«Hva gjorde du for flyktningene, mamma?»

Den katastrofale situasjonen i Aleppo har igjen vekket oss i møtet med en krig som nå har vart lenger enn den andre verdenskrigen. Hundretusenvis av mennesker er drept. Millioner er på flukt. Og Norge har den strengeste asyl- og flyktningpolitikken i Europa.

I kveld samlet tusenvis av nordmenn seg for å uttrykke sin medfølelse for menneskene i Syria, og andre land i krise, men også i frustrasjon over egne lederes passivitet.

Flere kjente nordmenn tok til orde for en mer human norsk politikk da fakkeltoget nådde fram til Stortinget i kveld. Blant dem var proferssor Per Fugelli, Amnestys John Peder Egenæs og Sigrid Bonde Tusvik.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her er hennes apell:

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre! For jeg tror neimen ikke det er vi som lenger kan gjøre noe som helst, annet enn å tviholde på den solidariske tanken om at alle mennesker er like verdt.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annet enn å vise de vi har valgt som våre ledere at vi håper de også ser at vi snakker om mennesker bak hvert tall. At det å lese om EU-direktiver, det å gi land bøter eller å bygge murer og all annen politisk uenighet ikke slår det å se et barneansikt bli dratt ut av ruiner med støv og blod over hele kroppen. Mens vi roper: få de sivile ut.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annet enn å godta at vi føler på kroppen at mennesker trenger hjelp og er på en desperat flukt. At vi kjenner på oss at jeg heller ikke vil bo i en iskald nedlagt fabrikk uten strøm, vann og toalett, med tusener av andre desperate mennesker. Og at vi samtidig føler maktesløshet, redsel for å miste det vi selv har, og redsel for å ikke kjenne framtida.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annet enn å lese om Afghanske barn og familier som deporteres tilbake til et land vi brukte femten år på å ikke skjønne oss på. Et land den afghanske ambassadøren bønnfaller oss å ikke sende kvinner og barn tilbake til. At vi leser om branner og overgrep i leirene i Hellas, at vi leser gang på gang den patetiske setningen om å hjelpe til i nærområdene. Som om ikke hele verden hjelper til i de såkalte nærområdene? Jeg vet ikke annet enn at å lese om dette hver dag, gjør noe med meg som menneske, selv om jeg er en av den heldige.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annet enn å være stolt av at vi fortsetter å hyle om godhet og humanisme. At vi er de som håper at alle skjønner hva slags krise dette er, og at det ikke er en skam å kjenne på de følelsene det vekker, i stedet for å lese seg opp på statistikk.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annet enn å tenne tusen lys for folk på flukt. Og å sitte rundt søndagsbordet og synge det tredje verset av adventsverset.

Tre lys skal flamme for alle som må sloss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Jeg vet bare én ting, og det er at mennesker som hjelper hverandre vil vinne til slutt, og da er det opp til deg selv å kjenne på hva du gjorde før det var for sent. Og jeg vet at selv om jeg følte at jeg ikke strakk til, kan jeg si når datteren min spør meg om ti år - hva gjorde du for flyktningene? - jeg var her - sammen med dere.