Lykkelig i høyden: – Jeg digger å bo i høyblokk

Tidligere bodde den bejublede forfatteren bak boka «Mjøsa rundt med mor» i en byleilighet i på Løkka. Før det igjen vokste han opp i et hus på landet. Men, Bjørn Hatterud er ikke i tvil, huset i Refstadsvingen på Bjerke, en 12 etasjers høyblokk med to heiser, er en drømmebolig.

– Jeg liker både nabolaget og boformen. Det ligger så høyt her oppe at jeg kan se fjorden selv fra min leilighet i tredje etasje. Og så har vi heis! Det kan de som bor i hus med bare fire etasjer se langt etter, sier han. Nylig hadde Dagsavisen et intervju med arkitekturpsykolog Oddvar Skjæveland som hevdet at høyhus medfører noen ulemper, som mye vind på bakkeplan, skyggefulle gater og lite sosialt liv på bakkeplan. Bjørn Hatterud er uenig. – Jeg mener det er mye rar synsing og lite dokumentert forskning i debatten om høyhus, og jeg kjenner igjen endel av påstandene tilbake fra Ammerud-rapportene som kom på slutten av sekstitallet.

Les også: Høyhus som strekker seg til himmels. Eller helvete

Ammerud som skrekkeksempel

Ammerud-rapportene ble utformet i 1969 av arkitektene Anne Sæterdal og Thorbjørn Hansen. Kritikken i rapporten er fundert på at bydelen hadde få eller ingen fritids- eller servicetilbud, ingen arbeidsplasser, kun boliger. Og at det gjorde drabantbyene til problemomåder som var skadelige for folk flest å bo i.

– Det pussige er at i den offentlige samtalen, både i Norge og internasjonalt ble skylden for de sosiale problemene i drabantbyene gitt til bygningskroppen – altså formen på husene. På tross av at det var så mye annet som åpenbart ikke var på stell i drabantbyene, som ikke hadde noe med husenes høyde å gjøre. Sånn som at datidas boligpolitikk gjorde at høyblokker ble en slags nødløsning for de minst resurssterke innflytterne. Rapportene var som ment for å avdekke sosialdemokratiets forjævlighet og de ble skrevet i en tid da man lente seg på teori og forskning med marxistisk og motkulturelt blikk, sier Hatterud.

Les også: - Høyhus kan bli aktuelt

– Morsomt at du sier marxistisk tankegang - digre betongblokker assosieres ofte med kommuniststater i Øst-Europa. Var ikke nettopp brutalistisk betong raddisens favorittmateriale på syttitallet, mens ornamentikk og eplehager var småborgerlig? – Ja og nei. I utgangspunktet var bygging av høyblokker knyttet til sovjetkommunistisk tankegods, eller sosialdemokratiske utopier. Da de først ble bygget var det konservative som var kritiske utfra estetiske synspunkt. Men, på slutten av sekstitallet kom den hardeste kritikken fra den nye venstresiden, som hevdet at høyblokkene var usosiale, fremmedgjørende og ikke oppfylte sosionomers og psykologers kriterier i forhold til hvordan folk burde bo.

Bjørn Hatterud er lykkelig høyt oppe i blokka der han bor. Foto: Amanda Iversen Orlich

Les også: Nye høyhus øker utslippene

Et klassespørsmål

Bjørn Hatterud mener det er et feilspor å påstå at skylden for sosiale problemer skal tillegges selve formen på høyhus og blokker. – Ta ei bok som «Hard asfalt» for eksempel. En stor del av problemene til ungdommene i den boka knyttes til drabantbyene Bøler og Lambertseter på Oslo øst. Mange tenker dermed at høyhus er lik sosiale problemer. Riktig nok er dette bydeler som hadde store utfordringer på seksti- og syttitallet. Men det hadde alt med drabantbytenkningen og lite eller ingen ting med formen på husene å gjøre, sier Hatterud. – I den nevnte boka kommer for eksempel forhistorien til de sosiale problemene til hovedpersonen fra en familie på Finnskogen. Ingen vil vel hevde at karakterene i boka fra Finnskogen bodde i for lave hus, og at det var derfor det dukket opp sosiale problemer hos dem?

Les også: Manhattan i Oslo: Sju høyhus kan endre hovedstaden

Og for å illustrere hvor vanvittig han synes denne tankegangen om at det antallet etasjer som er årsaken til problemene så trekker han fram ett av nordmenns mest populære reisemål, New York. – Ta Trump Tower for eksempel, sosiale problemer blant beboerne der er neppe det første du tenker på når vi snakker om det høyhuset. Drabantbytenkningen var selvsagt et utgangspunkt for sosiale problemer. Men det var ikke husenes høyde som var årsaken. Det er omgivelsene huset står i som oftest lager problemene, ikke bygget i seg selv.

Blokkene i Refstadsvingen har vært hjemmet til Hatterud i ti år. Foto: Amanda Iversen Orlich

Et generasjonsspørsmål

Selv bodde Bjørn Hatterud, som også jobber som kulturskribent, kurator og musiker på hippe Grünerløkka. Men han ville ut av bygryta uten å flytte så langt, og nå ser han at stadig flere yngre velger det samme. – Da jeg flytta hit for ti år siden var det en god del eldre som bodde her. Mange av dem er blitt borte gjennom disse årene, og de som har flyttet inn de siste årene er en generasjon som er yngre og kulere enn meg, og som ønsker å bo her. Blokkene på Enerhaugen er et annet sted der mange resurssterke og yngre har flyttet inn det siste tiåret.

– Så forholdet til høyblokker er også en generasjonsspørsmål?

– Ja, de yngre har tydeligvis ikke de samme fordommene mot høyblokker som eldre folk har. Kanskje er det fordi de er mer vant til å reise til storbyer andre steder, er vant til høyhus i filmer og serier, eller fordi de ikke er gamle nok til å huske høyblokker som problem-steder og sosialt mindreverdige, sier Hatterud.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen