Åpenbaring på Klosteret

---

5

Klosteret

Fredensborgveien 13

Nettside/booking: www.klosteret.no

Mat 5

Meny 5

Miljø 6

Service 4

Prisnivå 5

---

Allerede ved inngangsdøra er det klart at Klosteret på Fredensborg er en restaurant utenom det vanlige. Døra i treverk og svart metall har historisk sus over seg. Den fører inn til det som ser ut som et mottakelsesrom med sofa og stoler. En teppebekledd trapp leder videre ned til kjelleren. Ved foten av trappa troner enorme, hvite kubbelys, helt dekket av stearinstriper. Lune mursteinsvegger, flere hvite kubbelys i smijernslysestaker og lav, sakral munkesang preger rommet. Trekasser fylt med enda flere stearinlys viser at forbruket er stort. Klosterstemningen er gjennomført. Uten at det blir kleint.

– Jeg får følelsen av å være i Gamla Stan!

– Jeg også!

Klosteret har rykte på seg for å være et sted for romantiske middager. Men frykten for at det skulle bli krampaktig, er ubegrunnet. I stedet er det lunt og hyggelig.

Flere retter og vegetar

Vi har rukket å hilse på alle de tre servitørene allerede før vi har fått bestille. Her står valget mellom treretter, femretter eller sjuretter i prisspennet mellom 645 og 845 kroner. Prinsippet er at vi tar utgangspunkt i en ferdig satt femretters meny og velger bort to av rettene hvis vi skal ha treretter. Faller valget på sjuretteren, kan du velge to ekstra retter fra en liste på i alt tre. At oster både er en del av femretteren og står på lista over tilvalg, framstår som et mysterium.

På den andre siden av menyarket er det en vegetarmeny. Det synes vi er både sympatisk og tidsriktig. Klosteret fyller 30 år i år, men henger ikke igjen i 90-tallet.

Den ene av oss ønsker å bytte ut osten fra femretteren. Det skaper litt tankebryderi for servitøren, som vil sjekke med kjøkkenet. Det er slik vi ender opp med å få også den tredje servitøren til bordet, som løser byttet av rett ved at det serveres to desserter. Selv om ost er en dessert, er det mye med to søte retter, så vi synes kanskje løsningen er litt halvveis.

Fisk i to varianter

Til å skjerpe appetitten får vi syltede grønnsaker og svineleverconfit med focaccia og flatbrød. Sistnevnte er dessverre ikke helt sprøtt. Confiten er fet, deilig og syndig, og vi må anstrenge oss for å spare plass til resten av maten.

Første rett ut i vår femretter er gravet fjellørret med knasende sprø krutonger, irrgrønn ertepure, dillblomster og en syrlig rømmeklatt på toppen. Dette er klassiske smaker som passer fint under Klosterets takbuer. Den friske, ferskenpregede hvitvinen, Wild Rock Sauvignon Blanc fra New Zealand, er helt nydelig til. Vi er takknemlige for det velfylte glasset som varer gjennom både nipping før ørreten kommer på bordet og deretter hele retten. Et skår i gleden er imidlertid det store beinet den ene av oss får i munnen med den siste ørretbiten. Det går ikke an. Vi lurer på om det er like dunkel belysning på kjøkkenet som i restauranten?

Så kommer det breiflabb på bordet. Med kantarell, grønnkål og ansjoshollandaise. Kålen er sprø, fisken flott, og det er nydelige, milde smaker med kledelig syre og fett fra sausen. Smakene harmonerer fint med den mineralske hvitvinen, Clos les Montys Muscadet Sèvre et Maine Sur Lie, men de går likevel ikke opp i en høyere enhet.

[ Mange restauranter er stengt mandager, men ikke disse (+) ]

For et Iberico-svin!

Skiver av svinekjøtt, iberico presa, med sprøstekt spätzle og marsalasaus er en åpenbaring av en rett. Spätzle er en type eggnudler som er populær i land som Tyskland, Østerrike og Sveits, og her er de tilberedt som skikkelige godbiter. Kjøttet er saftig og mørt og sausen høsttung og himmelsk smaksrik. De små, sprøstekte baconbitene er kanskje strengt tatt overflødige, men bidrar likevel til en god fettfølelse i denne oppgraderte comfort food-retten.

Rødvinsvalget er vi ikke enige i. Vinen ligger som en strek i munnen i møtet med retten. Klosteret har en stor vinkjeller, så vi skulle kunne forvente at de klarte å få til noe bedre. Den usikre servitøren måtte dessuten titte på etiketten to ganger før hun presenterte navnet på vinen. Men de er sjenerøse med drikkevarene her på Klosteret. Brått og nesten umerkelig har vinflasken kommet smygende over skulderen vår, og vi får et stort glass påfyll.

En fest av en dessert

Så får den ene av oss dagens ost, en deilig, stor bit som vi ikke oppfatter navnet på, med nydelig aprikoskompott og mandler. Dessertvinen er en god match. Den andre av oss får en mandelkake med sorbé som er helt grei, men ganske raskt glemt. Vinvalget til kaka, en halvsøt Horgelus, er vi ikke helt enige i.

Siste rett ut anbefales på det sterkeste av servitøren. Det er en yoghurtmousse med rabarbra- og ripsgelé og eplesorbé. Dette er en skinnende perle av en dessert der søtt og syrlig harmonerer helt ypperlig. Den søte dessertvinen Saracco Moscato d’Asti takler smakene veldig godt. Avslutningen på måltidet kunne ikke ha vært bedre.

Det store lokalet har vært halvfullt hele tida. Ut fra nivået på maten burde det ha vært flere her. Hvis servitørene i tillegg blir tryggere i rollen og klarer å formidle litt om vinene de serverer, og kjøkkenet bruker fiskebeinspinsetten litt flittigere, blir dette riktig så bra. En bonus er følelsen av å ha vært et helt annet sted når du igjen går ut i Oslo-natta. Klosteret fyller 30 i år og framstår som en moden restaurant, men så langt fra overmoden. Regningen på 2.860 kroner for to femrettere med en sjenerøs vinpakke er det heller ingenting å si på.

[ Smalhans er en gammel klassiker – den ene retten er svinaktig god (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen