Nord-Irland kan stå overfor et politisk jordskjelv

Helt siden Storbritannia etablerte en slags ministat med protestantisk flertall i 1921, har probritiske unionister styrt i Nord-Irland. Unntaket har vært perioder der området har vært direkte styrt fra London.

Men torsdag ligger det an til at Sinn Féin stikker av med seieren, noe som også gir partiet retten til å fylle førsteministervervet. Partiet leder med 6–7 prosentpoeng på meningsmålingene, noe som kan bety en svært behagelig og historisk seier.

Det katolsk-nasjonalistiske partiet, som en gang var den politiske fløyen til geriljagruppa IRA, inngikk i 1998 Langfredagsavtalen med de protestantiske unionistene etter tre tiår med vold og blodsutgytelser. Siden da har Det demokratiske unionistpartiet (DUP) hatt førsteministeren i samlingsregjeringen, mens Sinn Féin har spilt annenfiolin med andreministervervet.

Irsk gjenforening?

– Samfunnet er blitt skaket i sine grunnvoller, spesielt i kjølvannet av brexit, noe vi ikke stemte for, men som ble tvunget på oss, sier Sinn Féins nestleder Michelle O'Neill.

Over hele den britiske provinsen henger det nå valgplakater. I Newry, like ved grensen til Irland, er det en stor tavle med påskriften «Irsk enhet – løsningen på brexit».

Men partiet har under valgkampen tonet ned kampen for et forent Irland for ikke å støte fra seg mer sentrumsorienterte velgere og moderate unionister. De er først og fremst opptatt av helse, utdanning og den kraftige prisstigningen som gjør seg gjeldende i hele Storbritannia.

Samtidig har velgermassen endret seg som følge av misnøyen med brexit, som har tvunget fram nye regler for grensekontroll og varetransport både mot det britiske fastlandet og EU-landet Irland.

Kompromissvilje?

Men selv om Sinn Féin ikke snakker like høye om et gjenforent Irland som tidligere, er det nettopp dette som skremmer unionistene. De opplever at brexit har drevet provinsen bort fra det britiske fastlandet, og ønsker seg heller en hard grense mot EU-landet Irland enn at avstanden til London fortsetter å øke.

Dermed råder det usikkerhet om hvorvidt DUP vil akseptere å spille annenfiolin i en ny samarbeidsregjering med Sinn Féin, en konstellasjon som ville vært utenkelig for DUP for bare få år siden.

Tidligere i år marsjerte partiets representanter ut av forsamlingen på Stormont i Belfast i protest mot Nord-Irland-protokollen, som ble forhandlet fram mellom EU og Storbritannia som en del av brexit. Partiet argumenterer for å droppe hele avtalen slik at varene kan flyte fritt mellom provinsen og det britiske fastlandet.

Også den britiske regjeringen har varslet at den er rede til å skrote hele avtalen hvis ikke EU går med på endringer.

Vil skrote EU-protokoll

DUP, som er rammet av interne maktkamper og frykter å miste velgere til et mer høyreorientert parti, har under valgkampen argumentert hardt for at EU-protokollen utgjør en eksistensiell trussel mot unionen med Storbritannia.

– Når skal regjeringen og min statsminister gjenopprette vår plass i Storbritannia, spurte den nordirske politikeren Jim Shannon, som representerer DUP i Parlamentet i London, i forrige uke.

Protokollen har også rokket ved Langfredagsavtalen, som partene så møysommelig forhandlet fram for 24 år siden. Storbritannia og Irland ble da blant annet enige om at hvis det er «folkelig støtte» for det, så skal det holdes en folkeavstemning på begge sider av grensen om en irsk gjenforening.

Men hvordan «folkelig støtte» skal defineres, er ikke klart. Formuleringen er bevisst vag, dermed er det uklart om en seier til Sinn Féin denne uken er å regne som folkelig støtte for en folkeavstemning.

Sentrum i medvind

Men brexit har ikke bare bidratt til økt oppslutning om Sinn Féin. Det har også ført til at flere velgere slutter opp om tre sentrumspartier, som i dag har 11 av 90 plasser i Den nordirske forsamlingen. Disse har inntatt en nøytral holdning til konflikten som har ridd Nord-Irland som en mare i alle år.

– Det er på tide vi får slutt på denne pantomimen rundt førsteministeren og andreministeren, sier Naomi Lang, leder av Alliansen, det største av de tre sentrumspartiene.

Skulle partiene få 16–18 representanter i forsamlingen, kan det føre til en grunnleggende reforhandling av Langfredagsavtalen, mener David McCann, en kommentator på nettsiden Slugger O'Toole.

Jaqueline Hirst i byen Larne er blant dem som vil stemme på Alliansen etter å ha vært trofast DUP-tilhenger i alle år.

Hun er bekymret for mangelen på importvarer i supermarkedene og konsekvensene som EU-protokollen har hatt. Men hun er enda mer bekymret for at samarbeidet på Stormont skal gå i stå slik at feiden mellom katolske nasjonalister og protestantiske unionister igjen trappes opp.

– Vi må snakke, og det er den eneste måten vi kan komme videre på, sier Hirst.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen