Johanna Engen får beholde leiligheten: – En lang og seig kamp er over

– Århundrets gladnyhet. For meg. Jeg har mottatt et brev om at jeg får fortsette å bo i leiligheten min i Brinken. En lang og seig kamp, som har vart i nesten tre år og kostet meg helsa, er over, skriver hun på sin Facebook-profil tirsdag.

Les også: Betaler nær 20.000 i leie for kommunal bolig på Vestli

Takker

Dagsavisen har i flere artikler belyst Johanna Engens situsjon. Sist i juli, da hun ble truet med utkastelse av Namsfogden.

Men nå kan hun endelig slå seg til ro etter å hatt utkastelsesspøkelset hengende over seg.

Les også: Johanna kastes ut etter 23 år

På Facebook hyller hun alle dem som har støttet henne underveis:

«Det er mange jeg vil takke. Rødt Gamle Oslo ved Olaf Svorstøl Sierraalta har vært med meg hele veien. Leieboerforeningen med sin advokat har gjort en formidabel jobb i denne saken. Pasient- og helseombudet i Oslo likeså. Ivar Johansen i SV har bistått meg med artikler, gode råd og veiledning. Tom Vestreng, journalist i Dagsavisen som i flere artikler har belyst min sak og andre saker om den kommunale boligsituasjonen. Ingeborg Klingberg, som i første runde skrev brev til Velferdsetaten. Og tok kontakt med Brennpunkt for at de kunne belyse boligsituasjonen for kommunale beboere.

Gunn Pound, som startet underskriftskampanje på opprop.no og skrev åpent brev til bydelen. Fastlegen min Kjell Moss. Beste fastlegen i verden. Min datters ukuelige optimisme. Alle mine Facebook-venner som har støttet meg med gode kommentarer og underskrifter. VårtOslo som har med friskt mot har tatt kontakt med bydelsleder og bydelsdirektør. Men den jeg vil takke aller mest er meg selv. Som har stått i denne kampen uten å ramle helt sammen. Verken hjerneslag, utmattelsessyndrom og andre sykdommer har fått meg til å gi opp kampen. Det har kostet mye. Med søvnløse netter. Depresjon og alskens vondter.»

Les også: Trues med utkastelse av namsfogden

Hun fortsetter:

«Styrken har vært å se, og å oppleve, den urettferdigheten som mange av kommunale beboere opplever. At mangelen på kommunale boliger gjør at bydelene skalter og valter med sårbare mennesker. Det er denne styrken som har drevet meg. Fordi sårbare, fattige, syke og gamle mennesker i kommunale leiliheter har aller mest behov for trygge og stabile boforhold. At jeg har vunnet denne kampen må bety at det også må gjelde andre i samme situasjon. Det må komme nye forskrifter. Forskrifter som beskytter folk i den kommunale boligmassen. Man kan ikke tvangsflytte på folk i hytt og pine som sjakkbrikker.

Vi kan ikke være bekjent av at folk i kommunale leiligheter skal grue seg til kontraktfornyelse i frykt for at de må flytte fra hjemmet sitt. Byrådet bør sette seg ned å se på de gamle forskriftene, stryke det som er utdatert og ikke følge dagens norm. Komme frem til nye og gode forskrifter som gjør boligsituasjonen for folk bedre og tryggere. Og sosial boligutbygging er et hint. Så, kjære godtfolk, adressen min blir fortsatt Brinken 2 D. Tusen takk for støtte og oppmuntring. Tusen takk for hjelp og gode råd. Tusen takk for at jeg kan bo i hjemmet mitt. Det er her jeg hører til», skriver hun.