Kjølighet før elektrisitetens tid

Før elektriske kjøleskap og frysere ble allemannseie, gjorde den norske vinterkulda isproduksjon til en lukrativ geskjeft. Isen var selvfølgelig spesielt ettertrakta i varmere land, og store isblokker ble frakta med skip fra Norge til blant annet Spania. I 1898 var Norge verdens største iseksportør ifølge Store Norske Leksikon (SNL). Den innenlandske etterspørselen økte i takt med markedsføringa av isskap for restauranter, butikker og bryggerier og etter hvert private hjem.

Martin Edvard Nord var først ute med kommersiell isproduksjon. Han etablerte Nords Ismagazin (seinere Christiania Ismagazin) i Maridalsveien 90b i 1859. Isen skar han til å begynne med i Akerselva, men i 1860-åra fikk han gravd ut to dammer for å samle opp vann i Iladalen. Kunstige isdammer ble anlagt andre steder i hovedstadsområdet også, blant annet på Frogner, Smestad, Holmen, Besserud og flere steder i Groruddalen.

Mange av gårdene i Aker hadde sin egen isdam til privat bruk. Det ble også tatt ut is i naturlige vann og innsjøer og i fjorden. Nesodden var den kommunen som leverte mest is, men de største produsentene holdt til i Kristiania og Aker.

Isproduksjonen var en arbeidskrevende helårsgeskjeft. Ifølge byarkivets tidsskrift Tobias måtte dammene reingjøres om sommeren og høsten. Vannet ble tappa ut og gress og siv fjerna. Om vinteren måtte snøen pløyes bort. Klar is uten bobler var målet. Ifølge SNL var kvalitetskravet for å få best pris i London, at man kunne lese The Times gjennom 1 fot is.

Selve isskjæringa tok vanligvis til i februar. Da var isen blitt om lag 60 cm tjukk. Svære isblokker på rundt 200 kilo ble sagd ut for håndkraft, med sager kalt svanser. Blokkene ble så fløyta til iskanten og dratt opp med issakser og frakta til ishuset med hest og slede. Seinere ble tømmerrenner og tekniske hjelpemidler som maskinsager, rullebelter og heis tatt i bruk.

Oppbevart i halm og sagflis kunne isblokkene holde seg frosne helt til neste kuldesesong. For å passe inn i standardstørrelsen på isskapene, ble de kappa ned til 40 kilos størrelse.

Etter første verdenskrig møtte naturisnæringa konkurranse fra kunstisproduksjon. Noen isprodusenter holdt det gående helt til etter annen verdenskrig da elektriske kjøleskap og frysere inntok markedet for alvor. Rolf og Olga Høviks Oslo ismagasin ved Øvre isdam på Årvoll var ifølge Groruddalen historielags årbok de som holdt ut lengst – til sesongen 1967–68.