Kamzy om årsmøte-bråket: – Det var ikke noen omfattende strategisk plan bak

---

HVEM: Kamzy Gunaratnam (35)

HVA: Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

HVORFOR: Lagde stor ståhei da hun trakk seg som nestleder på årsmøtet i Oslo Ap

---

Yo, hva skjedde egentlig på årsmøtet deres?

– Jeg var jo enstemmig innstilt som nestleder i Oslo Arbeiderparti. Men så hadde det vært en debatt de to siste ukene i forveien, om mangfold og fornyelse i ledelsen. Og den debatten vakte følelser hos meg. Jeg ville si noe om det. Men den beskjeden hadde jeg lyst til å gi til årsmøtet, ikke bare til valgkomiteen.

Og da starta bråket!

– Jeg synes jo folk overdramatiserer. Årsmøtet er suverent, og det er demokratiske prosesser helt til ordstyreren banker klubba i bordet. Og debatten om hvem som skal sitte i sentralstyret fikk meg til å tenke litt på Oslo-styret. Jeg har jo sittet i ti år. Ap har en jobb å gjøre med å få mangfold-representasjon over glasstaket. Alle sier at vi er så mange i bystyret og på stortinget. Men hvor mange statsråder har vi? Hvor mange ledere? Den samme kampen vi har tatt for kvinner må vi ta for mangfoldig representasjon.

Så du trakk deg?

– Ja, det var ikke noen omfattende strategisk plan bak, fra min side. Men selvfølgelig, jeg tenkte at hvis jeg trekker meg, så må jeg jo erstattes av en med minoritetsbakgrunn.

Men sånn ble det ikke.

– Nei. Men jeg ville gi en beskjed. Folk har reagert på at jeg gjorde det fra talerstolen. Men det har skjedd mange ganger før. Det skal ikke være andre regler for meg enn for andre. Årsmøtet bærer ansvaret for vedtaket de gjorde.

Er du sur på årsmøtet?

– Nei, ikke i det hele tatt. Hvis jeg skulle vært sur for hver gang folk var uenige med meg … Nei. Men jeg står på rett side av historien. Og jeg gjorde alt riktig med «bokstavelig talt»-reglene. Bare ikke med «tradisjons»-reglene.

Uansett ble resultatet færre med minoritetsbakgrunn i Oslo-styret?

– … Som årsmøtet skal ta ansvaret for. De hadde muligheten til å stemme inn en dyktig ung jente på en ledig plass. Det var ikke vanskelig. Men folk tok et standpunkt. Og det respekterer jeg.

Er du fornøyd?

– Så lenge vi er i bevegelse har jeg ingenting å klage på, da var det ikke forgjeves. Nå er det mange som diskuterer mangfold, og jeg kan bruke mer tid på å jobbe mot overgrep og vold mot kvinner.

Nå, noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Helen Keller-biografien. Hun var både blind og døv, men kom forbi alle hindringene. Jeg var ti år og «viggo», og skolebiblioteket var «the place to be». Hun inspirerer meg!

[ Hver sommer tar jeg fram motorsaga og utvider kulturlandskapet. Med lån til godt over pipa ]

Leser du mye?

– Nei, jeg er litt yoyo-leser. Jeg har begynt på Tilitsmannen, boka om Martin Kolberg. Jeg må si jeg digger bildene av en ung Martin.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har gått fra å hate meg for hudfargen, håret og for bakgrunnen min. Jeg syntes det var helt jævlig å være den jeg er. Til jeg nå bare … viser finger’n. Det er Grorud for: «Jeg bryr meg ikke om hva du tenker om meg». Jeg er bra nok. Så synes sikkert noen det er veldig arrogant å si, men det er deres problem.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Jeg synes demonstrasjoner er veldig vakkert, og har gått i veldig mange tog, særlig før jeg ble med i politikken. Det var jo måten man kunne vise meninga si på. Men jeg går fast 1. mai og kvinnedagen.

Men ingen andre saker?

– Haha, kan jeg si noe delvis seriøst? Vi må få mer av kjøtt som ikke er kjøtt. Jeg er så glad i kjøtt og jeg vet det ikke er bra. Så jeg vil gå i demonstrasjonstog for at vi skal få uekte kjøtt som smaker helt som ekte kjøtt. Haha. Det er en viktig klimasak!

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på … At jeg svømte fra Utøya før Håvard Vederhus var trygg. Jeg skulle vært en leder. Jeg skulle blitt på øya. Jeg skulle mobilisert flere til å svømme med meg. Det angrer jeg på.

Å faen. Tenker mye på det?

– Selvfølgelig. Jeg fikk bursdagsbilde av en venn nå, et bilde av meg og Håvard. Jeg tenker på at han burde vært her. Han burde vært statsråd. Det er en hel generasjon som burde vært her. Og jeg felte jo en ekstra tåre da Tonje Brenna og Jan Christian Vestre ble statsråder. En av de viktigste tingene vi skal gjøre for å ivareta 22. juli-arven er å sørge for å ha synlige rollemodeller. Hva betyr det å ha Masud som stortingspresident? Eller Abdullah Alsabeehg som varaordfører i Oslo?

Ja, hva betyr det?

– Jeg hadde en skoleklasse fra Bjørnholt på kontoret i dag. Og jeg sier det til dem. Varaordføreren er Abdullah fra Holmlia. De skjønner det. Selvfølgelig betyr det noe.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg vil stå i heisen med Martin Kolberg. Og så skal jeg få han til å lese opp boka for meg.

[ Hani trodde hun var den smarteste i «Kongen Befaler» noensinne. Så skjønte hun at hun ikke engang var den beste denne sesongen ]