Skyggene fra Auschwitz

INTERNASJONALEN

Göran Rosenberg

Svensk forfatter og journalist. 
Skrevet bok om farens vei fra Auschwitz.

- Jeg ville ikke skrive enda en bok om Auschwitz. Jeg ville skrive noe allmenngyldig om hvorfor et liv tok slutt. Hva skjedde?

I 30 år har den prisbelønte svenske journalisten og forfatteren Göran Rosenberg visst at han måtte skrive boka som ligger på bordet foran ham. Boka om farens vei fra Auschwitz. Boka om det korte oppholdet i Södertälje - den uberørte svenske småbyen der framtidsoptimismen blomstret etter krigen.

- Det er en vei som er lite skildret. Jeg tror mange svensker ikke aner at det kom 30.000 overlevende til Sverige etter krigen.

Veien fra Auschwitz

Faren, David Rosenberg, veide 36 kilo ved krigens slutt. Han hadde overlevd den beryktede jødiske gettoen som nazistene satte opp i den polske byen Lodz. Han overlevde Auschwitz. Overlevde tvangsarbeid i Tyskland.

Rosenberg kom til Sverige i 1945 etter at den svenske regjeringen ble oppfordret av UNRRA (FNs første organisasjon for krigshjelp) til å ta imot overlevende. Så lenge krigen pågikk ville ikke det nøytrale Sverige ha noe med UNRRA å gjøre, og selv etter krigens slutt var det motvilje å spore blant svenske politikere. Den svenske sosialministeren, Gustav Möller, uttrykte seg slik da saken var oppe til debatt i nasjonalforsamlingen:

«Den svenske regjeringen har ikke ansett at den kan avvise en begjæring av et slikt slag».

- Sverige avviste jødiske flyktninger fram til 1941. Antisemittisme var utbredt og det var generelt liten toleranse for fremmede. Det var ingen selvfølge at Sverige skulle ta imot de overlevende, sier forfatteren.

De 30.000 overlevende ble plassert i leirer rundt om i Sverige, der de fikk mat og husly. Oppholdet var ment å være midlertidig. Under arbeidet med boka, gikk Rosenberg gjennom de svenske avisarkivene fra denne perioden.

- Jeg trodde jeg skulle finne mange intervjuer, men jeg fant nesten ingenting om livet til de overlevende. Det forundret meg at det var så lite nysgjerrighet. Jeg tror folk ganske enkelt var redd for disse menneskene, sier Rosenberg og legger til:

- Det var en periode da hele Europa hadde et enormt behov for å gå videre og glemme. Det som hadde skjedd var så forferdelig. Etter Nürnbergprosessen ble det stille. Og så kom den kalde krigen.

For liten by, for stor fabrikk

David Rosenberg kom til Södertälje i 1947 sammen med kona Hala, som også hadde overlevd Auschwitz. Ett år etter ankomsten, får de sønnen Göran. Faren hadde erfaring fra å bygge lastebiler som tvangsarbeider for firmaet Büssing i Braunschweig. I Södertälje får han jobb hos lastebilprodusenten Scania, byens hjørnesteinsbedrift.

I boka beskriver Göran Rosenberg den enorme kontrasten mellom den verdenen foreldrene bar med seg og den verdenen de kom til:

Når verden utenfor raser sammen, og med den også framtida for de fleste, er det ingenting som raser her. Her er arbeidet for å skape den beste av alle verdener allerede fullt i gang, og trenger bare ta en kort pause før det fortsetter der det slapp.

- Han kom til en litt for liten by med en litt for stor fabrikk. Jeg tenker at han gikk av på feil stasjon. Den enorme kløften mellom to verdener førte til en spenning som forble uforløst i min pappas liv. Forutsetningen for å gå videre var at verden ikke glemte det de hadde opplevd. I Södertälje var det få fremmede. Tausheten var gjennomtrengende. Mine foreldre ble på en måte tvunget til å glemme, sier Rosenberg.

I boka skriver han at de overlevende kjente på at det måtte være en mening med at nettop de hadde overlevd.

- Jeg tror de kjente et press på at de måtte gjøre noe med sine liv - bevise at de fortjente å leve. Min pappa forsøkte virkelig å gå framover.

Faren sa opp jobben på fabrikken. Han ville videre. Tok videreutdannelse og forsøkte seg også som oppfinner og selger. Men han møtte mange stengte dører.

Göran Rosenberg var ennå et barn da faren ble alvorlig psykisk syk og arbeidsufør. Faren forsøkte å få krigserstatning fra Tyskland. Men de tyske psykiaterne som skulle avgjøre om han var berettiget til erstatning, framstilte faren som en simulant: «Pasienten lider av en forsikringsnevrose», lød dommen.

En sommerdag i 1960 blir David Rosenberg funnet i et vann rett utenfor sykehuset der han var innlagt. Det blir gjort gjenopplivningsforsøk. Men det er for sent.

I boka skriver sønnen:

«Skyggene tar deg igjen og dreper deg. Slik ser jeg det. Skyggene dreper ikke alle de jakter på, men til slutt dreper de deg.»

Den svenske «sinnssykepleien» skrev at sykdomsårsaken var «endogen» (indre forhold). Etter å ha gått opp farens vei, kommer Göran Rosenberg med en annen sykdomsårsak:

«Auschwitz m.m.»

En lykkelig barndom

Rosenberg visste nesten ingenting om farens fortid da han startet på boka. Krigens redsler var ikke noe foreldrene snakket om da han vokste opp. Under arbeidet med boka måtte han ta flere pauser for å få avstand til alt det grusomme han kom over på farens vei.

- Jeg måtte skape distanse til fortellingen og finne et språk - et usentimentalt språk. Det har vært nødvendig for å håndtere dette temaet. Jeg ville være en følgesvenn og gå ved hans side langs veien, helt fram til det siste. Det er derfor jeg har skrevet i presens.

I boka bruker han barnets perspektiv. Han skriver om lykkelige somrer ved sjøen. Om det gode liv i det framtidsoptimistiske Sverige som ville bygge folkhemmet på sosialdemokratiske verdier.

- Jeg hadde en lykkelig barndom som fikk en veldig brå slutt. Vi brøt opp fra Södertälje. I noen år bodde vi i Israel. Oppbruddet gjorde at jeg mistet en del av barndommen. Det har gått opp for meg hvor rotløs jeg har vært og hvor mye tid jeg har brukt på å søke etter et nytt hjem. Nå har jeg på et vis gjenfunnet barndommen. Det gir meg en form for ro.

Moren lever fortsatt. Rosenberg var spent på hennes reaksjon.

- Jeg var litt urolig for hva boka ville gjøre med henne. Hun har jo fortrengt det mest smertefulle - og så kommer jeg og graver det opp igjen. Hun har lest den med en blanding av sorg og smerte, samtidig er hun veldig glad for at denne beretningen er blitt til en bok. Nå leser hun den om og om igjen - leser og gråter om hverandre.

Rosenberg pleier ikke å være fornøyd rett etter at han har sluppet en bok. Denne gangen sitter han igjen med en annen følelse.

- Jeg er veldig lettet. Det er denne boken jeg skulle skrive. Modningsprosessen har vært veldig lang. Jeg har vært redd for at jeg ikke skulle greie å fortelle denne historien.

Forfatteren mener det kan være bra at svenskene blir minnet på at de lenge var et lite tolerant folk overfor fremmede.

Han ser tegn i tida som bekymrer ham.

- Jeg ser at antisemittismen sprer seg på nettet. Det jeg leser er hårreisende. Hvor mange som støtter opp om antijødisk propaganda, vet jeg ikke. Men det faktum at det kan sies i dag, er urovekkende. Antisemittismen har dype røtter i vår kultur. Og den er lett å vekke til live igjen. Fremmedfrykt er den farligste faktoren i samfunnsutviklingen. Jeg tror ikke på en ny Hitler. Men vi trenger sterke motfortellinger som kan overvinne redselen - for fremmedfrykt kommer ut av redsel.

- Min fortelling kan kanskje si noe om hva som skjer når vi stenger dørene og grensene. Jeg håper boka gir leseren en klump i magen, at den griper tak på mange plan, sier Rosenberg og legger til:

- Jeg våger å tro at den gjør det.