Ingen texmex-fest

3

El Camino 

Bogstadveien 20

Tlf.: 90 41 27 07

Mat: 3

Meny: 4

Miljø: 5

Service: 3

Prisnivå: 4

Mexicansk mat er mer trendy i Norge enn noensinne, godt mulig takket være nordmenns evige fredagsfavoritt som kjøpes i stabler i dagligvarehandelen, men like mye spå grunn av en internasjonal bølge som har gjort det mexicanske og texanske kjøkkenet like etterspurt som det var på åttitallet. Noen av stedene som har poppet opp lover den genuine tacoen eller andre varianter av «texmex», mens andre går for en kjappere løsning i skogen av små og store steder som tilbyr kjapp mat over disk. El Camino tilhører den siste varianten. Kjeden har nå fire restauranter i Oslo, inkludert det siste tilskuddet i Bogstadveien. At de tre andre holder til i Barcode, på Aker Brygge og på tetteste Frogner sier mest om hvilket publikum de ønsker å nå, folk i farta og de som vil møtes til et enkelt glass og en hederlig matbit. Til kilospris.

Les også anmeldelsen av Bon Lio: Spansk tapas i superklasse

Lokalet nedenfor Thon-hotellet som fortsatt går under navnet Gyldenløve, har rommet mye rart, det meste innen «Fast Food»-segmentet. Siden flere har påpekt nykommeren i shoppingens paradegate, fikk Byløvene lyst til å teste dette lyse, store lokalet med sitteplasser inne og ute, og med typiske «texmex»-farger og -logoer som lokker med både kjapp mat og cocktailbar. Interiøret er rustikt, med enkle stoler, benker og metallplater festet med spiker på bordene. Veggmalerier og «slitt» gråbrunt treverk skal skape en illusjon av verden slik man kan tro den fortoner seg rett nord for og sør for en viss påtenkt mur i Amerika. Lokalet er innbydende, og tar åpenbart mål av de tradisjonelle taqueriaene og andre små «hull i veggen» der tequilaen er like sterk som maten. Men her nytter det ikke å slå seg ned ved et bord og vente på servitøren. Tex-mex-matens svar på Egon og BIT tvinger deg til disken der «servitøren» øser på det du måtte ønske, i det du måtte velge – tacos, tortillas eller bare i en bolle. Byløvene går for tortillas, stedets grove variant, som er hjemmebakt og presset etter alle kunstens regler.

Fargene på veggene er sterke. Ølutvalget, av flasker og tapp, er sympatisk. Dessverre kan man ikke si det samme om det som ligger i disken. Svin, okse eller kylling. Torsk eller tofu. Denne dagen er det ikke godt å si hva som er hva. Vi velger oksekjøtt, og lar det stå til, og neste spørsmål er om det er noe vi ikke vil ha på. Og litt kjapt, please. Man får litt inntrykk av å være på en hipp variant av en gjennomsnittlig veikro der gode porsjoner øses opp fra bakker. Og så pøses det på med salater, mais, svarte bønner, ris, paprika, søtpotet og sauser i ulik styrkegrad før man får sukk for seg. Knepet er å takke nei, og velge akkurat de ingrediensene som kan skape en «ren» rett, og ikke et salig rot. Vi velger medium sterk, og er glad vi ikke gikk for noe svakere. Maisen rekker vi å takke pent nei til. Den ser ut som den har ligget der siden restauranten åpnet en annen dag enn denne. Risen er heller ikke akkurat innbydende, men paprikaen har riktig farge. Så snurres det hele inn i sølvpapir og presses sammen til en voksen kubbe, før den veies og prises. Kiloprisen er 310 kroner, det er i meste laget alt tatt i betraktning.

Saken fortsetter under bildet. 

Innholdet i denne burritoen er ihjelkokt inntil det ugjenkjennelige, skriver Byløvene. 

Byløvene lot seg begeistre av Bono: Byens beste italienske

Når vi snurrer opp aluminiumsfolien på burritoen er det ikke lett å avgjøre om det vi spiser er oksekjøtt eller «pulled pork», som også står som menyvalg. Det er uansett ihjelkokt i varmedisken inntil det ugjenkjennelige, og sauset sammen med de andre ingrediensene blir helheten i beste fall noe man kunne kalt «comfy food» på en særs dårlig dag. Bortsett fra at det ikke er slik at comfy food skal ha substans som en saccosekk. Den middels sterke sausen kjenner vi heller ingenting til. Måltidet er ikke dårlig, men intetsigende.

Det er lite som kan begeistre så mye som en god taqueria. Tilsvarende er det lite som kan være så skuffende som en dårlig en. Og El Camino har åpenbart plassert seg på linje med andre dovne fastfood-steder som tror de kommer langt med et kjapt og lurt konsept. De skryter av gode råvareleverandører, og at kjøttet er behandlet i racervarianten av en Josper-grill. Det gjør de absolutt rett i. Men det hjelper ikke hvor gode råvarene er om ikke de som er på jobb har kunnskap om hvordan maten skal tilberedes og ikke minst hvordan den skal behandles slik at den beholder smak og substans hele veien fram til tallerkenen, rettere sagt sølvpapiret.