Byhistorie

Hungersmarsjen til Oslo i 1932

Massearbeidsløshet i mellomkrigstida førte til endeløse køer av jobbsøkere. Mange som aldri før hadde måttet be om hjelp, sto nå med lua i handa og søkte noen kroner hos Fattigkassa. Den arbeidsløses familie måtte nøye seg med smuler.

Hungermarsjen passerer Ankerbrua i Oslo den 21. juni 1932 etter å ha gått 57 mil fra Trondheim. På Ankertorget møtte de deltakerne fra Østfold og gikk sammen til Youngstorget hvor det var taler. To korps og 10.000 mennesker tok dem imot.

I juni 1932 arrangerte kommunister hungersmarsj fra Trondheim og Sarpsborg til Oslo. Kravet var arbeidsløshetstrygd. Den økonomiske krisa etter første verdenskrig slo inn for fullt fra 1921. Fram til okkupasjonen i 1940 svingte arbeidsløshetstallet mellom ti og tretti prosent. Hundretusener måtte ha fattighjelp, og den sosiale ulikheten vokste i samfunnet. Det gjorde også de politiske motsetningene.

Tidlig på sommeren 1932 arrangerte kommunister to hungersmarsjer til hovedstaden. Marsjen fra Trondheim startet 29. mai, og 50-60 kvinner og menn gikk over Flå og Røros, før de gikk ned Østerdalen til Elverum, Hamar, Lillestrøm, Lørenskog og så til Oslo. På alle overnattingstedene ble det holdt møter. Flere arbeidsløse sluttet seg til. Klokka åtte om kvelden 21. juni marsjerte toget inn på Youngstorget etter å ha gått 57 mil. Marsjen fra Sarpsborg startet 15. juni. Her hadde Norges Kommunistiske Parti en forening for arbeidsløse. Ruta gikk gjennom Fredrikstad, Onsøy, Moss og Vestby før gruppa på 36 møtte gruppa fra Trondheim på Ankertorget. Her ble de møtt av to musikkorps og 10.000 arbeidere.

Samling på Tullinløkka før avmarsj 1. mai 1925. Parolene Østkantleilighet og Arbeidsløsheten var ikke nødvendig å forklare ytterligere. Store deler av arbeiderklassen kjente arbeidsløsheten og de dårlige boforholdene daglig på kroppen.

Leverpostei og nyrøyka fleskesider

Norges Kommunistiske Partis avis «Arbeideren» rapporterte daglig fra marsjen, mens meningene i Arbeiderpartiet var delte. Noen så på dette som kommunistisk propaganda, mens andre arbeiderpartilag huset de marsjerende inn i Folkets Hus på veien. Arbeideren meldte om deltakelse fra arbeidsløse som tilhørte både Arbeiderpartiet og NKP, og Arbeiderpartiets Arbeidernes Idrettsforbund og NKPs Rød Sportsenhet. Arbeiderpartiets foreninger for arbeidsløse i Oslo og Akershus vedtok å slutte seg til toget når det nærmet seg Oslo.

Førti år gamle Oscar Birkenes var NKP-medlem og platearbeider på Kværner Brug. Han var også formann for Hungermarsjens innsamlingskomité og samlet inn 200 par sokker hos Fredrik Meyers Trikotasjefabrikk i Fredensborgveien 28, sko fra Grensen Skotøymagasin og Salomon. Banan-Mathisen ga banankasser, Christiania Brødfabrikk, Kneippbrødfabrikken og Samvirkelaget brød og flere ga kaffe. Akk o Ve, Axel O. Vilberg, ga bort 300 esker med leverpostei og fire nyrøyka fleskesider. På Dampkjøkkenet fikk deltakerne billig middag for bare litt over atten øre.

Arbeidsløse i gårdsrommet på Folkets hus på begynnelsen av 1920-årene. For arbeiderbevegelsen var arbeidsløsheten den største sosiale saken i mellomkrigstida.

Kaos da de skulle hjem

I Oslo overrakte marsjen krav til Stortinget om strakstiltak og arbeidsløshetstrygd på statens og arbeidsgivernes bekostning. I tillegg kom krav om sju timers dag og seks timers skift uten lønnsnedsettelse i stat og kommune. Høyreavisa Aftenposten gjorde narr av protesten: «Denne utflukt gav man navnet ‘hungermarsj’, skjønt det ikke manglet på proviant under turen. Selv president Hornsruds velmente smørbrødtilbud blev flott vraket. Det var ikke mat, men millioner man forlangte.»

Hungersmarsjen deltok på stevner på Ekeberg, Høyenhall og Hamborgbråtan. Kvinnene overnattet i Seilduksgata 14 og mennene i Strandgata 16 i Vika. Kaoset startet da deltakerne ble nektet å reise hjem gratis med arbeidsløshetskortet på toget og ikke hadde noe sted å sove.

Husvillearresten i Bekkegata 1 hadde ikke plass til to hundre mennesker, så folk slo seg ned på Østbanehallen fram til politiet innlosjerte dem i Skeidlokalet.

Politiet betalte til slutt billetten for 88 personer som ble sendt hjem med kveldstoget mandag 27. juni etter et avskjedsmøte på Youngstorget. Aftenposten kommenterte: «Nu er herrene sendt hjem til sine respektive bosteder på offentlig bekostning. Alt tyder på at det blir Oslo forsorgsvesen, som nå må ut med de 1000 kroner hjemsendelsen kostet. … Vi er i årenes løp blitt fortrolig med at forsorgsvesenets midler kan anvendes til de merkeligste ting. Allikevel blev det en overraskelse å opleve at forsorgsvesenets kasse finansierer en kommunistisk agitasjonsturné».

De arbeidsløses kafé i Rødfyllgata 12 på Vaterland cirka 1935. Kafeen ble drevet av Oslo faglige samorganisasjon fra 1929 til 1939 og kunne servere 150 personer gratis mat samtidig. Bygningen ble revet i 1956 og står i dag på Norsk Folkemuseum.

Kilder

Aftenposten, Arbeiderbladet  og Arbeideren mai og juni 1932

Einhart Lorentz, «Hungermarsjen i 1932», Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1983

Lov om trygd mot arbeidsløshet 1938

Norsk Folkemuseum, «De arbeidsløses kafé»

Oslo byarkiv, Arbeiderminner, Oscar Birkenes (original i Norsk Folkemuseum)

Anne-Lise Seip, Veiene til velferdsstaten: norsk sosialpolitikk 1920-75 Gyldendal, 1994

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen