Avtalen endret ikke Midtøsten

AMMAN (Dagsavisen): Motemerkene glitrer i butikkvinduene i Taj Mall - Jordans flotteste kjøpesenter. En kan finne alt - Hugo Boss, Armani, Dior. Oslo-prosessen er kanskje det siste en tenker på. Men Soheir Nablousi, en 34 år gammel kvinne fra Kuwait, er ikke enig.

- Vi hadde store håp. Vi trodde at fredsavtalen skulle forandre Midtøsten, sier Nablousi, mens vi spaserer sammen fra butikk til butikk.

Tommy Hilfiger prøver å tiltrekke oppmerksomhet, men lykkes ikke denne gangen.

- Midtøsten er et farlig område. Vi trenger fred, sier hun.

Rød tråd

Nablousi er født i Kuwait by, og var bare 14 år gammel da israelske og palestinske forhandlere underskrev Oslo-avtalen i 1993. Likevel har det gått en rød tråd fra hennes stille liv i Kuwait til de hemmelige fredsforhandlingene i Østfold i Norge. I 1991 støttet den palestinske lederen, Yassir Arafat, Iraks okkupasjon av Kuwait. Da en USA-ledet koalisjon så drev Saddam Husseins styrker ut av nabolandet, svarte Kuwait med å fordrive over 400.000 palestinere fra landet. Nablousi, som har palestinske foreldre, flyttet til Jordan. Og Arafat ble så isolert i Midtøsten at han trengte Oslo-prosessen til å komme seg på banen igjen.

Større planer

Mange hadde imidlertid større planer for Oslo-avtalen. Drømmen var at freden skulle forandre hele Midtøsten. Enkelte, som Israels daværende utenriksminister, Shimon Peres, snakket om «Et nytt Midtøsten». Kanskje var det rundt Gaza, et av verdens mest folketette områder, at gapet mellom virkelighet og drøm ble størst: For Gaza skulle bli det nye Singapore.

Likevel fikk Oslo-avtalen regionale implikasjoner. Israel etablerte diplomatiske forbindelser med en lang rekke land, inkludert India og Kina, og utvidet sine eksportmarkeder. Innad i Midtøsten ledet Oslo-prosessen til en ny fredsavtale mellom Israel og Jordan i 1994. Israel begynte også en dialog med stater som Tunisia, Marokko og Gulf-statene, noe som indikerte at store deler av regionen nå var villig til å akseptere den jødiske staten som del av nabolaget.

For palestinerne var gevinstene vel så store. Mens Israel fikk tilgang til ikke-vestlige land, ga Oslo-avtalen palestinerne diplomatiske forbindelser med praktisk talt alle vestlige stater, og da først og fremst USA. I en periode var faktisk Arafat den lederen i verden som hyppigst besøkte president Bill Clinton i Det hvite hus. Etter tiår hvor palestinerne kun var støttet av Vest-Europas venstreside, ble palestinernes krav om en stat akseptert også blant de mer konservative. Tanken om opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel er i dag støttet av praktisk talt hele verden.

Eufori

Men euforien som hersket etter Oslo-avtalen ga også grobunn for nye drømmer: I tiår hadde Midtøsten vært preget av blant annet utstrakt fattigdom og dårlig utdanningstilbud, og «Det nye Midtøsten» skulle tiltrekke store investeringer som ville gi regionen et løft. Men et slikt løft viste seg etter hvert også å true de mange arabiske diktatorene som fortsatt hersket i regionen. Først to tiår senere fikk disse gamle kravene bein å gå på - gjennom Den arabiske våren.

På nittitallet gjorde mange av landene seg likevel klare til å høste inn fredsprosessens frukter. I Jordan ble det bygget flotte femstjernes hoteller i påvente av turistene som skulle strømme inn. I dag er hotellene halvtomme, og veisperringer beskytter turistene fra potensielle angrep fra militante islamister.

Les også: Bygger Palestina fra grunnen av

Skjulte venner

Men selv om Oslo-avtalen aldri førte til den bredere forsoningen i Midtøsten, hører en likevel av og til stemmene som snakker om at forholdet mellom arabere og israelere burde være bedre enn det er i dag.

I Amman treffer vi også «Ziad», som er på ferie. Han bor i Riyadh i Saudi-Arabia, et av Midtøstens mest reaksjonære regimer. Også al-Qaidas Osama bin Laden kom fra det styrtrike ørkenlandet, og hans militante salafister nyter fremdeles betydelig støtte i den fundamentalistiske staten. Men side og side har også et sjikt av saudiarabere som gjerne utdannet seg i Vesten, etablert seg hjemme.

Støtter freden

Ziad støtter en fred mellom israelerne og palestinerne - selv om det kanskje ikke var Oslo-prosessen direkte som åpnet hans øyne.

- Da jeg studerte i California ble jeg kjent med en israelsk student, forteller Ziad, i det vi spiser litt knaffe, en arabisk dessert, i Amman. Han ønsker ikke å offentliggjøre sitt virkelige navn, siden kontakt med israelere blir uglesett, ikke bare i Saudi-Arabia, men faktisk over hele Midtøsten. Et negativt og ofte svært forenklet syn på israelerne er imidlertid ikke kun et resultat av konflikten. I flere tiår har de fleste av Midtøstens mange diktatorer fremmet antisemittisme og hat for å ha en ytre fiende å skylde på.

Men Ziad, som er 12 år eldre enn Oslo-avtalen, kjøper ikke lenger hatet.

- Jeg har ennå kontakt med min israelske venn, som nå bor i Tel Aviv. Både han og jeg er dataprogrammerere, og vi hjelper hverandre, over e-post. Ingen vet om det, for i Saudi-Arabia er det dessverre vanlig å hate jøder. For meg selv var det et sjokk å se at israeleren var et menneske som deg og meg.

roger.hercz@dagsavisen.no

20 år siden Oslo-avtalen

13. september er det 20 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet.

Dagsavisens journalist i Midtøsten, Roger Hercz, har bodd i regionen og dekket utviklingen helt siden avtalen ble inngått. I en serie artikler ser vi på hvordan det har gått.

Oslo-avtalen

Deler av forhandlingene pågikk i all hemmelighet på Borregaard i Østfold. Israelske og palestinske diplomater møttes i Norge mens praktisk talt hele verden, inkludert USA, var ute av bildet.

Selve avtaleteksten ble undertegnet den 13. september 1993 i Washington, og åpnet veien for opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden og i Gaza. Håpet var at partene ville bli enige om en endelig fredsavtale i løpet av de neste fem årene.

Både israelerne og palestinerne brøt avtalen gjentatte ganger. Israel fortsatte byggingen i bosetningene på okkupert jord, noe som undergravde palestineres tro på at Israel virkelig ønsket fred. Palestinske militante grupper, inkludert fra Arafats Fatah-bevegelse, gjennomførte selvmordsangrep inne i Israel, noe som svekket fredsbevegelsen der.

I disse dager har israelerne og palestinerne omsider gjenopptatt fredsforhandlingene. Rammeverket er fremdeles Oslo-avtalen, og målet er opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel.