Helgen da verdens øyne var vendt mot Roma og begravelsen til pave Frans, holdt Kristelig Folkeparti sitt landsmøte i Bergen. Stedsvalget av Vestlandets hovedstad har ikke sammenheng med at dette er partileder Dag Inge Ulsteins hjemby, men at det er vestpå velgergrunnlaget ligger.
Partiets nye ledelse har fått erfare at det er tungt å kjempe en kamp som utspiller seg i skyggenes dal. I en urolig tid i verden er det regjeringens frontfigurer, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, som får det meste av oppmerksomheten. Det er ikke bare de små borgerlige partiene som sliter, men også Høyre og Erna Solberg.
Gud, nasjonen og familien kommer til å bli det bærende budskapet i de neste månedene.
Likevel viser de fleste meningsmålingene et tilnærmet dødt løp mellom rødgrønn og borgerlig side. Fem måneder før valget ser vi at slaget om regjeringsmakt vil dreie seg om små marginer.
Her er det at minipartiene blir så viktige på begge sider av blokkene. Havner Venstre og KrF under sperregrensen, vil det ikke være lett for å Erna Solberg å utfordre Jonas Gahr Støre. Makter de å karre seg over, vil bildet være annerledes.
Både Venstre og KrF leter med lys og lykte etter saker som kan mobilisere velgere. I en verden som mer og mer er preget av polarisering, ser det ikke ut til at forsoning og silkemyke toner er resepten.
KrF har for lengst innsett at boksehanskene må tas på om partiet skal ha noen mulighet til å vinne et tilstrekkelig antall velgere. De tvinges til å kjøre fram de sakene som vil gjøre partiet upopulært hos svært mange nordmenn, men som vil slå godt an i KrFs tradisjonelle segmenter.
Les også: Mange er redde for å overlate betente saker til høyresiden
Gud, nasjonen og familien kommer til å bli det bærende budskapet i de neste månedene. Her i Norge er det lett å kimse av en slik politikk, men det er ikke bare i USA og Russland at dette overordnede budskapet har gått inn hos velgerne. Denne form for å markere identitet på, har vært virkningsfull i mange andre land.
Her har KrF lang erfaring. Det er ikke et utpreget nasjonalistisk parti, men saker omkring familie og kjønnsidentitet har alltid vært en del av partiets DNA. I jakten på sperregrensen, er det ikke kampen mot formuesskatt og en mer bedriftsvennlig næringspolitikk som vil gi den nødvendige mobilisering. Anti-woke og kamp for tradisjonelle verdier blir lang viktigere å løfte fram.
Sakene som fikk størst medieoppmerksomhet under landsmøtet var nettopp slike programposter, enten det handler om frivillighet om hvordan foreldrepermisjon skal fordeles eller flaggpraksis på offentlige skoler. Kanskje er det vedtaket om at det kun skal være norske, samiske og kvenske flagg som skal vaie på norske skoler, som vil gjøre KrF mer attraktivt for en del velgere.
Les også Dagsavisens ferske spaltist Eivind Trædal om en ny vår for woke
Denne politikken handler også om at KrF presses fra ytterste høyre, både fra Fremskrittspartiet og Konservativt. Sistnevnte het tidligere Partiet de kristne og krabber oppover på meningsmålingene til rundt en prosents oppslutning. Ifølge avisen Vårt Land får partiet en viss tilstrømming av unge velgere. Det hjelper heller ikke at den kontroversielle KrF-politikeren i Finnmark, Truls Olufsen-Mehus, har meldt overgang fra Krf til Konservativt. Han har lenge vært en torn i øyet for mange i KrF. Tidligere i vår ble han valgt til nestleder i Konservativt og kan bli en stemmesanker for partiet.
Velgere med tilknytning til de store ungdomsmenighetene på Vestlandet er en viktig målgruppe for KrF. Mange av disse menighetene henter impulser fra evangelikale miljøer i USA. Det kan gjøre det lettere å kjøre fram en mer aggressiv verdipolitikk.
Det som skjer på høyresiden i norsk kristenliv, kan bli helt avgjørende for KrFs fremtid, men også for Erna Solbergs videre liv som politiker. Tilsynelatende heier hun ikke på et KrF med en råere profil, men det kan være det hun trenger.
