Hovedforskjellen mellom leilendinger og husmenn var at førstnevnte leide grunn med egen matrikulering, det vil si at de betalte skatt for den direkte til staten, mens sistnevnte rydda seg plass innafor eiendom som allerede var skyldsatt. Leilendingene betalte også landskyld til jordeieren, en avgift som var basert på jordas formodede avkastning.
For jordeiere og leilendinger var det å la arbeidere få bo på eiendommen mot arbeidsplikt, en måte å skaffe seg tiltrengt arbeidskraft på. Husmannsplassene ble ofte rydda i et fjerntliggende område som trengte oppsyn, eller i så ulendt terreng at jorda ikke ville ha kasta noe av seg uansett. Noen hadde en flekk dyrkbar jord, men myndighetene påla opprinnelig også husmenn skatt hvis de dreiv jordbruk, derfor nøyde de fleste seg med å fostre ei ku eller to. De hadde rett til havning og til å sanke brensel og fôr i utmarka, og lønn for arbeidet fikk de i form av naturalier.
Les også: Vokter av byens lov og moral
«Leilændingen er forpligtet til paa mine eiendomme at udføre alt arbeide af ethvert slags, som bliver ham paalagt, saasom skogs- og flødningsarbeide, kjøring etc. for den ved bruget til enhver tid gjældende betaling; til udførelse af nødvendig kjørsel er leilændingen forpligtet til at holde mindst ... heste. (...) I tilfælde af, at leilændingen ikke udfører paalagt arbeide eller paa anden maade overtræder denne kontrakts bestemmelser, kan eieren forlange hans fraflyttelse og ryddiggjørelse af gaarden førstkommende faredag og i tilfælde uden lovmaal og dom lade ham udkaste» het det i 1911-utgaven av leilendingskontraktene i Sørkedalen.
Men siden leilendingsgårdene var større og krevde mer arbeid enn husmannsplassene, og leilendingene dessuten var pålagt å holde husene ved like, hadde de mindre pliktarbeid enn husmennene. Det ga dem større anledning til å holde flere husdyr enn de trengte for å fø familien og anledning til å dyrke egen åker og eng. Leilendingskontraktene var vanligvis livsvarige, og i praksis gikk de i arv til neste generasjon. I 1750 ble det innført en forordning som påbød at også husmenn skulle få feste eller bygsel på sin og konas livstid. Jordeiere som unnlot å følge denne forordningen, skulle straffes med bøter. Dette førte til en storm av protester fra jordeierstanden. Mange husmenn som krevde bygsel, ble oppsagt, og selve husmannsvesenet var i ferd med å gå i oppløsning, da myndighetene i 1752 gjorde retrett.
Heretter ble det skilt mellom husmenn som hadde rydda seg plass i utmarka sjøl, og de som leide plass innen annen manns innhegning. Jordeieren skulle i siste tilfelle slippe å gi bygsel på plassene og dermed unngå økt skatt. Den eneste fordel husmennene ble innrømma, var at de som hadde bygd husene sjøl, skulle få erstatning ved oppsigelse. For husmannen var en oppsigelse uansett tragisk, da han hadde nedlagt mye arbeid i å få utkomme av plassen. Eieren trengte ikke oppgi noen grunn for å si opp en husmann. Når det gjaldt husmenn som hadde rydda seg plasser i utmarka, skulle de få livsvarig kontrakt. Formelt gjaldt ikke livstidskontrakten etterkommerne deres, men i praksis gikk de fleste plassene i arv. Først i 1792 ble skriftlige kontrakter påbudt for husmannsplasser. Opprinnelig var husmannens pliktarbeid retta mot leilendingsbruket plassen lå under. Men i typiske skogbruksdistrikter som Sørkedalen ble arbeidet gradvis styrt over på godseierens behov. Både husmenn og leilendinger ble pålagt skogsarbeid for daglønn. Leilendingene hadde ansvaret for å få tømmeret hogd og frakta til vassdrag og sagbruk og var pålagt å ha fra én til tre hester avhengig av hvor stor gård de hadde. Sommerstid skulle de kjøre ved og planker, seinere også sement og annet i forbindelse med damanlegg.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Husmennene gjorde først og fremst det sekundære arbeidet i skogsdrifta og var ikke pliktig til å ha hest. De skulle delta i fløytinga, rydde fløytningselvene og bygge skåvegger, demninger og skogshusværer. Leilendings- og husmannssønnene måtte også ta i et tak i skogen så fort de var gamle nok. Skogsarbeidet var sesongbetont og ga ikke nok utkomme til å brødfø en familie, så husmennene jobba gjerne for godseieren og leilendingen ellers i året også. Noen var håndverkere ved siden av, andre ble satt til forefallende arbeid som å sage stokkeved, grave en kjeller, mure en grunnmur eller måke snø. Før slåmaskinen ble alminnelig i 1870-årene måtte både leilendinger og husmenn være med på slåtten og skuronna på godseierens gårder. I prinsippet var også familien pålagt pliktarbeid for godseieren. Sin egen gårdsdrift måtte de besørge når de hadde fri.
Les også: Bombebaron i nattskjorte
