Røyking er ut i N'yalwa

MARADI (Dagsavisen): – Jeg heter Mohammed. Jeg pleide å røyke 40 sigaretter om dagen. Hendene mine var svarte, jeg brukte alle pengene mine på røyk.

– Jeg heter Iussoef. Jeg røyket dag og natt, og ble for svak til å elske med min kone. Nå er jeg i form igjen!

Det er folkemøte i landsbyen N'yalwa i sørlige Niger. Menn, kvinner og barn er samlet i skyggen av et kjempetre ved hovedveien. I den lille byen har de totalforbudt all kjøp, salg og bruk av tobakk.

– Jeg heter Amadou. Jeg var den eneste på jobben som var avhengig av å røyke. Det var flaut. Nå har jeg sluttet for godt!

Applaus og anerkjennende smil. Amadou får klapp på skulderen.

Det hele minner om et møte i anonyme alkoholikere. Én etter en står avdankede røykere fram med sine personlige historier.

Ibrahim brukte penger på røyk i stedet på familien. Amadou fikk tuberkulose, men fortsatte å røyke. Alle runder av med å takke landsbyhøvdingen, som for 15 år siden innførte totalforbudet mot tobakksrøyking i hele byen. Høvdingen takker og bukker. Han er sikker i sin sak.

– Vi hadde hele landsbyen i ryggen. Det finnes ingen fordeler ved tobakksrøyking. Ikke én. Det er brannfarlig, det er helsefarlig, slår høvdingen fast. Han får applaus fra de mange kvinner, barn og menn som har møtt opp midt i ramadan.

I fraværet av en sterk sentralstat, har N'yalwas innbyggere lagd sine egne lover. Men så er det heller ingen pengesterke lobbyister fra tobakksindustrien så langt ut på landet som her, 10 timers biltur fra hovedstaden.

Aggresiv industri

Mens salget av sigaretter synker i vestlige land, har tobakksindustrien i mange år sett til fattigere strøk. For der rike land har informasjonskampanjer mot røyking, strenge røykelover og forbud mot reklame, er utviklingsland et nytt og fritt marked for den internasjonale tobakksindustrien. I fjor ratifiserte Niger den internasjonale røykkonvensjonen, og parlamentet gikk inn for en omfattende røykelov. Men lite har skjedd i praksis.

Inoussa Saouna i SOS Tabagisme er frustrert.

– Vi må presse politikerne våre til å følge opp sine egne lover, sier Saouna. Han mener mange av politikerne blir betalt av tobakksindustrien.

– Vi kjemper mot en enormt mektig, kynisk og rik industri. De er verdens beste markedsførere. De opererer på flere nivåer, de er subtile. sier Saouna.

Eksemplene er mange. I 2005 lanserte tobakksselskapet Phillip Morris et nytt merke – bare i Vest-Afrika. De nye sigarettene fikk navnet Visa, dekorert med et kart over Nord-Amerika.

– Alle ungdommer i Afrika drømmer om visa til Europa eller USA, sier Saouna. Det nye merket ble en suksess og kan fremdeles kjøpes i Nigers gater.

Samler krefter

Tobakksindustrien bruker også andre, effektive strategier for å tiltrekke seg unge røykere i verdens fattigste land. En rekke tobakksselskaper slåss om å gi ut gratis fargerike salgsboder til selgerne, som flokker seg rundt barne- og ungdomsskoler. Ved flere anledninger er pene unge jenter ansatt til å dele ut gratis røyk på kultur- og idrettsarrangementer. Og det er de riktig unge som er i målgruppen.

Industrien ser mot barna, mot skolene.

– Nå er det like mange jenter som gutter som begynner å røyke, forteller guvernøren i Maradi bekymret.

– Får de et barn avhengig av røyk, har industrien en sikker inntektskilde i mange år framover, forteller han.

Økt Fattigdom

Ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon vil 13 millioner mennesker dø av tobakksrelaterte sykdommer i 2025. Hele 10 millioner av disse vil bo i utviklingsland. Bare dette året vil 70 prosent av dem som dør av tobakkssykdommer komme fra fattige land.

Saouna i SOS Tabagisme påpeker hvordan glorete reklameplakater selger drømmer og vellykkethet til verdens fattigste, ikke tobakk.

Reklameplakatene vitner om frihet og vestlig velstand. Her er afrikanske og vestlige venner sammen, røykende.

Men i virkeligheten bidrar tobakken til økt fattigdom. En undersøkelse utført av Care International i Niger, viser at røykere i verdens fattigste land bruker mellom 15 og 45 prosent av inntekten sin på røyk. For mange er prisen på 400 afrikanske franc per pakke (rundt fem norske kroner), det samme som en hel dags inntekt.

Imponert

Vi er tilbake i landsbyen N'yalwa, der totalforbudet mot røyking har fungert som et eksempel til etterfølgelse. To andre nabobyer har gjort det samme, forteller høvdingen stolt. Nå tar også kvinnene ordet.

– Etter at mannen min sluttet å røyke, har vi mer penger til mat, forteller en kvinne.

– Før ga han meg ikke penger til klær til barna. Nå er det bedre, fortsetter en annen.

Generalsekretær i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel, besøker den afrikanske byen og er nærmest euforisk.

– Dette er fantastisk. Det er den eneste byen jeg noen gang har hørt om som har totalforbudt tobakk, dette burde være noe å tenke på for andre, sier Ryel. Hun har flere horn i siden til den internasjonale tobakksindustrien og deres framstøt i utviklingsland verden over.

– De bruker de samme strategiene de gjorde mot oss, men har lært opp gjennom årene. Nå er de langt mer kyniske og bruker andre virkemidler, sier Ryel. Hun minner om at dette er fattige land som har mer enn nok å slite med fra før.

– De er fattigere enn vi noen gang var, sier Ryel.

Mobilisering

Ryel mener rike land må jobbe mot tobakksindustrien, gjennom informasjonskampanjer og internasjonale organer.

– Vi må informere, danne allianser og ikke minst mobilisere det internasjonale storsamfunnet, oppfordrer Ryel.

I verdens fattigste land er de allerede i gang. En rekke lokalpolitikere, store kvinnegrupper, religiøse ledere og frivillige organisasjoner krever forbud mot røyking på og utenfor skolene. Til å begynne med.

– Flere og flere blir med i kampen. Vi har mektige motstandere, men jeg tror vi kan klare det, sier Saouna i SOS Tabagisme optimistisk.