Mange unge gruer seg til jul

Hjemmets lune vegger betyr ikke alltid familiehygge og kos. For mange er det verdens verste og farligste sted, med fyll, vold og overgrep.

Vi må tro på barn når de forteller om overgrep og vold. Og barn må få nok informasjon om hva voksne ikke har lov til og hvor de kan gå for å få hjelp. I tillegg må lover endres for at barn skal kunne fortelle til systemene om vanskelige ting.  Dette er rådene fra Glorija (19), Anika (20) og Ida (18) i Forandringsfabrikken om hva som må til for å hindre at barn utsettes for vold og overgrep i familien.

Barnevernproffer

De tre jentene er tilknyttet Forandringsfabrikken, såkalte proffer som hjelper systemene til å bli bedre, bygd på erfaringer de selv og mange andre barn har med vold, rus og overgrep og møte med det norske hjelpesystemet. Siden 2008 har Forandringsfabrikken møtt 1200 barn i barnevernet, 600 barn i psykisk helsevern, 5000 skoleelever og over 300 barn som har opplevd vold. I år har de intervjuet over 300 barn og unge som er utsatt for vold eller overgrep og de har mange viktige råd til voksne og til myndighetene om hvordan man best kan hjelpe.

Glorija, Anika og Ida fra Forandringsfabrikken er proffe på å gi råd og hjelp til barn og unge som sliter. Foto: Sissel Hoffengh

Hjemmets fire vegger

I jula kan det føles ekstra trist, og i mange tilfeller nærmest skamfullt å ikke ha det bra i familien. Ett av problemene er nemlig nettopp dette at den norske jula er så familieorientert.

– Julaften er de fleste med familien og låser døra for å hygge oss innenfor hjemmets fire vegger. For noen kan det være dramatisk og alt annet enn hyggelig, sier Marit Sanner, leder i Forandringsfabrikken.

– I jula stenger også det meste av barneverns-Norge. De fleste barn får ikke tak i noen av de kjente personene, det er kun åpne vakt- eller alarmtelefoner men da blir det oftest å snakke med en person man ikke kjenner.

Informasjon

Når barn ikke vet hva voksne ikke har lov til å gjøre mot barn, kan det aldri være barnets ansvar å si fra. Voksne som må ta tak når de ser at barn ikke har det godt. Men det er viktig at barna får informasjon som gjør at de skjønner de vonde følelsene de bærer på er berettiget.

– Mange barn i Norge vet ikke hva vold og overgrep er og hva voksne og søsken i familie og nettverk ikke har lov til å gjøre. I jula er de fleste barn helt prisgitt de voksne i familien, og den situasjonen de befinner seg i fordi myndighetene ikke tatt ansvar for å gi de informasjon som fungerer som et verktøy for å si ifra, sier Anika (20).

– Vi får politibesøk på skolen, lære om ungdom og rus, om lommemannen og at vi aldri må gå inn i en hvit varebil. Men vi får ikke informasjon om hva foreldre ikke har lov til, og hvem man skal si ifra til, sier Glorija.

Les også: Se opp for giftige leketøy

Lovendring

Et problem er at barn ikke vet hva som skjer hvis de forteller om noe som er vondt hjemme. Og at dersom de forteller noe, kan det komme tilbake til foreldrene.

– Men, hva så om det er mamma eller pappa eller noen andre i familien som er problemet? Da kan barn bli mer redde for hva som skjer om de forteller, enn de er for å stå i det vonde, sier Glorija.

– Hvis vi vil ha trygge barn må det komme lovendringer som beskytter dem og det de forteller. Vi må gjøre det sånn at barn kan fortelle trygt fordi de voksne alltid må avtale med barna hva som skal fortelles videre, sier Glorija.

Tro på barn

De tre proffene mener barnevernet burde komme rundt på skolene.

– Det mediebildet som er skapt av dem skremmer barn. De må komme ut og vise at de er snille folk, gi informasjon og fortelle om hva de kan hjelpe med. sier Glorija. Hun understreker også at det er viktig å stole på barn når de betror seg og at de må føle at de har kontroll på det de selv forteller.

Ida har selv erfart å ikke bli trodd da hun forsøkte å si ifra.

– Jeg kommer fra en veldig liten bygd der alle kjente alle og der var det vanskelig å bli trodd. Så da sluttet jeg å fortelle det viktigste, sier Ida.

– Barn finner ikke på volds- og overgrepshistorier uten grunn, sier Glorija.

– De kan overdrive, bruke fantasien, men da ligger det alltid noe dypere i bunnen. Derfor må alle voksne stille spørsmål ned til bunns for å finne ut hva barnet egentlig prøver å si, og tro på barnet.

Les også: Kosebamser i krigssonen