VAKTSTUE anno cirka 1950: Møllergata 19. FOTO: UKJENT PERSON/OSLO MUSEUM

Vokter av byens lov og moral

Som nyansatt konstabel i 1893 ble 20-åringen Redvald Larssen satt til å patruljere i Kristianias verste strøk. Åtte dagers opplæring var alt han fikk.

«Jeg hadde min gode eksamen fra Fredrikshald underoffisersskole, og i siste halvdel av desember 1892 gjennomgikk jeg den forberedelse som en da måtte ha for å få ansettelse som konstabel. Undervisningen pågikk i hele åtte dager! Politivedtektene og de viktigste reglementene ble gjennomgått av politivaktmester Martin Moe. Dermed var en ferdig med den teoretiske undervisningen. Noen slags eksamen var det ikke snakk om.

Etterpå måtte elevene patruljere sammen med konstabler ut over ettermiddagen og kvelden i de forskjellige strøkene av byen for å bli litt kjent med patruljeringen og bli satt inn i hvordan det hele artet seg rent tjenstlig sett», skriver Redvald Larssen (1872–1951) i boka «Fra vekterstuen til Møllergaten 19».

LES OGSÅ: Bevæpnet gjaldker bestemte når oslofolk skulle legge seg

Første nyttårsdag 1893 trakk Larssen i uniformen med «det meget omstridte nummer på kragen som konstablene mange år senere fikk avskaffet, fordi de anså det for nedverdigende». Men Larssen følte seg ikke nedverdiga, bare ærbødig og usikker foran oppgavene som venta. Som uformuende bondegutt hadde han tenkt konstabeljobben som et springbrett til videre utdanning, men han ble værende – cirka fire år i ordenspolitiet og over 40 år i kriminalpolitiet. I tillegg var han lærer ved politihøgskolen og bestyrer ved kriminalmuseet.

Ifølge Larssen var innbyggerne i Grønland distrikt lite samarbeidsvillige. Fyll og slagsmål hørte til dagens og nattens orden: «En kan vel godt si at her ute på Grønland møttes politi og publikum som fiender i høyere grad enn i noe annet strøk av byen, kanskje med unntagelse av Vaterland – og i en grad som en ikke godt kan forestille seg nå til dags. ’Kosten’ eller ’Messingkongen’, som konstabelen ofte ble kalt, var den det alltid skulle gå ut over.» På sure og kalde vinternetter betrakta konstablene på sin side en «frisk batalje» som en mulighet til å få varme i kroppen.

LES OGSÅ: Bryter tausheten om krigsseilerne som kom i fengsel

Samme år som Larssen innleda politikarrieren, ble etaten modernisert og effektivisert. Den største forbedringen var opprettelsen av en 13 mann stor rytteravdeling. Avdelinga skulle blant annet komme til nytte ved opptøyer: «Den bråkende pøbelen fikk føle at politiet var blitt utstyrt med en ny og meget effektiv maktfaktor. Når rytterne kom, var det gjort i en håndvending å rydde gatene.»

Og det var visst ikke bare gatene som ble rydda. Larssen forteller om en rytter som rei opp i andre etasje i ei av trerønnene i Øvre Vollgate, på jakt etter en flyktende demonstrant. Urostifteren hoppa ut av vinduet, men landa i en kalkbinge og ble raskt anholdt. «Rytteren hadde nok sine vanskeligheter med å få hesten ned igjen fra annen etasje, men han klarte det da uten at hesten kom til skade. Og da han kom ut av huset, ble han hilst med rungende hurrarop. Det var en prestasjon av de sjeldne å ri opp den trappen.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

De vanlige konstablene måtte greie seg med apostlenes hester og hale med seg eventuelle arrestanter gjennom gatene. Et stort framskritt var det da politiet fikk transportvogner og et signalanlegg bestående av telefonapparater i låste metallbokser. Boksene var satt opp «på uangripelig måte på bestemte steder i strøket og hvorfra det kan tilkalles assistanse». Konstablene og enkelte pålitelige borgere var utstyrt med nøkkel til boksene slik at de kunne tilkalle hjelp når det var påkrevet. Da kom transportvogna med politiet «så hurtig at eventuelle urostiftere ikke fikk tid til å summe seg».

Forbedringen gjorde angivelig at arrestasjonene kunne foregå uten å vekke «nevneverdig oppmerksomhet», selv om transportvogna, som gikk under kallenavnet «Sorgens trille», var en åpen vogn «som beveget seg i diltetrav gjennom gatene og synderen satt til spott og spe for alt folket».