Hvem er ansvarlig for klimakrisen? Hvem eier i det hele tatt jorden? Hvorfor er det så mye klimaskepsis i Norge?
Det er noen av spørsmålene som den Los Angeles-baserte norske forfatteren og journalisten Anders Dunker undersøker i den nye boka «Ukjent territorium». I boka, som er en slags tilstandsrapport om klimaet, har han samlet klimafeltets motstykke til Marvels «The Avengers» for å få svar på flere store klimaspørsmål. Det er tenkere og forskere med ekspertise på en rekke områder, som juss og marinebiologi.
Forfatteren prøver gjennom boken å forstå hva det er som står på spill og på hvilke måter.
– Det er én ting å ha en vag forestilling om en trussel som kan være stor eller liten, som kanskje vil treffe oss personlig, kanskje vil treffe andre – eller virkninger som kanskje først vil gjøre seg gjeldende om 50 eller 100 år.
– Men det er noe helt annet å erkjenne hele problemet og hvordan det henger sammen. Her har ingen fullstendig oversikt, og derfor har jeg prøvd å snakke med eksperter og tenkere som har forskjellige perspektiver og utgangspunkt, forklarer han.
Les også Klimaendringer gjør dagene lengre
---
Disse har Dunker intervjuet til boka
Noam Chomsky, Judith Shapiro, Yifei Li, Dag O. Hessen, Michael E. Mann, Anne Sverdrup-Thygeson, Naomi Oreskes, Amitav Ghosh, George Monibot, Jeremy Rifkin, Bronwyn Lay, Stephen J. Pyne, Helen Scales, Adam Welz, Nikolaj Schultz, Dorion Sagan og Yuk Hui.
Boka er gitt ut ved forlaget Existenz og lanseres den 14. august på Litteraturhuset i Oslo.
---
Katastrofer
Vi ser allerede en rekke effekter av klimaendringene, som hetebølger, flommer og skogbranner, men det er ingen som vet nøyaktig hvilke konsekvenser klimaendringene vil få i framtiden. Dette er altså ukjent territorium.
Mulighetene er imidlertid mange. For eksempel kan vi risikere at smeltevann fra isbreer renner ut i havene og at Golfstrømmen derfor snur, noe som faktisk vil gjøre Skandinavia mye kaldere. Omdiskutert forskning har pekt på at havstrømmen allerede sakner og kan kollapse før 2050. Vi vet at den i jordens historie har snudd eller stanset mange ganger gjennom istidene.
– Det avgjørende er å vite at det kan skje, understreker Dunker.
Les kommentar: Verden koker. Og vi reiser til Nord-Norge (+)
– Det er et eksempel på hvor ukjent situasjonen er. Hele sirkulasjonen i store deler av havet kan bli forandret i løpet av vårt århundre. Det er et ekstremt dramatisk framtidsperspektiv. På den andre siden er mye av det som skjer i nåtiden allerede katastrofalt, og den politiske utviklingen forsterker trusselen.
I nåtiden opplever mange land varme og dødelige hetebølger, blant annet i land ved Middelhavet, USA, Vest-Afrika og Øst-Asia mfl. World Weather Attribution har konkludert at temperaturene målt under hetebølgene ikke kunne ha skjedd uten menneskelig påvirkning, det vil si forbrenningen av fossile brennstoffer.
Nasjonalpolitikk
2020 var det nest varmeste året registrert i Arktis, den høyeste temperaturen i den arktiske sirkelen noen gang, og Europa opplevde rekordvarme og ekstremregn. EUs klimaovervåkingstjeneste beskrev situasjonen som at «verdens tak var i brann», og EU ble enig om en ny klimalov med et mål om 55 prosents utslippskutt innen 2030.
Fire år senere er det, etter at USA har hoppet inn og ut og inn igjen i Paris-avtalen, fortsatt risiko for at nasjonen trekker seg hvis Donald Trump blir valgt. Trumps allierte mener at USA har for mye å tape på avtalen, og legger vekt på hvordan den uansett blir ignorert av alle andre land, poengterer forfatteren.
– Slik sprer resignasjonen seg. Siden nasjonalstatene først og fremst er opptatt av å få nasjonaløkonomien til å fungere og få økonomisk vekst, så finnes det ikke nok motivasjon og struktur på nasjonalt plan til å takle disse problemene som har med klima, ressurser og biologisk mangfold å gjøre, sier Dunker.
Denne tankegangen mener han også finnes i Norge, hvor nasjonalpolitikk og økonomi ofte prioriteres over globale problemer.
– Nå har vi en stor diskusjon om gruvedrift på havbunnen. Norge åpnet for det i nasjonale havområder, selv om det fortsatt er forbudt i internasjonale farvann av økologiske grunner. Det er liten vilje til å prioritere livet i havet, som folk har veldig lite direkte forhold til, særlig på havbunnen. Det er ingen som ser disse livsformene som lever på 4000 meters dyp, mens gevinsten for å utvinne mineraler og metaller derfra selvfølgelig er stor, mener han.
Les også: Verden ser til Oslo for å løse klimaproblemene
Les også: Kommentar: Pøblene i Englands gater (+)
Forbrukerens ansvar
Om ansvaret for klimakrisen bør skyves over på forbrukeren, er det forskjellige syn på blant Dunkers klimagjeng. Den amerikanske klimaforskeren og debattanten Michael E. Mann er for eksempel veldig skeptisk til å legge skylden på forbrukeren.
– Han mener at dette er en helt bevisst strategi, utviklet av oljeindustrien. De har funnet ut at hvis de legger skylden på forbrukeren, blir folk uinteressert i klimakampen og vil skamme seg, slik at industrien kan vaske sine hender og si at de bare tilbyr et produkt. Hvis du kjøper det, er det din feil. Det mener han er en fordreining av debatten, sier Dunker.
Samtidig har forbrukerrollen ifølge forfatteren endret seg de siste tiårene. Han mener at vi i høyere grad tar inn over oss at våre valg ikke lenger er politisk nøytrale. Folk begynner å interessere seg for hva den reelle kostnaden bak produktene er. Den ansvarligheten er positiv, hevder Dunker.
– Jeg tror det er avgjørende. Forbrukere har stor makt, ikke bare ved å skape etterspørsel etter opplysning om varenes opphav og økologiske fotavtrykk, men også gjennom sine valg. I praksis ser vi ofte at de som velger grønt politisk, også er mer bevisste som forbrukere. Dermed er det ingen motsetning mellom politisk handling og forbrukeransvar; de går ofte hånd i hånd.
Les også: Dagsavisen mener: Andre land gir langt mer til Ukraina enn oss (+)
Et lite mysterium
En undersøkelse fra King’s College London i 2022 viser at 24 prosent av nordmenn ikke tror at klimaforandringer hovedsakelig er forårsaket av mennesker, mens 61 prosent tror at det er sant. Klimaholdningene er relativt stabile over tid.
– Hvis vi ikke tar klimapåvirkningen og andre naturødeleggelser alvorlig, ender vi med å ta naturen og dens stabilitet for gitt, mens artsmangfoldet stuper og fremtiden blir stadig mer usikker, sier forfatteren.
Gjennomsnittlig tror 74 prosent av undersøkelsens respondenter (fra England, Irland, Norge, Polen, Italia og Tyskland) at primært mennesker påvirker klimaforandringene.
I Tyskland er 18 prosent skeptiske til menneskelig innvirkning på klimaforandringer, i Polen er det 16 prosent og i England 17 prosent. Altså er det mindre skepsis enn i Norge.
– Klimafornektelse er en ting, men det er også mange som sitter på gjerdet, og mener at vi kanskje påvirker klimaet, uten å ville bestemme seg. En slik lunkenhet kommer i veien for resolutt handling. Her skiller vi oss ut internasjonalt, og det er et lite mysterium hvorfor det er så mye klimaskepsis i Norge.
– Norge er jo et nokså kaldt land. Det er en masse effekter vi ikke opplever like sterkt, slik som hetebølger, skogbranner, tørke og vannmangel og stigende havnivå. Det er klart at i land som er mer plaget av dette, blir man tvunget til å ta det mye mer på alvor, argumenterer Dunker.
Den politiske kritikeren Noam Chomsky, en av bokas samtalepartnere, peker ut Norges oljeinteresser som en mulig forklaring på folket klimaskepsis. Vi er et likhetsorientert land, hvor alle drar nytte av oljepengene. Der må man kanskje legge to og to sammen, mener Dunker.
Både FNs generalsekretær António Gutteres og de fleste seriøse aviser tar klimaendringene alvorlig, påpeker han videre, så det å være skeptiker er å stille seg utenfor den felles forståelsen av situasjonen. Og det som finnes av tvil i vitenskapen er marginalt.
– Hvis vi skal tvile, så må vi lære mye mer, sier Dunker.
Les også: Ødelagt døgnrytme: – Handler ikke om at tenåringene er slappe (+)
Håp i menneskeheten
Hele greia høres kanskje litt nedslående ut. Skogbranner, flommer, klimaskepsis, manglende politisk handling, fullskala klimakaos og kanskje det også blir kaldere i Skandinavia?! Men Dunker har håp.
Vitenskapshistorikeren Naomi Oreskes påpeker at kroppen vår er full av regulerende systemer, og at det faktisk er livsfarlig å deregulere. Det kan man sammenligne med økonomien og verdensmarkedene, der manglende regulering har ført til ukontrollert press på jorden.
– Da hullet i ozonlaget ble oppdaget på 1970-tallet, avviste lederskapet for den kjemiske industrien det som en «science fiction historie». Men allerede på 1980-tallet ble problemet tatt på alvor internasjonalt, og vi fikk Montreal-protokollen som regulerte utslipp av ozon-skadelige kjemikalier. Snart fikk vi en målbar atmosfærisk effekt og reparasjonen er på sporet og skal være komplett i 2040, sier Dunker.
Les også: Verdens fremste klimaforskere om 1,5-gradersmålet: – Nesten umulig
Det er altså fullt mulig å regulere planeten og begrense vår skadevirkning, mener Dunker.
– Det samme burde gjelde skaden vi påfører andre arter og habitater, så dette har både med egeninteresse og ansvar å gjøre.
– Når det gjelder muligheten til å styre jorden bedre og klokere, rent politisk, så er det all grunn til å være optimistisk. De politiske mulighetene finnes – og de kan også oppfinnes! Det er en oppløftende oppgave, og vi har allerede mye av den vitenskapelige kunnskapen vi trenger, avslutter forfatteren.
