Nå er programmet virkelig ferdig, var det flere som mente da artister som Carina Dahl, Jorunn Stiansen og Chand Torsvik ble presentert som årets Stjernekamp-gjeng på NRK. Men det er lite som tyder på at det stemmer. For du trenger nesten ikke å se på det, engang. De store nettmediene har live-anmeldelser, og det er saker både i forkant og i etterkant om det meste rundt lørdagsprogrammet. Det er åpenbart mange som synes disse artistene er verdt å se på, og lese om, i hvert fall.
Jeg tilhører nok dem som lenge har hatt neseklypa på når det gjelder dette programmet. Men jeg har gitt det en sjanse, og det er noe veldig fascinerende ved å følge med likevel. For det skjer noe med måten offentligheten oppfatter en artist før og etter Stjernekamp. Og vi bør alle spørre oss hvorfor det er sånn.
[ «Squid Game»: Den sørkoreanske serien verden snakker om ]
Årets aller tydeligste eksempel på det må være Carina Dahl. For en del er hun nok mest kjent som datteren til trommisen i rockebandet TNT, og for andre er hun kanskje mest kjent som en reality-profil som ofte har vært avbildet med lite klær.
– Jeg tror valgene jeg har gjort, som å være med i realityprogrammer, lage bikinier og være på forsida av mannebladet FHM, har gjort det vanskeligere for meg å bli akseptert som artist. Men jeg vil virkelig motbevise de som mener jeg ikke fortjener en plass her, sa hun selv til VG før Stjernekamp skulle ha premiere.
[ Fra sex til sykepleie: - Jeg er blitt en streiting ]
Det var nokså mange som ikke mente hun fortjente plassen sin, ut fra dommen i sosiale medier. En person som har vært kjent som partyjente, som har gitt ut musikk innen sjangeren (eller er det en sjanger lenger?) «rølp», har åpenbart lite å gjøre på skjermen hos selveste NRK i en familieflate, som at på til dreier seg rundt å vise fram artistisk talent.
Selv om hun har framstått som en person som har bygget opp karrieren sin på å være nettopp kontroversiell og litt smakløs, så vitner imidlertid lørdagens opptreden om at hun ikke er så tøff i trynet som man kanskje har trodd.
Dahl valgte Eminem og Rihanna-låten «The Monster» som sitt bidrag til hiphop-programmet, og med det kom hun også med en forklaring: Hun valgte låten fordi den minner henne om stemmene hun har i hodet som hindrer henne i å tørre ting. Stemmene som forteller henne at hun ikke er god nok.
Vi er mange som kan kjenne oss igjen i det. Såpass mange at temaet nesten blir banalt. Det er så mange regler for hva du skal mene, hvordan du skal te deg og kle deg innen ulike sjikt av samfunnet. Sånn har det alltid vært. Men det er da rimelig håpløst at det må forbli sånn?
Jeg vet ikke noe mer om hodet til Dahl enn det hun har sagt selv. Men at stemmene er inni der, er kanskje ikke så rart. For det har vært nok av stemmer utenfor hodet hennes som har sagt nøyaktig det samme. Folka med neseklyper er så mange, at det kan være fristende å rølpe isteden. Da veit du hva slags kritikk du får og fra hvem på forhånd, i det minste. Og på denne måten har Dahl vært i sin bås, uten at noen som helst har visst at hun faktisk har et langt bredere spekter som artist.
[ Märtha på TV 2: TV-tilværelsens uutholdelige letthet ]
Dahl er bare ett av flere eksempler på dette. Folk vi elsker å hate. Folk vi elsker å le av, latterliggjøre og stemple som uinteressante.
Det er trist, aller mest for oss som fellesskap, når rammene er så trange at det er best å bli ved sin lest, framfor å rammes av surmaga kritikk eller latterliggjøring.
Det er derfor Stjernekamp er en interessant studie. Her får vi et knippe av vidt forskjellige personligheter inn i en kontekst der de skal konkurrere i et sjangergap fra opera til hiphop. Og som tidligere håpefull og ganske prestasjonsangstfull sangstudent, må jeg innrømme at framføringene innen opera er forbløffende, og faktisk irriterende bra, fra flere av artistene etter kun én ukes øving.
Etter ukentlige opptredener går flere Stjernekamp-artister fra å være latterliggjorte B- eller C-kjendiser til å bli favoritter hos mange, fordi de har fått vise ukjente sider av seg selv til et bredt publikum. Jeg er overbevist om at mange har fått fordommene sine slengt i fleisen. Jeg har i hvert fall fått det.
Så hvem er da monstrene som Dahl sang om? Er det stemmene i hodet til hver enkelt av oss som ikke tør å ta sjanser av frykt for å dumme seg ut?
[ Fantorangen bør bli landets neste miljøvernminister ]
Jeg tror disse monstrene plantes der av alle som velger å opprettholde båsene vi har laget i samfunnet vårt som forteller oss at realitydeltakere med bikini ikke har ekte talent. At vanlige «folkelige» folk er på en viss måte, mens de som er opptatt av kultur eller politikk er på en annen måte.
Det er disse rammene som gjør det vanskelig for unge mennesker å vokse opp og ta selvstendige valg. Og jeg tror også at disse rammene gjør det vanskelig å være del av samfunnet vårt, i verste fall.
Det skal mye mer til enn et NRK-underholdningsprogram til å gjøre noe med dette, om det i det hele tatt vil skje noensinne. Men det er interessant å registrere hvordan dette lille elementet kan endre holdninger til folk i offentligheten. Det handler til sjuende og sist om at flere senker skuldrene og gir hverandre en sjanse. Da kan kanskje noen av monstrene som holder folk tilbake bli borte.