---
5
KONSERT
Rod Stewart
Oslo Spektrum
---
Sir Roderick David Stewart er tilbake i Oslo med sin «One Last Time»-turné. Det er bare et års tid siden han var her med en festforestilling for «en siste gang». Det kan høres litt komisk ut, men mer enn et spekulativt tidlig comeback må vi regne dette som en ekstrakonsert. Det var nemlig helt fullt i Oslo Spektrum i fjor, og det er helt fullt igjen nå. Vi unner så mange som mulig å få oppleve dette. Vi utelukker riktignok ikke at mange av dem som var her i fjor har kommet igjen nå. Vi kjenner i alle fall igjen de på første rad som er kledd i fotballdrakter fra Rod The Mods kjære Celtic, som tok hjem ligatittelen i Skottland igjen denne helga.
Selv om hans storhetstid utvilsomt var på 70-tallet har statusen til Rod Stewart fått et oppsving i senere år. Da han var i Oslo Spektrum i 1998 var salen bare litt over halvfull, med 5.000 til stede. Hva skal en rockesanger gjøre når han har passert 30, spurte Rod Stewart Arbeiderbladets reporter før sin første solokonsert i Oslo, i 1976. Han trengte ikke å bekymre seg. «Do You Think I’m sixty» sang vi ironisk da en fortsatt relativt ung Rod Stewart sang «Do Ya Think I’m Sexy» i 1978. Nå er han nettopp blitt 80. Han blir møtt med en hengivenhet som er rørende.
Les også: Billie Eilish i storslag på Unity Arena
Rod Stewart i Oslo med «Tonight I’m Yours»
Konserten begynner med «Infatuation», en hektisk soullåt som krever sitt av sangeren. «Tonight I’m Yours» er like heseblesende. Det merkes at stemmen ikke er på høyde med sangene i seg selv, men sangeren snur seg mot publikum og vrikker på rumpa. Slik er det kanskje ingen som merker at noe ikke er helt som det skal? Den gymnastiske delen av kvelden er det ingen ting å utsette på. Og den trofaste saksofonisten Jimmy Roberts kompenserer med den første av mange heftige soloer.
To av hans aller fineste sanger kommer i rekkefølge: «You Wear It Well» og «Maggie May». Det er disse som lider mest av at det mest lidenskapelige innholdet ikke helt trenger gjennom denne kvelden. Jeg undrer et øyeblikk om han kommer til å orke å synge ferdig «You Wear It Well», men da tar han seg en løpetur rundt på scenen for å vise at han fortsatt er i form. Sangen slutter nå med ei linje fra «Farewell», den tredje i en herlig rekke sosialrealistiske hits i starten av karrieren. Så fikk han lurt inn den også.
Les også: Pink Floyd i Pompeii – gleder og gløder ennå
Vendepunkt med Etta James-klassiker
Det går dessverre heller ikke så bra med to av hans mesterlige coverlåter, «The First Cut Is The Deepest» av Cat Stevens og «I Don’t Want to Talk About It» av Danny Whitten (Crazy Horse). To sanger om hjertesorg som kom ut på hver sin side av den samme singelplata, og begge ble blant hans største suksesser. Men bandet og korsangerne trer støttende til, og den siste biten tar allsangen fra salen seg av. Disse er alltid rørende å høre.
Et vendepunkt kommer med en versjon av Etta James-klassikeren «I’d Rather Go Blind». – Nå skal den hvite gutten synge blues, sier han ironisk, men må begynne om igjen etter noen linjer fordi han fikk noe i halsen. På andre forsøk sitter de første linjene så godt at han får et stort jubelbrus tilbake fra publikum. Hans tolkning av Harold Melvin & The Bluenotes’ «If You Don’t Know Me By Now» er minst like sterk.
Les også: The Waterboys – livet, døden og Dennis Hopper
Rod Stewart i Oslo Spektrum er showbusiness på et høyt nivå
Jeg brukte kvelden før denne konserten med å høre gjennom en samling med Rod Stewarts mindre kjente innspillinger («Sessions 1971 – 1998»), med mange av sangene som ble «til overs» i utgangspunktet. Det er så mye utrolig fint der. Noen av oss ville satt pris på å høre et og annet av disse såkalte «dype kuttene», men denne konserten er showbusiness på et høyt nivå. Han kommer jo nesten rett fra en sesong i Caesar’s Palace i Las Vegas. Hans store publikum får for det meste det er kommet for. Han forteller at settlista er en gjennomgang av det han skal synge når han gjør den såkalte «legende»-konserten på Glastonbury-festivalen i sommer. Det kommer nok til å slå godt an.
Konserten i fjor hadde et par uvanlige, men svært sympatiske innslag: To sanger tilegnet Ukraina og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Disse referansene er ikke lenger med. I det hele tatt er opptredenen mindre spontan, uten så mange innslag av sangerens sjarmerende humoristiske sans mellom sangene. Han sparer de to glansnumrene jeg aldri trenger å høre igjen til slutt: De helt forskjellige «Do Ya Think I’m Sexy» og «Sailing». Sistnevnte er som alltid fin nok, men det er grenser for hvor mange ganger det går an å like en sang.
Han har imidlertid et ess gjemt oppe i ermet når de kommer tilbake for ekstranummeret: Konserten får et ettertrykkelig høydepunkt med «Stay With Me», kveldens eneste innslag fra årene som sanger i gruppa The Faces. Dette kommer samtidig med meldinger om at den gamle gruppa, med Ron Wood og Kenny Jones, har gjort ferdig et nytt album. Hvis han fortsatt holder seg til programmet han skal framføre på Glastonbury ser jeg for meg en gjenforening der som et uslåelig punktum finale. I Oslo Spektrum kommer «Hot Legs» helt, helt til slutt, med det var strengt tatt ikke nødvendig.
