Pantelåneren - de fattiges bank

Johanne Bergkvist

Den som var uten penger, kunne løse problemet ved å «stampe» eller pantsette sine verdisaker hos en pantelåner, ofte kalt onkel. Her kunne den som sårt trengte penger til julemiddag eller en gave, pantsette radioen, pelskåpa, frakken, pent brukt tøy, mixmasteren, støvsugeren, klokka, gebisset eller fyllepennen.

I 1888 var det 27 pantekontorer i Kristiania, i 1912 var det elleve og i dag bare ett eneste ett. Kristiania Folkebanks Låneinnretning ble stiftet i en liten leilighet i Torggata 13 i 1888, men flyttet senere til Youngstorget 1 og fikk filialer i Brugata 12, Lakkegata 39 og Holsts gate 6. Formålet var billige lån for middelstanden og arbeiderklassen og stimulere til sparing hos alle samfunnsklasser. De skulle være en motvekt til de private lånehaiene som tok høye renter, minimum fire prosent. Folkebanken nøyde seg med en til to.

[ Interessert i byhistorie? Les mer om Oslo i gamle dager her ]

Ingrid Hofshagen begynte på Vålerenga skole i 1909 og fortalte hvordan hun da begynte å merke fattigstempelet. I andre klasse kom en annen jente for sent på skolen og forklarte at «hu mamma måtte gå i banken med klokka te’n pappa, og så måtte jeg se etter søstra mi».

Frøken mente at jenta løy og da hun gråt, ville Ingrid hjelpe klassevenninnen med å forklare: «Jo da, frøken, sa jeg, en kan det, men det heter stampen, og noen sier onkel også, og der kan en gå og låne penger på klokker, dresser, frakker, ja alt mulig, så.»

[ Fattigdomsdebatten i vår tid ]

Ingrid ble sendt på gangen, men hjemme fikk hun forklaring:

«Mor forklarte meg da at frøken var en rik gårdmannsdatter fra Gudbrandsdalen, og hun visste nok ikke hva stampen var. Nå skal jeg fortelle deg hva det heter, sa hun. Det heter Kristiania Folkebanks Laaneindretning for haandfaaet Pant. Det var jo greit, og jeg pugget dette navnet, og neste dag rakte jeg opp hånda og remset opp hele leksa, at frøken var en rik gårdmannsdatter, og at det ikke var greit for henne å vite hva stampen var, men det falt ikke så heldig ut som jeg hadde trodd, for det så ut som hun hadde lyst til å sende meg ut en gang til.»

Mange valgte pantelåneren heller enn fattigvesenet hvor matlappene bare gikk til spekesild, poteter, margarin, sirup, gryn og mel og støtta førte til stemmerettstap fram til 1919. Da var det bedre å ta med mannens dress eller et par sko til onkel.

[ Fattigdom i Oslo finnes i dag også ]

Statsminister Einar Gerhardsen fortalte fra sine guttedager at pengene hadde en tendens til å slippe opp for tidlig i en arbeiderfamilie. Lørdag var lønningsdag og festdag, men fredagen kunne være hard å komme gjennom. Mat ble kjøpt på krita, og til tross for at garderoben var beskjeden, var en del av klærne ofte i stampen.

Også andre verdisaker hadde lett for å havne der, og pantsetteren kunne lett erfare at det var dyrt å være fattig: «Både farens og morens gifteringer befant seg ofte hos onkel. En gang da nøden var som størst, gikk det til og med så vidt at faren måtte selge panteseddelen på ringen sin, og den gikk tapt for godt.»

Hvis folk ikke betalte rentene eller hentet tingene til avtalt tid, ble de solgt over disk eller på auksjoner.

På 1920-tallet preget arbeidsløshet og nød mange familier i hovedstaden, og Arbeiderbladet skrev i 1925 at «Pantelånerkontorene i Oslo bestormes av arbeidsledige» og at den arbeidsløses hjem ble ribbet for alle eiendeler. Stampen ble redningen, men også del av en negativ spiral der folk måtte kjøpe ut egne gjenstander ved høytider eller når lønninga strakk til. Skrekken var å møte kjentfolk på vei inn i Folkebanken i Holsts gate 6. En munter trikkesjåfør på Sagene ring annonserte på trikkestoppet: «Holsts gate, Stampen. Alle med grå pakker går av her».

Stampen finnes fortsatt. I dag er Lånekontoret i Oslo i Kirkegata 19 det siste i sitt slag som drives i Norge, og eies av Nordea Finans. Under marmorgulvet her ligger hvelvet med verdisaker som folk har gitt bort i bytte for et kortsiktig lån.

[ Følg nyhetsbildet i Dagsavisen ]

Kilder: Aktuell 37/1959, Arbeiderbladet 23.03.1925 og 20.12.1958, Lånekontoret i Oslo, Holger Koefoed, Kristiania folkebank. En oversikt i anledning av 50 årsjubileet 1888-1938, 1938. Per Oscar Nybruget, Oslo og Akershus i nær fortid, 1983, Rjukan Arbeiderblad 28.11.1925, Saugen. 3/2004, Sagene Torshov historielag.