En tidligere storhet

Med seier i Trondheim melder Vålerenga seg på høstens medaljejakt, og legger samtidig en ny stein til byrden for trønderklubben.

Da Vålerenga vant serien i 2005 utløste det en glede og en eufori hos oss Vålerenga-supportere som vi ikke har opplevd maken til siden. Vi var Norges beste lag, og hadde revansjert den bitre sølvmedaljen fra året før, selvfølgelig var vi lykkelige over våre egne prestasjoner. En ørliten del av den gleden handlet dog ikke bare om eget lag, men også om at vi hadde klart å sette en stopper for den nærmest evigvarende seiersrekka til Rosenborg.

Les også: Vålerenga møter Rosenborg i kvartfinalen etter cupdrama i nord

I 2005 var det 21 år siden 1984-sesongen, som var sist gang Vålerenga hadde vunnet den øverste divisjonen i Norge. Seriemesterskapet denne sesongen markerte slutten på en periode hvor Vålerenga var Norges dominerende lag. Vi vant 1. divisjon, som det het da, tre ganger i løpet av den første halvdelen av 1980-tallet, og fikk prøve oss i det som da het Serievinnercupen. For dem som var supportere på den tida var det sikkert morsomt å spille mot lag som Zenit Leningrad, Dinamo Bucuresti og Sparta Praha, men dette var før TV-avtaler og store sponsorater, så de europeiske eventyrene førte ikke til rare summene i kassa på Valle.

På begynnelsen av 1990-tallet skjedde det to ting som for alvor satte preg på norsk fotball. Det ene var at Rosenborg opplevde sportslig suksess, det andre var at UEFA «rebrandet» Serievinnercupen, til det vi nå kjenner som Champions League. I tillegg til det nye navnet fikk vi den grafiske profilen med stjerneballen og den velkjente hymnen, men viktigst i denne sammenhengen: TV-avtaler og tunge sponsorer kom inn i bildet.

Rosenborg elsker å presentere seg selv som en folkelig klubb, som tok 13 strake seriemesterskap kun basert på dugnadsånd, godfoten-teori og trøndere i alle posisjoner. Vel, Rosenborg var heldige som opplevde sportslig suksess akkurat i det de virkelig store pengene kom inn i fotballen. Det ga dem et stort økonomisk forsprang og muligheten til å støvsuge sine konkurrerende klubber for kvalitetsspillere. På den måten befestet klubben sin posisjon i toppen av norsk fotball.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Det er helt innafor å ha suksess basert på store overføringer fra UEFA og en kynisk policy rundt spillerlogistikk. Hadde de store TV- og sponsoravtalene rundt Champions League kommet på plass ti år tidligere, skulle jeg gjerne ha sett at Vålerenga forvalta sin suksess på samme måte som Rosenborg har gjort. Men når RBK-miljøet på det mest selvrettferdige vis presenterer seg selv som en folkelig gjeng som har jobba seg opp fra trange kår, kun hjulpet av sin egne sportslige innsats, da er de på jordet.

Og nettopp derfor er det deilig når RBK møter noe som ligner litt på motgang. De har et budsjett som er flere titalls millioner større enn det nest største budsjettet i serien, de har et stjernegalleri av en spillergruppe, de har de beste fasilitetene og de største ressursene av alle eliteserieklubbene. Allikevel hender det altså at David vinner over Goliat. Sånn som vi gjorde i 2005-sesongen.

Og også i år ser det ut til at Rosenborg sliter i motbakke. De har tapt mot Brann og spilt uavgjort mot lilleputten Ranheim hjemme på Lerkendal, og TV-bildene av ansiktsuttrykket til Kåre Ingebrigtsen da han skjønte at de gikk på et nytt tap borte mot Tromsø på mandag var ubetalelige.

Denne helga blir det fullt fokus på VM, men om en drøy uke er det Vålerenga som tar turen til Lerkendal, for å prøve å stikke enda en kjepp i hjulet på Rosenborg. Lite smaker bedre enn å spenne bein på en vaklende kjempe, og siden Vålerenga er i form om dagen, og nå har holdt nullen i fire av de fem siste kampene før gårsdagens cupkamp, så skal det være fullt mulig å tukte RBK. Og med en seier er vi foran trønderne på tabellen, og har for alvor meldt oss på i medaljekampen.

VIF-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.