Fyrrig forflytning for Bon Lio

Spansk tapas i superklasse flytter fra kiosk i Fredensborgveien til palass på Grünerløkka.

6

Bon Lio

Sofienberggata 17

Tlf.: 46 777 212

Mat: 6

Meny: 5

Miljø: 5

Service: 6

Prisnivå: 4

– Det er ikke jo egentlig ikke fair å komme den aller første kvelden, hvisker Byløven over bordet.

Byløvene vet de er tidlig ute. Men ikke at dette er aller første kveld, og at vi ankommer noen minutter etter dørene har åpnet for pubklikum for aller første gang.

Restaurantåpninger er en skjør affære.Mye kan gå galt. Kjøkken. Logistikk. Kommunikasjon. Men på Bon Lio er det som om de aldri har gjort annet.

Sommeren er brukt til å flytte fra et lite, over 200 år gammelt, rødt hus i Fredensborgveien, ned dumpa, over elva og til splitter nye lokaler på hjørnet av Sofienbergparken. Bak seg legger de fem svært suksessrike år, og rekordrask posisjon som en institusjon på Oslos spisescene. Flyttelasset har bare gått noen hundre meter, men det er likevel en revolusjon. Et pyttlite kjøkken er erstattet av et med danseplass for kokkene. Ja, alt er egentlig snudd på hodet: Her er det høyt under taket, masse plass og vinduene er enorme fra gulv til tak. Det merkes allerede på første tygg at kokkene trives i sine nye omgivelser. Tomta har i generasjoner huset Mills majonesfabrikk. Nå er fabrikken borte, men boliger og mat er flyttet inn. Og med Bon Lio som ny hjørnestein, er det fortsatt grunn for å si mmmmmm.

Les også: Maaemo i Oslo kåret til verdens 35. beste restaurant

– Her kan du le, skrike og gråte. Vamos!

Sjelden, nei – aldri, har vi hatt en mer karismatisk hovmester. Det er ikke alltid at man får en klem da man kommer. Men det fikk vi. Han er et fyrverkeri, og beveger seg som testesteronstinn tyrefekter mellom bordene. For mye på en passe måte, hvis det gir mening. Og før vi får sukk for oss har vi fått to drinker på bordet.

– Da er vi i gang, roper han.

Det er ingen meny å klamre seg til. På Bon Lio er det bare å bli med, med bind for øynene. Konseptet kunne nok vært litt tydeligere kommunisert, og det forutsettes litt at man vet hva man går til.

Vår søte kelner kommer hele veien fra Peru. Men våre norske ører må slite litt for å henge helt med når mat og vin skal fortelles om på spansk-engelsk, men noe større problem er det ikke. Sjarme og varme trumfer det meste.

Det kommer pata negra og pølser, som smelter i munnen. Det kommer norsk braesola. Det starter streit, men utsøkt. Den sjømatfylte kroketten fyller oss med forventning. Atter en krokett følger. Nå på potet og med blekksprut. Den lille x-faktoren av chili balanseres perfekt, hvilket er typisk for flere av kveldens retter. Man kommer heldigvis ikke unna Perus syrebehandlete tiradito, som kommer i et sett sammen med speket tunfisk og lardo. Den syrebehandla havaborren er strålende, servert med agurk, salsa verde og dillblomst. Svært vakkert presentert. Vår kelner antyder at vinvalgene er våre, men vi legger med glede vår skjebne i hennes hender. Det gjorde vi lurt i: Hun oste kompetanse, og tok oss med på en vinreise langt utafor allfarvei, men alltid i Spania.

Les også: Bono er med god margin Oslos beste italienske restaurant

Dagslyset forsvinner etterhvert. Det svært åpne lokalet er nesten for lyst til å begynne med, men med kvelden kommer det mer til sin rette – og en helt annen atmosfære siger inn. Tenk kontrasten når vinteren skal fylle parken utenfor med snø og kulde.

Bordene rundt oss fylles opp, lokalet syder snart av sydlandsk stemning. Og kjøkkenet fortsetter sine strie strøm av sanselige og delikate retter. Norsk, hvit geitost følger en tomatrett. Pannestekt uer imponerer, servert med crispy kyllingskinn og hint av mild og balansert peruanske chili.

– Det håndlaget de har med chili, er helt spesielt, sier Byløven.

Verdens kanskje beste matfiske, piggvaren, er hedigvis representert. Ibericosvin som smelter bokstavelig talt i munnen. Og tynne skiver kamskjell serveres i en japansk tanglake.

– Her står havet rett inn. Dette er for viderekomne, utbryter Byløven.

Retten er spesiell, den er utfordrende og ikke noe publikumsfriere, for å si det pent. Men vi nikker likevel.

– Jeg liker at de utfordrer seg sjøl og oss, konkluderer vi med.

Bon Lio har klart overgangen fra liten til stor. De har beholdt hjertet, lekenheten og sjarmen. Vi sitter i over fem timer, og regninga er heftig, den også.

Les også: Spytter ut maten på Petter Stordalens nye restaurant