Kommentar

Klem? Nei takk

Pokker steike. Nå er det lov, dere. Hva da? kan du jo spørre. Å klemme vel.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Så var koronaen over. Tiltak og smittevern er satt på sparebluss og vi drar alle til jobb og skole igjen. Leverer unger og drar på butikken som før. Går på byen og svinger et beger. Står tett i tett på trikken og går på konsert.

Nå er det lov dere. Hva da, kan du jo spørre. Å klemme vel. Men det er mye som er lov som du ikke nødvendigvis gjør.

Uansett er Norge åpnet igjen og i samme slengen møter vi venner, familie, kolleger og bekjente på ny. Over et år siden sist er det mange som viser en gjensynsglede, ja enorm glede faktisk. Til og med litt i overkant. «Å, så fint å se deg». Jaså, tenker jeg. «Herregud det er lenge siden». «Hva har du gjort siden sist»? «Vi må finne på noe». Uff, det høres ut som en trussel. Og som regel etterfølges denne maniske gleden av to åpne armer som en stående ordre om å klemme. At jeg ikke har noe valg. To armer som roper: «Kom her!». La oss stå tett med armene rundt hverandre. La meg gni mitt kinn mot ditt. Presse kroppen mot din.

Det siste året har det vært sak på sak om hvor mye man savner klemmen. At det skal bli så godt å få holde rundt perifere bekjentskap. Når så beskjeden kom forrige uke at nå var det lov å klemme, var det mange som feiret med, ja en klem. Og på toppen er beskjeden også klar; klem i vei! Erna Solberg og Bent Høie fikk under pressekonferansen om gjenåpning, spørsmål om å klemme på direkten og slo til med en litt klønete omfavnelse.

Om bare denne klemmingen kunne forsvinne også nå, så ville 2021 ikke bli så gæernt likevel.

Jeg hadde helt glemt at det var sånn noen gjorde det før koronaen velsignet nasjonen med enmetersregel, hjemmekontor og lockdown. Hvem vet hvor de hendene har vært og hva du har gnidd utover kinnet ditt når du klødde deg i ansiktet? Åpnet ikke du akkurat den døren der? Og det håndtaket der har vel aldri vært vasket? De hendene der vil ingen borti. Likevel kommer det to insisterende armer mot meg. Nærmere og nærmere før det uunngåelige skjer. Jeg blir nødt til å gi etter. Det er liksom ikke helt akseptert å si nei til en klem. Bare spør Jens Stoltenberg. Hvem kan glemme den pussige avvisningen av Giskes forsøk på klem da han fylte 40?

Men hvorfor i alle dager forventer du at vi skal klemme? Jeg kjenner deg knapt. Og du kjenner ikke meg i det hele tatt. Herregud det hadde vært tipp topp med påbud om munnbind, så hadde du ikke kjent meg igjen.

Før korona håndhilste vi og klemte hverandre. Det vil si, dere gjorde det, jeg forsøkte å holde meg unna. Men ta en titt på influensatallene, for eksempel. Etter at vi ble instruert til å vaske hendene ofte og nøye, har de stupt. Selv har jeg ikke vært forkjølet siden vinteren 2020. Det er alle dere andres fortjeneste, for jeg vasket hendene mine også før jeg inntok hjemmekontoret. Fint å vite at også dere nå gjør det samme. Om bare denne klemmingen kunne forsvinne også nå, så ville 2021 ikke bli så gæernt likevel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen