Observatoriets skaper var Christian Holberg Gran Olsen. Han kom opprinnelig fra Haugesundsområdet, hadde utdanning fra Bergen, Tyskland og Frankrike og var Kristianias mest kjente tilvirker av vitenskapelige instrumenter. Av de fire instrumentmakerne i byen var han den beste. Ikke minst var han en internasjonalt kjent oppfinner.
Hans siste store prosjekt var et telegrafapparat som oversatte morsekoden til trykte bokstaver. Problemet var at arbeidet med å utvikle dette telegrafapparatet hadde kostet mye tid og penger, og selv om det var en nyvinning, endte det ikke med å bli tatt i bruk. Resultatet var at oppfinneren var nedsunket i gjeld.
Den første kikkerten
I 1883 fant en stor industri- og kunstutstilling sted på Tullinløkka. Da Olsen ble spurt om han hadde noe å stille ut var han først i tvil – men så slo det ham at kanskje den stjernekikkerten han nylig hadde lagd for universitets observatorium kunne komme til nytte?
“Jeg gikk til professor Fearnley og sa: Kanskje det kunne være en idé at udstille den kikkert, og lade udstillingspublikumet se på himmellegemene? Ja, sa Fearnley, det er en aldeles udmerket idé. Så blev den da udstillet”
Olsen fikk sette opp kikkerten i et lite hus i Slottsparken. Her kunne folk mot en tiøres inngangsbillett få prøve statens nye stjernekikkert, mens Olsen selv fortalte om verdensrommet.
Tilbudet ble kjempepopulært, og i de fem månedene utstillinga var åpen endte han med å tjene godt på det. Etter flere år med økonomiske vansker var det godt å holde på med noe som ga avkastning.
Folkeobservatoriet
Suksessen under industriutstillinga inspirerte Olsen. Han ville skape et permanent folkeobservatorium, og han ville selv lede det. Gjeldstynga som han var ville han ikke låne mer penger. Han ville selv finansiere prosjektet, og selv få inntektene.
Han lagde en ny kikkert, Skandinavias største. Den var mer enn dobbelt så stor som den han hadde lagd til universitetet, hele 7,5 meter lang, og kunne forstørre opp mot 1100–1200 ganger. Forrige gang hadde han kjøpt linsene. Denne gangen slipte han dem selv. Også den nye paviljongen fikk plass i Slottsparken.
Olsens privatøkonomi kom seg aldri helt igjen, men kikkertpaviljongen var en suksess og holdt familieøkonomien flytende. Paviljongen var åpen hver dag. Flertallet av besøkende var kvinner, men det var også mange skoleklasser.
Olsen lærte seg hvordan han skulle holde interessen hos et publikum som i utgangspunktet ikke kunne så mye om astronomi. Et besøk ved observatoriet begynte i mørket utafor. Gjestene fikk så en kort innføring i astronomi enten av Olsen selv eller av assistenten, Gunhild Wexelsen.
Vel inne ble gjestene møtt av bilder av verdensrommet, malt av kunstneren Knud Bergslien. Bildene skulle hjelpe gjestene å forstå hva de så – og skulle også gjøre besøket verdt det om været ikke var godt nok til å se det de ønska.
Mens de besøkende betraktet stjernetåker og fjerne planeter i kikkerten, snakket Olsen konstant om hva de så. Det måtte til for å unngå misforståelser. “Det var én som i kikkerten så på Saturn – det viste seg at han trodde det var månen. Men så begynte jeg at fortelle … Når man ser noget, så bider man merke i det. Og man forstår det og bliver glad i det”.
Nettopp det å få allmennheten interessert og engasjert i astronomi var viktig for både Olsen og Wexelsen.
Etter hvert
Olsens observatorium var Europas, kanskje verdens, første folkeobservatorium. Ideen inspirerte også andre, i åra som fulgte ble flere folkeobservatorier etablert på kontinentet.
I 1894 skulle Drammensveien utvides. Observatoriet måtte flyttes til Nisseberget, på andre siden av slottsparken. Tross økonomisk støtte måtte han nok en gang låne penger med pant i huset. Men grunnforholda på Nisseberget var dårlige, og observatoriet måtte flyttes igjen, denne gangen til Holmenkollen, i nærheten av restauranten der.
Olsens siste observatorium eksisterer fortsatt, og er i Oslo kommunes eie. I 2012 ble det bestemt at det skulle brukes som kunstnerbolig. Selve kikkerten er på Teknisk museum.
---
Kilder
Alf Cranner. Jordbundet og himmelvendt: oppfinneren Christian H.G. Olsen: 1835–1921. Aschehoug, Oslo 2001.
Søk i eldre dagspresse gjennom nettbiblioteket.no
---
