Den store rottekrigen i 1930: Da rottene regjerte i Oslos gater

Våren 1930 ble det erklært storkrig mot byens rotter, som fråtset i søppel i bakgårder, klaskedasser og slakteavfall fra byens kjøtthall og utsalg.

 

Av Johanne Bergkvist

Til tross for iherdig kamp mot søppel og skitne slakterier, elsket rottene Oslos klaskedasser, fuktige kjellere langs elva, og ikke minst levde tusener under slaktehallen på Grønland. Sykdom og smitte fulgte med, og Norsk forening til Utryddelse av rotter fikk kommunale bidrag fra 1909. «Ingen eiendom er rottefri» var slagordet og i 1929 gikk de sammen med Oslo gårdeierforening om en komité med en dødelig logo som skulle få byen rottefri (Bård Alsvik/Oslo byarkiv).

Rottekrigen krevde planlegging. Først måtte folk engasjeres: «All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen».

Les også: Oslo: Historien om en delt hovedstad


Den felles rottedagen 26. april 1930 hadde stor oppslutning. 18.000 kilo gift ble fordelt i ryddete og rensete gårdsr­­om og kjellere i 47 distrikte ri Oslo og Aker. Dessverre var byens rotter noe kresne, så aksjonen var ikke helt vellykket. Kilde: Oslo byarkiv
 

Det hjalp ikke å gjøre en gård rottefri, dersom huset ved siden av sto urørt. Komiteen satset på en omfattende informasjonskampanje med plakater i voldsomme farger og krigstyper: «Forbered nu rottens død». Planen ble trykket i 10.000 eksemplarer. Oslo kommune bevilget 10.000 kroner og 45 foreninger, forretninger og gårdeiere bidro økonomisk.

Nå måtte gårdsrom ryddes, og søppel og matavfall fjernes. Rottene skulle sultes ut, slik de spiste alt som ble lagt fram. Fra 15. mars var det rottesikring der hullete kloakkrør og sprekker skulle tettes, og så kom «Sulte- og rengjøringsuker» fra 12. til 26. april. Endelig kom den felles nedsatte rottedagen 26. april for Oslo og Aker kommune og rottekrigen var i gang! Giften ble fordelt til 47 distrikter i byen, med 200 eiendommer hver. Langs havna skulle brygger og skip tas med. I hvert distrikt ble det opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere hentet giften som skulle legges ut samme dag. Cito – «den idéelle og fullkomne rottegift» ble levert i hermetikkbokser på en halv til to kilo. 18.000 kilo rottegift ble fordelt – 3.000 kilo i Aker kommune og 15.000 i Oslo.


Mann og hund studerer en haug med døde rotter under Rottekrigen i 1930. Foto. Oslo byarkiv
 

Men alt gikk ikke som planlagt. Byens rotter var kresne, og mange styrte unna giften, men alle hunder og katter var ikke like godt vant, og mumset enhver liten godbit som de fant. Resultatet var mange syke og døde husdyr. Komiteen for Rottekrigen var likevel fornøyd, og mente blant annet at rottene ikke var utsultet nok fordi ikke alle hadde fulgt oppryddings- og utsultingskampanjen like nøye.

Oppslaget «Da en hel by blev kvitt alle sine rotter» i Aftenposten høsten etter var mildt sagt en overdrivelse. Men komiteen hevdet at 78 prosent av alle byens rotter var utryddet. Før den store rottekrigen hadde kun 325 eiendommer rapportert at de ikke hadde rotter, men etter 26. april meldte hele 848 gårder at de var rottefri.

Rottekrigen gikk med overskudd på 21.000 kroner, og pengene ble satt av i et fond som skulle brukes på framtidig utryddelse av rotter. Organisasjonen fikk navnet «Rotteutryddelsen».


«Forbered nu rottenes død». Plakater ble hengt opp i gårder og virksomheter over hele Oslo og Aker mars og april 1930. Rottekrigen i Oslo og Aker med en felles «rottedag lørdag 26. april skulle ta knekken på byens rotter. Komiteen for Rottekrigen 1930 sto i spissen for arbeidet. Foto: Oslo byarkiv
 

Rottekrigen var fortsatt ikke vunnet, og problemet på Slaktehuset på Grønland var nå blitt allment kjent. I salgshallen hadde det underlaget på gulvet sunket og laget en egen etasje på 30 centimeter hvor rottene hadde et perfekt tilholdssted. I 1932 tok flere firmaer kontakt for å tilby skadedyrbekjempelse. «Tabukompaniet» kunne tilby «Tabu-gass» for å bli kvitt rottene, mens «Norsk Rottekrig A/S» tilbød samme tjenesten med blåsyregass «der er det stærkeste og absolutt mest effektive middel». Helserådet presset på, men tilbudene ble for dyre, og Slaktehusets folk tok saken i egne hender med gift og ekspertise fra «Rotteutryddelsen».

Slaktehallen ble ikke kvitt rotteproblemet, og det ble gjort sporadiske forsøk på 1930-tallet for å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner rottefrie. Men like raskt som de forsvant, kom de tilbake. Under krigen premierte Helserådet med 25 øre for hver rottehale som ble levert på byens desinfeksjonsanstalt, men dette monnet fortsatt ikke. I dag finnes fortsatt rotter i kjellere og bakgårder i Oslo. Restauranter og utsalg blir stadig stengt når Mattilsynet finner rottebæsj. Antallet rotter er langt fra like mange som byens innbyggere i dag, men fettvett.no anslår at det sannsynligvis finnes over 120.000 rotter i avløpsnettet i Asker, Bærum og Oslo.