Skriver om frykt og vold ved EUs yttergrense: – Det er ufattelig dramatisk

«Vær sint, for f.!» er tittelen på det siste kapittelet i den nye boka til Rune Berglund Steen. I «Solidaritet nå. Et kampskrift for mennesker på flukt» tar forfatteren og lederen av Antirasistisk Senter et oppgjør med både norsk og europeisk flyktning- og asylpolitikk.

Her skriver han både om frykt, fiendebilder og en stadig forverret situasjon for flyktninger og migranter langs Europas yttergrenser.

– I mediebildet får vi drypp av hva som skjer rundt omkring i Europa og langs grensa, men får man hele bildet er situasjonen ganske mye mer dramatisk enn hva jeg tror mange er klar over. Situasjonen i dag er at store deler av vår yttergrense forsvares med mer eller mindre systematisk vold rettet mot flyktninger og migranter, sier Berglund Steen til Dagsavisen.

– Det er ufattelig dramatisk, rett og slett, fortsetter han.

I boka forteller han ikke bare hva som skjer langs Europas grenser, men også sammenhengen mellom hva og hvorfor. Noen vil bli sinte når de leser den, mens andre nok også vil føle sorg, tror Berglund Steen.

– Mye av boka vil være hardt, ikke minst for en del mennesker som selv har flyktningbakgrunn. De ser hvordan Europa møter mange sårbare mennesker, sier Berglund Steen, som har fulgt dette tett i 20 år.

[ På plass i Middelhavet: – Hvem vet egentlig hvor mange liv som er tapt ]

Hva skjer?

I årene etter den såkalte flyktningkrisa i 2015 har hundretusenvis av flyktninger og migranter ankommet Europa. Mange har forsøkt seg via sjøveien over Middelhavet, andre over land inn i Øst-Europa. Tusenvis av mennesker har mistet livet eller er savnet i forsøket.

Samtidig har asylpolitikken i EU vært fastlåst i en årrekke, og landene har kranglet om hvordan de skal håndtere migrantene og asylsøkerne som kommer. Italia og Hellas har opplevd systemet som urettferdig og har krevd at flere bidrar, mens i Øst-Europa har flere stengt grensene for migranter.

Tidligere i år advarte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) om at asylinstituttet er under angrep i Europa. Tvang og bortvising, båter med flyktninger som blir slept tilbake og folk som blir samlet opp etter at de har kommet i land, for så å bli tvunget tilbake på havet, var blant anklagene fra UNHCR. Det samme var rapporter om voldsbruk fra statlige sikkerhetsstyrker.

I februar la den ikke-statlige organisasjonen Mare Liberum fram en rapport om situasjonen i Egeerhavet, der de hevdet at volden mot migranter har nådd en helt ny dimensjon. Organisasjonen baserer seg for det meste på vitnebeskrivelser, og sier de har dokumentert 321 tilfeller der mennesker ble tvunget tilbake i 2020. Noen av dem også etter at de hadde ankommet Hellas.

Mare Liberum anklaget EUs grensebyrå Frontex for å ha bidratt til å tvinge båter med flyktninger og migranter tilbake. Frontex etterforskes nå av EUs korrupsjonsjegere.

Nylig avslørte The Guardian at 2000 dødsfall blant flyktninger kan kobles til ulovlige pushbacks i EU. Såkalte pushbacks, altså at mennesker forhindres fra å søke beskyttelse et sted ved at de tvinges tilbake til et annet land, er ulovlig og bryter både internasjonal lov og menneskerettighetene.

Ifølge the Guardians analyse har EU-land brukt brutale virkemidler for å stanse nesten 40.000 asylsøkere fra å krysse grenser i løpet av koronapandemien.

I tillegg til pushbacks fra blant annet gresk og kroatisk hold, har den libyske kystvakta stanset mange tusen mennesker som har forsøkt å nå Europa sjøveien. For mange har det betydd retur til libyske interneringsleirer, der både FN og menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert forholdene. Mange har blitt torturert i leirene.

[ EU vil bruke milliarder på land i sør for å få slutt på ulovlig migrasjon ]

Ser tilbake til 2015

Det er lenge siden Berglund Steen første gang hørte Middelhavet bli omtalt som en massegrav. Det nye nå er den omfattende bruken av nettopp pushbacks og vold.

– Tenk hvor vi var sommeren 2015 da vi så bildene av Alan Kurdi. Dagens Alan Kurdi blir snudd og sendt tilbake, men foreldrene hans eventuelt blir møtt med vold, sier han.

Bildene av den døde syriske treåringen Alan Kurdi på ei strand i Tyrkia sendte sjokkbølger verden rundt i september 2015. Nå har vi vent oss til å se disse tingene på avstand som om de ikke angår oss, ifølge Berglund Steen. Selv om han mener det er et klart sprik mellom politikken land fører, og hva mange innbyggere egentlig ønsker hvis man spør dem.

– Frykten for 2015 har blitt et eget fenomen i europeisk asylpolitikk. Det er frykt for at det skal komme nok folk til at det kan prege land politisk. Det er på et vis ikke en ubegrunnet frykt, siden man har sett at høyreradikale krefter spesielt i flere land øst i Europa har brukt erfaringene fra 2015 til å mobilisere støtte.

Berglund Steen trekker flere ganger fram frykt; det er fordommer og frykt for «de andre» som en destabiliserende kraft. En frykt for at hvis det kommer for mange, vil det gi flere stemmer og økt oppslutning om høyreradikale partier og tanker.

Det er ingen enkle svar på hvordan den frykten bør møtes, sier forfatteren. Fiendebildene må utfordres. Politikere i flere land har sett på flyktninger og migranter som problemer, og har brukt negative begrep for å betegne mennesker, mener Berglund Steen.

– Vi ser det på ordbruken – man skal kontinuerlig gi noe til høyrepopulistene og anerkjenne at de har et poeng, og tør ikke si noe annet, sier Berglund Steen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Han mener det har vært en feighet hos moderate partier med å utfordre høyrepopulismens narrativer. Heller enn å kjempe imot, føyer man seg. I lengden blir det svært skadelig, fortsetter han.

– Vi trenger rett og slett en mer sann offentlig debatt. Når det kommer krigsflyktninger og torturofre, så må vi snakke om dem som det. Alle vil ha et asylsystem som skiller mellom behov for beskyttelse og ikke, men frykten for å virke liberal og human har blitt alt for dominerende, sier Berglund Steen.

[ Asylkvoter ut og returhjelp inn i EUs nye migrasjonspakt ]

Europas sjel

Hvis europeiske land hadde ønsket det, er det ressurser nok til bistå folk i større grad enn hva som gjøres i dag, mener Berglund Steen. Selv om koronapandemien naturlig nok har krevd sitt, er ikke det normalsituasjonen.

– Avstanden nå er mellom hva som er politisk mulig, og hva som er praktisk mulig. Det er selvfølgelig mulig for Europa å ta imot flere flyktninger, sørge for verdige kår og fordele dem utover kontinentet. Politisk er det dødt i store deler av Europa, østover vil knapt godta en eneste muslim. Så sterke er fiendebildene, sier han.

Selv om det som skjer langs yttergrensa er et stykke unna Norge, er det også vår grense, sier han. Når det har kommet få asylsøkere til Norge det siste året, henger det sammen med det som skjer andre steder i Europa.

Mange medieoppslag om flyktninger og migranter handler om dem som mister livet på flukt over Middelhavet, eller forholdene i migrantleirer på greske øyer. Så langt i år har minst 616 mennesker dødd eller er meldt savnet på Middelhavet, ifølge tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).

Det kommer også historier fra familier og overlevende. Det er ille, men vi trenger at mennesker deler sine verste opplevelser ganske ofte, mener Berglund Steen. Men det må påvirke hvordan politikerne snakker, fortsetter han.

– Flere politikere trenger å tenke «faen, skjer dette på min vakt». Flere må utfordre situasjonen. Hvor langt skal det gå? Det kan ikke bare bli verre, sier Berglund Steen.

[ Gresk leir får kritikk: – Moria var helvete for oss. Men dette er verre enn helvete ]

Hva så med dette sinnet?

Tilbake til dette sinnet Berglund Steen skriver om i boka. For å forklare hva han mener, trekker han fram pamfletten Bli Sint! av Stéphane Hessel. Hessel var diplomat og konsentrasjonsleirfange, var med på å skrive menneskerettighetserklæringen i 1948.

– Sinnet til en gammel diplomat er det gode sinnet, en som visste verdien av menneskerettighetene etter å ha sittet i konsentrasjonsleir. Det er ikke behov for sinte folk som står og gauler, men det sinnet og den opprørtheten som gjør at man engasjerer seg. Grunnlaget for det sinnet må være menneskerettighetene, at vi klamrer oss til ideen om menneskeverd, sier Berglund Steen.

Engasjementet for mennesker på flukt har vokst de seinere årene, mange har reist til Hellas for å bidra blant annet i den tidligere Moria-leiren. Berglund Steen sier at han mest har skrevet boka til andre mennesker som kan dele hans bekymringer for hva som skjer. Men kanskje vil også meningsmotstandere få noe ut av den.

– Det er en del mennesker der ute som forsvarer deler av EUs tilnærming. Boka gjør det tydelig nettopp hva den tilnærmingen er, og de grusomme konsekvensene. Vi må ha en realistisk debatt om hvor vi har havnet. Vi kan være uenige om veien videre, men vi må begynne med å erkjenne hva utviklingen har ført til, sier han.

– Det er tid for å rope et varsku. Jeg kan virke radikal som sier disse tingene, men det er akkurat like radikalt som det UNHCR sa i januar; asylinstituttet er under angrep, avslutter Berglund Steen.

[ Debatt: Prisen vi betaler for folk på flukt ]