De første lovlige øyhyttene hadde bare 2,5 m x 3,5 m i grunnflate, men var rein luksus sett i forhold til teltene. Noen supplerte arealet med egne kjøkken- og soveromstelt. Bildet er fra Lindøya omkring 1925–30.

Arbeidernes sjølbygde sommerparadis

Befolkninga på koloniøyene i Oslofjorden kan takke Kristianias arbeidere for hytteparadiset sitt.

Oslo

 

Ferie og fritid var et ukjent begrep blant arbeidsfolk i Kristiania på 1800-tallet. Med 12 timers arbeidsdag seks dager i uka, hadde de ikke mye anledning til å dyrke friluftslivets gleder, sjøl om behovet for frisk luft og restitusjon nok var stort.

Helt fra byens opprinnelse hadde borgerskapet holdt seg med én bolig i byen og én på landet. Da det utover på 1800-tallet ble mindre påkrevd å drive matauk og husdyrhold, kunne de velge landsteder ut ifra reint idylliske hensyn. I 1870-80-åra spratt det opp store sommervillaer og badehus i bynære kyststrøk.

Mor, barn og tjenerskap fra velstående husholdninger tilbrakte gjerne hele sommerhalvåret på landstedet. Noen fedre dagpendla til byen, andre bodde i byen i uka og lot seg frakte i «pappabåt» til landstedet lørdag ettermiddag.

Les også: Barnehjemmet for borgerlige barn

Etter hvert som arbeidernes krav om ferie og kortere arbeidsdag ble innfridd, fikk også de øya opp for øylivet. Vel å merke på de øyene som lå så nær at man kunne ro til dem.

Noen få praktvillaer ble reist også her, men overklassen fikk aldri herredømmet over Lindøya, Bleikøya og Nakholmen – Kristianias arbeiderfamilier kom dem i forkjøpet.

Folk med båt og båtplass i Akerselva eller Pipervika rodde ut til øyene etter jobben lørdag, slo opp telt eller overnatta under åpen himmel eller en presenning til søndag. På Lindøya skal teltinga ha starta i 1905, på det som nå kalles Teltodden.

Noen tok sjansen på å la teltet bli stående og familien boende hele sommeren. Og etter hvert som de erfarte at myndighetene ikke jaga dem, begynte de å sette opp enkle småhytter av pianokasser eller trelemmer som kunne hektes fra hverandre når høsten kom, for å gjenoppføres neste sommer. Seinere ble hyttene mer solid bygd og kunne bli stående over vinteren.

Sjøl om myndighetene så gjennom fingra med campinglivet, var de sanitære forholda kilder til bekymring og ergrelse. Det fantes verken innlagt vann eller kloakk, så folk tok skogen og sjøen til hjelp. Populært var det heller ikke at hyttelivet var ledsaga av mye høylytt festing.

Forfatteren Johan Borgen skreiv i St. Hallvard 1933: «Jeg husker ennu de dager da de første små hyttene grodde opp på Nakkholmen og var til forargelse for byens fedre, når de kom inn med fjordbåten om morgenen fra sine landsteder.

De skrev i avisen om det og spurte om folk ikke hadde skam i livet, som kom og ødela uberørtheten for dem når de satt på dekket og fordøiet så fortrinlig.»

Saken fortsetter under bildet.

ØYliv2

Telta til de første landliggerne så kanskje ut som disse. Bildet er fra en sommerfest på Hovedøya i 1910. Foto: Firmaet L. Szacinski/Oslo museum

Organisering og regulering tvang seg fram. Men for én gangs skyld lot grunneieren, staten, selvtekten komme de fattige til gode. I stedet for å nekte folk adgang til øya, sørga myndighetene for å få hyttelivet inn i sømmelige former. Initiativet skal ha kommet fra medlemmer av Akerselva båtforening (St. Hallvard 2/1989).

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

I 1922 ble Lindøya delt inn i punktfester, og Bleikøya og Nakholmen ble kolonisert på lignende vis i åra som fulgte. Til sammen ble det nærmere 600 hytter. Punktfeste vil si at hytteeierne ikke fikk oppmålte tomter, men rett til å sette opp permanent hytte på anvist punkt, etter klart definerte regler.

Ifølge Lindøya vels hjemmesider skulle ikke hyttene være større enn 2,5 m x 3,5 m i grunnflate, og de måtte kunne rives på en måneds varsel hvis staten skulle ha behov for grunnen. Leieprisen var 10 kroner i året. For å gå mest mulig i ett med omgivelsene skulle hyttene males grønne eller brune. Gjerder var forbudt, og hytteeierne disponerte egentlig ikke mer enn en meter grunn rundt hytta. I praksis annekterte nok de fleste litt mer for å kunne anlegge en liten hage med hekk omkring.

I St. Hallvard kalte Johan Borgen øyene for «den første sosialistiske stat», hvor gjerder var et ukjent fenomen og det ikke var anledning til å spekulere i eiendom: «Er det nogen som vil selge huset sitt så melder han fra til en takstkommisjon som takserer huset og forbeholder sig å godta kjøperen før det blir nogen handel av».

Hvor godt dette bildet stemmer med virkeligheten, kan diskuteres. Forholda har uansett endra seg. Først i 1980 ble de usikre kontraktene erstatta av 40-årskontrakter. Beboerne har fått tilgang på strøm og vann. Leieprisene er blitt regulert og størrelsen på hyttene har økt. Nå er største tillatte grunnflate 40 kvadratmeter for hytter i én etasje, 32 for hytter i halvannen etasje. Noen har også fått skyte ut kjeller.

Les også: Bedremannsbarna i Kristiania

Regler er blitt tøyd. Oppføring av plattinger, boder, hekker og brygger har gjennom åra bidratt til å gi øyene et privatisert preg. Og hytteprisene har skutt i været. I 1996 fastslo Aftenposten: «Millionærene inntar arbeiderklassens ferieparadis». Ei hytte på 32 kvm på Nakholmen, var da blitt solgt for 1,5 millioner kroner.

Man skulle tro at millionærer flest ville syns den private råderetten har for lite spillerom på koloniøyene. Men det finnes tydeligvis rikfolk som liker minihytter med utedo, utedusj, pliktarbeid, strenge regler for endringer og så kort avstand til naboen at man ikke kan unngå å bli delaktig i hverandres sorger og gleder. I 2017 ble ifølge Dagens Næringsliv ei hytte med begrensa utsikt, uten innlagt vann og båtplass og med felles utedo, solgt for 4,7 millioner kroner.

Vi som ikke er millionærer, får glede oss over at den nylig vedtatte reguleringsplanen sikrer at ikke bare hyttemiljøet, men også allemannsretten, blir bevart. Koloniøyenes svaberg, strender og badebrygger skal være tilgjengelige paradis også for bade- og fiskeglade fastlandsbeboere.