Av Johanne Bergkvist
Året var 1878 da Norges hovedstad ble utvidet med en rekke av forstadsområdene som lå rundt byen. De hadde vokst utenfor bygrensen etter byutvidelsen i 1859. Øst for Akerselva ble Sandaker, Torshov, Dælenenga, Rodeløkka, Kampen, Vålerenga, Galgeberg og Ekeberg del av byen, vest for elva Bjølsen, Frogner og Briskeby. 7000 dekar av Aker kommune, og to tredjedeler av Akers befolkning ble fra den ene dagen til den andre innbyggere av Kristiania.
Industri og økonomisk vekst trakk innflyttere i rekordfart til byen. I byen var det forbudt å bygge i tre på grunn av frykten for brann, men murtvangen gjaldt ikke i nabokommunen Aker. Her ble det derfor bygget i plank, og småentreprenører bygget store og billige trehus med mange leiligheter til utleie. Kristiania hevdet at folk spekulerte i å bo i Aker fordi det var billigere skatt og mindre strenge bygningsbestemmelser enn i byen. Årsaken var først og fremst at det var umulig å leie eller kjøpe hus innenfor bygrensa på vanlige arbeiderlønninger.
I årene mellom de to byutvidelsene i 1859 og 1878 vokste Kristianiabefolkningen mindre enn til det dobbelte, mens i forstedene utenfor bygrensa vokste folketallet til det tidobbelte. Denne voldsomme forstadsveksten kom uventet på mange. Hvem hadde nå ansvar for de fattige arbeiderforstedene som var barn av byen? Aker ønsket allerede i 1862, tre år etter byutvidelsen i 1859, at Kristiania skulle bidra til fattigutgiftene i forstedene.
Les også: Da Kampen lå på Tøyen
Aker foreslo en ny byutvidelse i 1868, men forslaget falt. Men da Aker igjen leverte lovforslag om byutvidelse i 1873 støttet Kristiania forslaget. Striden sto som 20 år tidligere om hvor grensa skulle gå. Nydalen var industriområdet med store bedrifter og skattytere som begge kommunene ville ha.
Det ble argumentert for at området kunne være en kompensasjon til Kristiania for de fattige forstedene som fulgte med byutvidelsen. Men Nydalen var ikke en naturlig fortsettelse av byen, og til slutt gikk spørsmålet i Aker kommunes favør. Nydalen forble del av Aker fram til den endelige kommunesammenslåinga med Oslo i 1948.
Ved lov av 12. mai 1877 ble det besluttet å innlemme alle forstedene som hadde vokst opp rundt byen siden 1859. Bygrensa fra 1878 omfattet dermed det som skulle bli dagens indre by. Etter at grensene ble trukket fikk Kristiania en nærmest trekantet form og hadde vokst seg til å bli en storby i areal og med sine 113.000 innbyggere. Kristiania ble nå også gradvis skrevet med K, og fra 1877 ble K brukt i Statskalenderen og offentlig matrikkel. Det ble aldri fattet noe bystyrevedtak om overgangen, og først 20 år seinere ble det gitt ordre i kommunen om å bruke K. Men overgangen fra Christiania til Kristiania faller sammen med sjumilsskrittet inn i storbyens rekker (Jan Eivind Myhre, Oslo bys historie bind 3).
For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!
Den nye bygrensa ble markert med 81 grensesteiner i grorudgranitt, 100 cm høye og 450 kg tunge, plassert fra sjøkanten i Kongshavn i øst til Frognerkilen i vest. De var merket med A for Aker på den ene sida og K for Kristiania på den andre. I tillegg var steinens nummer sammen med en krone på begge sider. I underkant halvparten av steinene er bevart. Blant dem som er lettest å finne er stein nummer 12 utenfor Ekebergrestauranten, stein 68 inne på Nordre gravlund og stein 70 i krysset Kirkeveien/Geitmyrsveien (lokalhistoriewiki.no).
Det ble vedtatt et belte med byggerestriksjoner på 1/8 av en gammel norsk mil, eller 1,4 kilometer. Innenfor dette området gjaldt Kristianias bygningsforskrifter, inkludert murtvangen. Aker ønsket ikke et slikt byggebelte på grunn av eiendomsretten, men måtte gi seg. Målet var å hindre framveksten av nye forsteder med slumprega plankeskurbebyggelse. Byggebeltet hadde ønsket virkning og veksten av arbeiderforstedene med trehus som klynget seg rundt bygrensa ble historie. Det ble det satt opp 75 byggebeltesteiner som markerte arealet med restriksjoner på bygging. Utseendet er likt med grensesteinene, men de mangler krone og bokstavene A og K. 12 slike steiner er i dag bevart.
Les også: «Bikkje-Lisa» var Oslos første dyrepoliti
Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv
