehandel og losjihus for å tjene gode penger på tilreisende til Kristiania.

Les også: Gjermund og Carmen fikk sjokkbeskjeden for tre år siden. Nå kan framtida til hjemmene på Hylla være avgjort (+)

Saken fortsetter under bildet.

Fra Vaterlands bru mot Hausmanns bru i 1896.
Foto: Theodor Kielland-Torkildsen/Oslo Museum

Fra Vaterlands bru mot Hausmanns bru i 1896. Foto: Theodor Kielland-Torkildsen/Oslo Museum

Her lå bordeller og de mange skjenkestedene som solgte den billige sterkvinen laddevin. Men mot slutten av 1800-tallet endret Vaterland karakter, og mange rønner ble byttet ut med større leiegårder og fabrikkbygg. Da gården ble solgt til kommunen ble Vaterland skole bygget her i 1873. I 1899 ble Vaterland småkirke bygget i Søberggangen.

Les også: Denne parken i Oslo er vendt mot Mekka

Vaterlands mange gater, ganger og streder - Sukkerhusgata, Slaktergata, Repslagergangen, Rødfyllgata og Karl XIIs gate - forteller mye om bydelens historie. Sukkerhusgata fikk i 1871 navn etter sukkerraffineriet til Stenersen og Young. På 1700-tallet var Rødfyllgata den viktigste gata med velstående gårder. Her var svenskekongen Karl den tolvte innkvartert under beleiringen av Akershus i 1716.

I 1874 fikk beleireren Store Vognmanns gate i 1874 oppkalt etter seg. Lille og Store Vognmanns gate huset fortidas drosjesjåfører og bud som sto klar med hest og vogn. Nicolai Heistad fortalte om sin barndom i 1880-årene i Vognmannsgata 30 at enkelte sa Karl XII gate, men de som bodde der holdt seg til det gamle navnet: «Her er bakgård med garveri og et hus der det er farlige garverkummer; i kjelleren er en pølsemaker.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det lille gårdsrommet står i forbindelse med hjørnegården til Rødfyllgata, ‘Huset med kanonkulen’, ut og inn her går all kjøretrafikk. Hjørnegården er en gammel, grønn tregård med bordsyning, her er stor utskjenkningsjapp hvor folk drikker drammer ved disken, og på golvet er strødd sagmugg; over vinduet ytterst til høyre i annen etasje til Vognmannsgata sitter kanonkulen, halvt inne i veggen og er stor som en appelsin».

Tomtegata fikk navnet sitt etter bordtomtene. Her bodde Knut Hamsun da han skrev «Sult» og i nummer 10 lå Vaterlands asyl som skulle holde barna borte fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse». Lærerinnen Tilla Valstad beskrev hvordan de tøffe livsvilkårene satte sitt preg på beboerne: «Vatlandsgutten er rappere og kjappere – lettvintere tillands og tilvanns, han er varmere og intensere – gløggere og oppfinnsommere – snillere og slemmere enn sine brødre på Vålerenga og Sagene, Uranienborg og Majorstua. Det er bare gutten i Vika som lever under lignende forhold, som han er lik.»

Les også: «Vattlandsguttas» elv

I dag finnes ikke disse gatene. Kun gateløpet fra Stenersgata står igjen sammen med rester av Brugata. I Brugata 7 lå Social-Demokraten, forløperen til Dagsavisen. I bakgården på serveringsstedet «Teddy’s softbar» i Brugata 33 skjuler det seg deler av en bondehandelsgård fra 1700-tallet.

Saken fortsetter under bildet.

I dag er det lite spor etter de gamle gatene i Vaterland. Her Rødfyllgata 18 i 1935.
Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket

I dag er det lite spor etter de gamle gatene i Vaterland. Her Rødfyllgata 18 i 1935. Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket

Trussel om sanering kom allerede i 1933, men tiltakene lot vente på seg og resultatet var forslumming. I 1954 vedtok Bystyret å tvangskjøpe samtlige eiendommer omrammet av Gunnerus gate, Akerselva, Brugata, Stenersgata og Nygata.

All gammel bebyggelse skulle rives, og det skulle reises tre moderne kvartaler. De nye drabantbyene trengte t-bane til og fra sentrum. Mellom 1959 og 1969 ble omtrent all bebyggelse revet, Vaterland kirke i 1959, skolen i 1969. Akerselva ble lukket for ferdsel og trafikkmaskinen ble anlagt. Men så ble området liggende i en «rivningsørken i over 30 år» før Postgirobygget, Oslo S, Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum, Oslo Plaza og Vaterlands park ble bygget over bydelen som forsvant.

Kilder: Arbeiderbladet 7.9.1959, Friheten 14.09.1954 og 18.03.1955, Nicolai Heiestad, «En liten gutt ifra Vaterland: minner fra 80-årenes Christiania», Tiden, 1950, Erik Oluf Melvold, «Det var vår egen by: hovedstaden slik den var - og slik den er blitt», Gyldendal, 1990, Oslo byarkiv, Saneringssjefen, D/L0012/0014-0018, «Sanering Vaterland 1967 - 1971», Ellen Røsjø, «Det gamle Vaterland», Oslo byarkivs blogg.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.