«Farvel, gutter!», ropte Anders Flatebydalen til de andre fangene før han skulle miste hodet og kroppen settes på hjul og steile til skrekk og advarsel. Anders Flatebydalen var bare 23 år gammel da han måtte bøte med livet for drapet på Gunder Gjestang som han slo i hjel med en jerngryte etter et drikkelag. Han stjal også pengene den drepte skulle overbringe sin arbeidsgiver. Anders nektet for drapet og satt en måned i arresten før han tilsto i forhør.
Han var dagarbeider fra Flateby i Enebakk, men hadde fått fast stilling som konstabel i artilleriet etter tre år som reservist og ble derfor dømt av en militær rett. Krigsretten på Akershus festning dømte ham heller til landeveisrøveri, som hadde like streng straff som drap. Den som lå i skjul og røvet veifarende mann og skjulte sin gjerning, ble regnet som stimann og skulle miste sitt hode og kroppen settes på steile og hjul, og alt han eide, skulle bøtes til den forurettede eller husbonden.
[ Les mer om byens historie her ]
Høyesterett godkjente dødsdommen 4. august 1815, som den første drapssaken den norske høyesteretten tok stilling til etter 1814. Anders søkte benådning hos svenske kong Karl 2, men fikk avslag. Presten Pavels nektet å gå i forbønn for «en lumsk, feig, egennyttig Karl, der uden religiøs eller moralsk Følelse i dorsk Apathie er gaaet sin Vei frem, og som ved sin Brøde ei kunde tænke at opnaae andre end usle, nedrige Hensigte».
Galgeberg hadde det vært rettersted siden middelalderen. Galgen sto i det som i dag er gårdsrommet til den store blokka i Galgeberg 3, markert med en flaggstang. Bøddelen, eller skarpretteren, var August Anton Lædel som hadde arvet yrket etter sin far og bestefar i 1799 og virket som skarpretter fram til 1837. Skarpretteren fikk fast lønn i tillegg til fast takst for de ulike oppgavene. De nødvendige redskapene som sverd og øks måtte han holde selv.
[ Vil verne trehusene på Vålerenga ]
Lædel-familiens sverd finnes i dag på Oslo Museum og har inngravert på tysk «Dette sverd er slipt, og jeg er innsatt av Gud og øvrighet for å straffe onde mennesker». Men fra 1791 foregikk henrettelsene kun med øks. Antallet henrettelser gikk ned fra siste halvdel av 1700-tallet, og Lædel virket derfor til daglig med en annen øks som snekker. Skarpretteryrket ble sett på som uærlig, men på begynnelsen av 1800-tallet hadde Lædel-familien etablert seg i byens øvre håndverkerstand.
Til tross for motstand fra snekkerlauget, godkjente byens styre at han kunne kombinere de to yrkene. I folketellinga fra 1801 bodde familien i Øvre Slottsgate, det som i dag er Anatomigården ved Christiania torv med to snekkersvenner, to læregutter, ei tjenestejente. I 1811 meldte han seg inn i Selskabet for Christiania Byes Vel.
På Galgeberg måtte Anders legge seg ned med halsen på en blokk, og bøddelknekten eller rakkeren holdt hodet fast, så ikke den dømte kunne rykke det til seg. Presten til stede, kapellan Borch, sto med ryggen til og ba høyt. Anders var ikke bare dømt til å miste livet, men til steile og hjul. Lædel kappet derfor først av han hodet med øksa. Deretter tok rakkeren hodet og spikret det fast på en stake som ble satt fast i bakken.
Den hodeløse kroppen ble plassert på et hjul som ble plassert på en stake, men fortsatt slik at hodet var over kroppen. Her skulle kroppen stå til skrekk og advarsel til naturen fjernet restene. Henrettelsen skjedde foran tilskuere, og den unge, dimitterte artilleristen Paul Simensen var en av dem som fulgte menneskestrømmen opp til Galgeberg. Da øksa skilte hodet fra kroppen, brøt Paul sammen og døde senere. Legen mente dødsårsaken var den uhyggelige opplevelsen.
Da Galgeberg 3 ble reist på 1930-tallet, ble det funnet skjelettrester og en hodeskalle med en mynt i munnen. Det gamle retterstedet ble aldri undersøkt ordentlig, men kanskje var det Anders Flatebydalen som hadde fått med seg fergepenger i det hinsidige.
[ Finn nyhetene dine i Dagsavisen ]
Kilder: Arno Berg, «Litt om skarpretterne i Oslo», St. Hallvard 1945, Harald Moberg, «Skarpretterens bolig, Byminner, 1983», Harald Moberg, «Skarpretterens historie: Dømt til øks eller galge», St. Hallvard 1986, Oslohistorie, Den siste henrettelsen på Galgeberg, Torgrim Sørnes,« Ondskap. De henrettede i Norge 1815-1876».
