Vi frykter for hva mennesker på flukt vil koste oss i kroner og øre hvis de kommer til Europa. Mens vi bekymrer oss, forsvinner skattepengene våre et helt annet sted: Til den militariserte industrien som tilbyr grensekontroll for å holde folk på flukt vekk.
Mens jeg skriver dette pågår ufattelige tragedier ved Europas yttergrense. Vi har sett filmer der grensevakter kaster tåregass på folk, forsøker å velte de små båtene de sitter i, eller rett ut skyter på dem.
I ingenmannsland mellom Tyrkia og Hellas er folk fanget fordi ingen vil ha dem, og aller minst Europa. Under ufattelige forhold på greske øyer er små unger alene i kalde leirer, mens høyreekstreme og lokalt politi nå har gjort situasjonen så farlig at mange frivillige grupper, som var alt de hadde, nå må trekke seg ut.
Europa vil heller ikke ha folk på flukt som har klart å komme seg forbi grensene, og setter store ressurser inn på å returnere dem, enten til de overbelastede landene lenger sør i egen verdensdel, eller til personens opprinnelsesland.
Tall viser at EU bruker mellom 60.000 og en million kroner, på hvert menneske de på død og liv skal ha ut av Europa. Og det er ikke få. Det er du, og skattepengene dine, som bekoster dette.
Hvem drepte drømmen om et åpent Europa? Hvor forsvant idealer vi pynter oss med som menneskerettigheter, fornuft og rettferdighet?
Hvorfor er dette blitt erstattet med piggtrådgjerder, vold og de-humanisering av medmennesker fra land et steinkast unna våre egne? Og hvorfor snakker vi ikke om de aktørene som forvalter dette i praksis, og tjener enorme summer på dette – den militærindustrien som selger oss moderne murer og grensekontroll. Hvem tjener på at folk på flukt nærmest er å anse som kriminelle luringer?
Afghanistan, Palestina, Syria, Libya på en side, samt frykten for islam og økningen i sikkerhetspolitikk etter terroren 11. september 2001 på den andre, har samlet skapt forutsigbare kriser ved europeiske grenser.
I tillegg må vi slite med høyreekstreme partier, godt hjulpet av en retorikk på sosiale medier og innvandrerfiendtlige blogger, som sammen bidrar til at frykten for flyktninger dessverre siger inn i miljøer som burde stått steilt imot denne type menneskesyn.
Dermed blir den vanvittige kostnaden, både økonomisk og menneskelig, i dag å anse som sunn fornuft. Men når noe blir sunn fornuft i et samfunn, er alltid smart å spørre: Hvem tjener på dette?
Rapporten The Business of Building Walls, utgitt av The Transnational Institute (TNI) i november 2019, viser at det ikke lenger er murer i tradisjonell forstand som holder folk vekk, men teknologien som overvåker dem, som droner, overvåkingskameraer, radarsystemer, biometriske fingeravtrykk.
De farligste murene er ikke engang på land; men består av skip og droner som har skapt en maritim mur ute på havene, og med det en gravplass for tusenvis av mennesker som ikke kommer fordi dem.
Når de letteste og mest farbare veiene er stengt, forsøker folk seg på skumlere overfarter. Retten til å søke asyl, eller rømme fra krig, er for lengst historie for svært mange.
Ingen sjekker hvem som sitter i båten før den tvinges i havn der den kom fra, eller når den synker mens de som styrer dronen ser på – uten mulighet til å hjelpe om de så ville.
For disse tjener på Europas grensepolitikk: Firmaer som bygger murer og piggtrådgjerde. De som selger teknologi. Firmaer som selger skip, fly, helikoptre, våpen og droner. IT-industrien som ivaretar EUs behov for å overvåke virtuelle grenser og folk på vandring.
Bare EUs grenser uti havet har kostet mer enn syv milliarder kroner frem til 2017, og enda mye mer, hvis du plusser på grensevaktene på land. Virtuelle grenser har kostet EU 10.000.000.000 – ti milliarder kroner. Og dette er kun fra de dataene Frontex ønsker å gi fra seg. Under EUs neste budsjett 2021-2020 – er 80 milliarder kroner satt av til grensekontroll, mens Frontex får hele 110 milliarder.
Det er Frontex, det europeiske grense- og kystvaktbyrå, under EU, i samarbeid med nasjonale myndigheter, som har det overordnede ansvaret for yttergrensene våre. Dette byrået vokser i et forrykende tempo. Byrået får et eget budsjett som i hovedsak er finansiert gjennom unionens fellesbudsjett, samt gjennom bidrag fra Schengen-land som Norge.
Den sterke satsingen på overvåking går parallelt med en sakte militarisering av Europa som helhet. Frontex, for eksempel, skal utvikle en slags egen «hær» på 10.000 personer som kan utkommanderes om det trengs. Norge er med på denne gjennom Schengenavtalen.
Noen firmaer tjener særlig godt på den nye Europa. For eksempel har Israel Aerospace Industries vunnet anbudet på droner til Frontex, mens spanske European Security Fencing tjener gode penger gjennom å dominere markedet med en spesiell variant piggtråd, ikke minst på grensene til Ungarn fra Serbia.
Nederlandske Damen selger patruljeskip, for eksempel til Libya og sniker seg unna forbudet mot å selge våpen til Libya, med at Libya rett og slett plasserer våpen på båtene etterpå, når de skal jage flyktninger vekk. Flere hendelser der folk har druknet har involvert disse skipene.
Det er særlig tre militærfirmaer, Thales, Leonardo og Airbus, som tjener på grensevokting. Thlaes med overvåking, apper og satellitter, mens Leonardo har ansvar for de virtuelle grenser. Airbus leverer helikoptre, inkludert til operasjonene Sophia, Poseidon og Triton som pågår i Middelhavet. Disse er samtidig blant de fire største europeiske leverandørene av våpen til Midtøsten og Nord-Afrika. Tenk på den.
Europa og vi som samarbeider med dem betaler i dag for en økende militarisering av vår del av verden. Vi betaler også enorme summer for et byråkrati som i detalj skal vurdere opphold, og som kan komme til å bruke kjempesummer på å, med tvang, kaste folk ut.
Når vi neste gang skal lage et såkalt «innvandringsregnskap» – må vi tegne hele bildet, og det er enormt mange brikker i det.
