Byhistorie

Gamlebyens skjulte industrihistorie

Den populære gangstien opp fra Gamlebyen til Ekebergrestauranten og Ekeberg skulpturpark skjuler en viktig industrihistorie i Oslo. Her lå steinbruddet til Alunverket.

Alunverkets gamle hovedbygning ble revet på midten av 1800-tallet, men fabrikkbygninger ble stående til utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet. Bildet er viser en av fabrikkbygningene i Grønlia ca. 1900.

Alunverket lå ved foten av Ekeberg på Oslo hospitals grunn. Verket ble opprettet i 1737 med det fulle navnet «Christian og Sophia Magdalenas Alunverk». Alunverket var tidlig industri, eller det som kan kalles proto-industri, etablert århundret før den industrielle revolusjonen satte i gang for fullt i Norge.

Alunverkets gamle hovedbygning ble revet på midten av 1800-tallet, men fabrikkbygninger ble stående til utbygginger på begynnelsen av 1900-tallet. Bildet er viser en av fabrikkbygningene i Grønlia ca. 1900.

Navnet var tilegnet den daværende danske kongen og dronninga, og avslører at det ble etablert i en tid med enevelde og merkantilistisk økonomisk ideologi. Initiativet kom fra to av Christianias ledende kjøpmenn, Peter Collett og Peder Leuch. Importerte varer skulle erstattes med hjemmeproduksjon til nytte for land og konge. Verket slapp tiende og fikk tollfrihet, og det ble etablert importforbud av alun fra andre land.

Alun er et mineral som utvinnes fra alunskifer og ble brukt i tekstilindustrien som rødt fargestoff og til garving, papirproduksjon og medisinske produkter da det stoppet blødninger. Bruddet lå i Ekebergåsen like ovenfor Oslo hospital, og verket lå på Tolderløkka. Kart fra 1700-tallet viser at hele området nedenfor Ekeberg fra Grønlia til Hospitalet hørte til verket, men det meste var grønne enger. De 18 bygningene lå i rekke langs sjøen fra Grønlia til Loelva.

Alunverkets hovedbygning i Grønlia med utsikt mot bordtomtene, Nylands mekaniske verksted og Christiania by ca. 1870 - 1875. Ved gjerdet ses bygrensestein nummer som ble satt opp i 1859 for å vise den nye bygrensa mellom Aker og Christiania.

Fabrikkbygningene var seks enkle reisverksskur. Produksjonen foregikk i friluft ved at alunskiferen ble varmet opp over åpen ild, så lutet med vann som tok opp i seg lettoppløselige deler av skiferen. Vannet ble deretter kokt ned i store blypanner. I bunnen la det seg slam som ble brent brunrødt, og luten ble så stående i store kar hvor alunen ble utkrystallisert. Den ferdige alunen ble pakket i tønner.

Engelske Mary Wollstonecraft som sto bak den feministiske klassikeren «Et forsvar for kvinnens rettigheter» besøkte Christiania i 1790. Hun syntes Christianias beliggenhet var usedvanlig vakker, men at utvinningen av alun hadde ødelagt byens inngangsport. Hun skrev i sin reisedagbok:

«Til venstre, idet vi kom nedad Fjeldet, havde vi ingen vakker udsigt, thi der havde man ødelagt Fjeldsiden for at utvidne Alun. … Jeg kjender ikke Fremgangsmåten: jeg saa kun at Klipperne var brændte ganske røde, og det gjorde mig ondt».

Steinbruddet på Alunverket på Ekeberg tegnet av John W. Edy rundt 1800.

I 1758 tok grunnleggernes sønner, James Collett og Morten Leuch, over. Etterspørselen etter alun var stor, og driften gikk så det suste. En engelsk spekulant, Colbrue, kjøpte inn store mengder alun fra verket i 1771, men gikk dundrende konkurs uten at James Collett, som nå var den eneste verkseieren, tapte noe. I 1776 utvidet Collett driften til å bli et potaske-kokeri, hvor det ble framstilt et hevemiddel til bakst – potaske eller kaliciumkarbonat.

Utsikt mot Christiania med Ljabruveien i forgrunnen med utløpet av Loelva og noen av Alunverkets bygninger. Litografi av Leopold Kraatz.

Arbeidersamfunnet som vokste rundt Alunverket besto i 1801 av 138 personer i små trehus i Konows gate og rundt. Samfunnet var isolert og ledet etter en paternalistisk modell, der eierne viste omsorg for sine ansatte gjennom fattigpleie og en egen skole, men med krav om lydighet tilbake.


Helsa var bedre enn inne i byen, men arbeiderboligene var i dårlig stand, noe som skyldtes verkets etter hvert miserable økonomi. Det tegner et mørkt sosialt bilde av de store forskjellene, da verket ble eid av noen av byens rikeste menn.

Gutter lekeslåss utenfor den gamle driftsbygningen til Alunverket på Grønlia ca. 1900, nesten et helt århundre siden det ble produsert alun her.

I 1794 tok John Collett over driften etter faren, og i 1806 opprettet han en egen verksskole for arbeiderbarna hvor barna kunne hentes fra undervisningen om de trengtes i arbeidet. Alunverket ble drevet i Gamlebyen fram til 1815 da dyrtid og konflikt med veivesenet gjorde driften mindre lønnsom. På en glasspokal i Collettfamiliens eie er det inngravert: «Wort Allun Werch er i god Stande / Saa got som er i Andres Lande / Men af-sætning den er kuns smaae/ Helst burde Værket bedre gaae» og på den andre sida: «Her lave Vi og selv Potaske / Og hart Vi stræbe udi alt / Men Pengene de løbe galt / De løbe væk i andres Taske».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Kilder: Arno Berg, Alunverket, St. Hallvard 1/1948, Alf Collett, Gamle Christiania-billeder, Cappelen, 1893, Johannes A. Dons, Stein og kultur i Oslo, Byminner 1/1972, Oslo museum, Lokalhistoriewiki/Alunverket, Gunnar Rudie, Grubbedrift i Oslo-egnen, Byminner 4/1972, Topographisk Journal for Norge. 1792/93 Vol. 1 Nr. 1-4.






Johanne Bergkvist

Historiker i Oslo byarkiv