Ingen palestinsk stat i sikte

JAFFA (Dagsavisen): Lederne for Israel og De forente arabiske emirater sto klare til å reise til Washington for å undertegne en fredsavtale da nok en overraskelse kom: Også Bahrain vil ha fred med Israel.

Fred mellom Israel og to arabiske land er utvilsomt en dramatisk utvikling for Midtøsten. Men for palestinerne forsterker avtalene en følelse av å stå igjen alene, og dette svekker også palestinernes egen forhandlingsposisjon vis-a-vis Israel.

– Det er klart at dette ikke gjør det lettere for oss. Men vi har jo alltid hatt problemer med den arabiske verdenen, sier Ghassan Khatib, en tidligere palestinsk statsråd, til Dagsavisen.

Følelsen av isolasjon ble ytterligere svekket under et toppmøte i Den arabiske ligaen rett før helgen. Palestinerne krevde en fordømmelse av Israel og fredsavtalene, og fordømmelser av Israel var alltid noe av det letteste den arabiske ligaen kunne enes om. Men denne gangen ble palestinerne nedstemt: Den arabiske verdenen er ikke imot fredsavtalene med Israel.

Kanskje overraskende er dette fredsavtaler som en faktisk må tilskrive USAs omstridte president og ikke minst hans svigersønn, Jared Kushner. Ingen annen vestlig leder har noensinne søkt å skape fredsavtaler med de mer fjerne statene, som Gulfstatene. Og da Trump og Kushner forsøkte, fant de statsledere som var mer enn modne for skrittet: De ønsker israelsk militærstøtte i striden med Iran, og de ønsker israelsk høyteknologi for å videreutvikle sin industri. Plutselig ble egne nasjonale interesser satt først.

Store omstillinger

Hva hadde skjedd? I de siste tiårene har Midtøsten forandret seg dramatisk. De fleste arabiske landene anser Iran og selv Tyrkia som de største trusselene, mens Israel, en sterk militærmakt, plutselig blir sett på som en alliert. Men det er også noe mer. Mens det er en kjent sak at Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sine mange år ved makten har gjort det han kan for å hindre en totstatsløsning, har flere arabiske ledere også begynt å rette en anklagende finger mot palestinerne. For det er ikke slik at arabiske land ikke var villige til å vente på at Palestina inngikk sin avtale først.

I 2002 vedtok Den arabiske ligaen et fredsforslag som gikk ut på at en samlet arabisk verden vil inngå fred med Israel først når Israel inngår fred med palestinerne. Tanken var at palestinerne var langt svakere, så den arabiske verdenen skulle stå samlet bak palestinerne for å styrke deres forhandlingsposisjon vis-a-vis Israel.

Men så begynte flere arabiske land å spørre seg om hvor lenge man må vente. Siden 2007, i over 13 år, har palestinerne vært splittet, med en regjering på Vestbredden og en i Gaza, og dermed ute av stand til å inngå noen historisk avtale. Inntrykket ble forsterket i 2008 da Israels statsminister Ehud Olmert tilbød en fredsavtale som blant annet innebar en bortimot full tilbaketrekning fra Vestbredden, men også dette forslaget ble avvist av president Mahmoud Abbas.

Les også: Trump nominert til fredsprisen – av Christian Tybring-Gjedde

Sint

Så hva kan palestinerne gjøre nå? Både på grasrotplan og blant lederne ser man en sterk følelse av å være sviktet og forrådt av den arabiske verdenen.

– Våre arabiske brødre har forlatt oss, sa president Abbas sint i Ramallah. I Gaza brente demonstranter bilder av kongen av Bahrain.

Men palestinerne må også være forsiktige. I de siste tiårene har økonomisk og politisk støtte kommet fra arabiske land, og for hard kritikk kan skape en motreaksjon. I 1991 kastet Kuwait ut over 400.000 palestinere etter at den palestinske lederen Yasser Arafat støttet Iraks president Saddam Hussein i krigen mot deres land. Rundt 400.000 palestinere er antatt å leve i De forente arabiske emirater.

Nå er ikke dette første gang palestinerne føler seg sviktet at den arabiske verdenen. Fatah, organisasjonen til Arafat, ble opprettet i 1959 nettopp da det gikk opp for unge palestinere at det ikke nyttet å vente på at resten av den arabiske verdenen ville komme dem til unnsetning. Likevel gjenstår spørsmålet hva en faktisk kan gjøre nå?

På sett og vis har ikke palestinske ledere innsett hvor alvorlig situasjonen er. Abbas, som i 2005 ble valgt til en fireårsperiode, men ennå styrer, er 84 år gammel, og hviler hver ettermiddag midt på dagen. Etter ørefiken i Den arabiske ligaen kom hans utsending med en uttalelse som vitnet om en manglende forståelse for at mye har forandret seg og at ting må gjøres annerledes.

– Vi har ære, martyrer, fanger og flyktningleirer, og det er nok for oss, sa Mohannad Aklouk.

Les også: Reaksjonene lar ikke vente på seg etter fredsavtalen mellom Israel og Emiratene

Tabu brutt

Ghassan Khatib, den tidligere statsråden, mener at tapet av arabisk støtte ikke er så alvorlig.

– Vår strategi var aldri basert på hva land som Bahrain sier. Vår strategi er på den ene siden basert på standhaftighet – at vi blir boende i vårt land – og det er viktig, og på den andre: internasjonal rett. Flertallet i verden tror fremdeles på en tostatsløsning, sier han.

Men de arabiske Gulfstatene er innflytelsesrike på mange måter. På den ene siden setter de mye av tonen i regionen, siden store satellittkanaler som al Jazeera og Al Arabia kommer fra området. Og med etableringen av en lang rekke universitet og tenketanker i Gulfen, har det intellektuelle sentrumet flyttet seg østover. Og ikke minst: Gulf-landene har økonomisk evne til å finansiere sine allierte.

For israelsk side betyr avtalene at et tabu er brutt i den arabiske verdenen, og en vil trolig se utstrakt økonomisk samarbeid dem i mellom.

Helt siden Oslo-avtalene i 1993 ble det sagt at det kun var et spørsmål om tid før en palestinsk stat ble opprettet. Men Palestina dominerer ikke lenger den regionale dagsordenen. Temaer som Iran, Tyrkia, konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer og ikke minst ekstrem islamisme, har overtatt.

Uregjerlig

Plutselig kan en ikke lenger utelukke, slik som den palestinske intellektuelle Yezid Sayigh i sin tid advarte om, at palestinerne kan ende opp som kurderne: med «en rettferdig sak, men uten noen stat».

Khatib er også klar over at Israel har forandret seg dramatisk.

– Israel forlot forhandlingsrommet for lenge siden, og dagens Israel er ikke det samme som vi forhandlet med på nittitallet. Dagens Israel har ikke noe ønske om en tostatsløsning, sier han.

Men i Israel skjer det også ting: Statsminister Benjamin Netanyahu begynner å bli så svekket at landet er i ferd med å bli uregjerlig. Hans egne statsråder motarbeider ham. Og svekkelsen av Netanyahu har gjort at palestinerne, i det minste blant intellektuelle, har kommet noe mer på banen.

Slik forfektet Etgar Keret, en av Israels kjente forfattere, i helgen at tiden var inne for heller å gjøre fred med palestinerne i stedet for med fjerne Gulf-stater.

– Fred gjør man med naboer, ikke med land man finner på Wikipedia, sa Keret, og gikk ut for å delta i de faste ukentlige demonstrasjonene mot Netanyahu.