Revolusjonens ildsjeler

KAIRO (Dagsavisen): Jeg er på vei til en avtale på et hemmelig sted. På en liten, skitten kafé med fem bord og noen stoler på fortauet, blir jeg møtt av en ung, kjederøykende kvinne. Hun heter Amal, er 36 år gammel, og talskvinne for den egyptiske revolusjonsbevegelsen. Hun og kameratene har møtt opp for å fortelle den utrolige historien om hvordan de greide å kaste president Mubarak.

Amal går mellom bordene, hvor unge menn og kvinner diskuterer ivrig. På bordene står bærbare datamaskiner oppslått, fylte askebegre og glass med søt tyrkisk kaffe. Først introduserer hun meg for Amed Maher. Denne 30-åringen er den hittil usynlige, ukjente lederen for den egyptiske revolusjonen. Han leder nå revolusjonsutvalget som forhandler direkte med Hærens råd om Egypts framtid.

Kommandosentralen

Min forbauselse blir bare større når jeg oppdager at de unge mennene ved bordene er den innerste kretsen i undergrunnsbevegelsen som satt politiet, hæren og ikke minst presidenten sjakk matt. Vi er på kafeen West elbalad i en sidegate ikke langt unna Tahrirplassen. Det virker helt usannsynlig at dette skal være kommandobunkersen for en av de mest spektakulære revolusjonsbevegelsene den arabiske verden har sett. Her sitter Amri Alla, Waleed Rashid, Abdelaziz am-Osama, Ahmed Abd-Bo og Mohammed Aden og flere av navnene som er på vei inn i historiebøkene.

Det brainstormes. De diskuterer hvordan de hurtigst mulig kan få viktig informasjon inn i Libya hvis Gaddafi stenger internett og telefonlinjer. Opprørernes hemmelige våpen heter Facebook. Det er ikke det spor hemmelig for oss i Vesten. Men regjeringsapparatene i Tunisia og Egypt drømte ikke om at det kunne komme opprør fra den kanten.

Plutselig alvor

Det virket som en plutselig tsunami i slutten av januar. Det de færreste var klar over, var at kjernen i opprørsbevegelsen var en krets av bloggere rundt Ahmed Maher. Han skapte i 2008 6. april-bevegelsen, som etter hvert fikk 85.000 venner, som det heter på Facebook-språket.

– Jeg pleide å drømme om revolusjon, sier Maher og tenner en ny røyk med den gamle.

– Jeg tenkte at det kanskje kunne komme neste år. Så da opprøret brøt løs i Tunisia 15. januar trodde vi at det var en generalprøve. Men plutselig befant vi oss i en ekte revolusjonær situasjon. Det kom virkelig med overraskende hurtighet. Vi innkalte til demonstrasjon på «Politiets dag» i Kairo 25. januar. Hvis vi var heldige, ville det møte opp 10.000 til demonstrasjonen, tenkte vi. Men det kom flere hundre tusen, fra fjern og nær. Politiet fattet ikke hvordan det kunne skje. De var ikke klar over de omfattende forberedelsene vi hadde satt i gang, sier Ahmed Maher.

Facebook-revolusjonen ble forberedt ved at små grupper reiste til Serbia for å snakke med aktivistene som veltet Slobodan Milosevic; til Warsawa for å snakke med Solidarnoj-bevegelsen som undergravde kommuniststyret; og ikke minst gjennom kontakt med den ikkevoldsbevegelsen i USA som er inspirert av guruen Gene Sharp. Amerikanske instruktører kom til Egypt i all hemmelighet, fordelte seg i grupper i de største egyptiske byene og det ble etter hvert laget en manual for den egyptiske revolusjon. Intet mindre.

Klar slagplan

Hovedpunktene er som følger: 1) Legg en strategi for frihetskampen og definer sluttmålet. 2) Tren på å trosse myndighetene, for å fjerne din egen frykt. 3) Finn symboler som kan være konkrete samlingspunkt for bevegelsen. 4) Velg dine våpen, og de skal være ikke-voldelige. 5) Identifiser søylene som diktaturet hviler på. 6) Bruk regimets brutale handlinger til rekruttering av nye tilhengere. 7) Sørg for å fjerne de medlemmene av gruppen som bruker eller støtter vold som kampmiddel.

Avgjørende for opprøret ble det at politiet i juni i fjor drepte bloggeren Khaled Said på en internettkafé i Alexandria. Umiddelbart gjorde gruppen rundt Ahmed Said den drepte om til en martyr for bevegelsen gjennom å opprette Facebook-gruppen «Vi er alle Khaled Said».

Veien videre

Gene Sharp er langt ifra noen Che Guevara i moderne politikk. Men faktisk har den 83 år gamle fredsforskeren nå fått større betydning som teoretiker for den nåværende generasjonen av opprørere, som behersker internetts muligheter. Som Ahmed Maher sier:

– Vi har troen på at vi kan gjøre noe stort for Egypt. Og alle – også hærledelsen – vet at vi har makten. Når som helst kan vi kalle millioner tilbake på Tahrirplassen. Derfor er forhandlingene som jeg nå fører med Hærens råd på vegne av den revolusjonære bevegelsen, så avgjørende for Egypt. Vi skal ha en ny valglov som sikrer frie valg, en ny grunnlov, og når vi så har en ny regjering, skal arbeidstøyet på. Da går vi i gang med å bremse korrupsjonen, skaffe arbeidsplasser til de unge, og hente inn kapital fra våre venner i USA, som kan sette fart i industrien.

– Når det skjer, så husk å komme tilbake. Så skal du bli vitne til at egypterne tar det store skrittet inn i det tjueførste århundre, avslutter Amed Maher, krøller sammen sigarettpakken, åpner en ny pakke og bestiller ny kaffe til hele bordet. Denne revolusjonen drives på sigaretter, kaffe og minimalt med søvn. Her i kafeens bløte mørke sitter revolusjonens ildsjeler, trøtte og med svarte ringer rundt øynene. Men de er lykkelige.

Danske Jens Nauntofte har dekket Midtøsten som journalist siden 1961, blant annet som korrespondent for dansk rikskringkasting.