Lukasjenko er god og Vesten er dum

Agrepina Dina Fjokla Maria og Vera. Det het de tantene til lille Aleksandr som i dag er 51 år gammel og Hviterusslands president. De bisto alle sin søster Katja med å oppdra gutten og sørge for ham fordi hun ikke hadde noen hadde mann. Fattig var hun også.

– Han har alltid vært vennlig og hjelpsom overfor andre. Det er han fortsatt. Han gjør kun det beste for sitt folk. Utlandet forstår ingenting. Det vil bare pådytte oss sin mening. Jeg vet ikke hvorfor. Men det lykkes ikke. Det sier den 90 år gamle Anastasia Ivantjenko som har bodd nesten hele sitt liv i landsbyen Lille Alexandria Hennes skrøpelige trehus ligger rett overfor stedet der presidentens barndomshjem. engang lå.

Populær

I gamle dager så Anastasia ham nesten hver dag og kjente han godt. Men lutter ros av Lukasjenko hører vi også fra fjernere naboer. Og i andre landsbyer i området som ligger tett opp mot grensen til Russland.

Heller ikke i toget fra Minsk møtte vi noen som ikke var glad i ham.

– Hans hus finnes ikke lenger men han selv kommer av og til og hilser på oss siger Anastasia og peker på en velpleid hage men ikke noe skilt som forteller at her vokste Lukasjenko opp.

– Det er fordi han er så beskjeden lyder innbyggernes forklaring

– Huset ble revet da han ble president. Huset var meget forfallent. Familien var fattig enda fattigere enn vi andre. Derfor er han så menneskelig og tar seg så mye av oss det har de harde vilkårene lært ham. Han er en av oss slik føler vi det. Vi vil ha ham som president og andre land skal bare holde munn sier Anastasia.

Bestemmer selv

Hennes datter Nadesjda på 60 år er enig. Hun kan heller ikke forstå med hvilken rett utlandet vil bestemme hvordan hviterussernes president skal være. Moskva skal heller ikke belære Hviterussland men Vestens bedrevitende holdning er verre.

– Vi kan da tenke selv. Eller mener folk fra Vesten at vi er dummere enn de er? La oss få leve som vi selv vil sier Nadesjda.

Et hett diskusjonstema er spørsmålet om gjenforening og union med Russland.

– Russland har alltid vært vår venn sier Nadesjda. – Vi kjenner hverandre snakker nesten samme språk har levd sammen i århundrer. Jeg har ikke noe imot at vi gjenforenes. Hverdagen blir enklere med felles valuta og uten grenser. Men jeg vil helst se Lukasjenko som unionens president. Russerne skal ikke bestemme alt sier Nadesjda og kaller beskyldningene om svindel da Lukasjenko ble gjenvalgt i mars for rent vrøvl.

– Hvorfor skulle han ikke få 83 prosent av stemmene når han er så avholdt sier hun.

Eneste allierte

En union med Russland har vært diskutert nesten helt siden Lukasjenko kom til makten i 1994. Moskva virker mer interessert enn Minsk fordi Hviterussland er uhyre viktig som transittland for eksport av russisk gass og andre varer til Vesten.

Hviterussland fungerer også som en støtpute fordi landet er i ferd med å bli Kremls eneste allierte i regionen. Både Ukraina og Moldova har valgt en antirussisk kurs og vil svært gjerne inn i NATO. Derfor har Moskva begynt å legge press på Minsk. Til dette bruker russerne sitt effektive våpen naturgassen som Lukasjenko hittil har fått til vennepris.

Takket være denne subvensjoneringen som president Vladimir Putin sier har Lukasjenko klart å øke sitt folks levestandard til et godt nivå og har på den måten styrket sin popularitet.

Autoritet

Lukasjenkos autoritet i store deler av befolkningen virker nesten ubrytelig. Men det er vanskelig å gjennomskue om respekten er ekte eller om den skyldes – som opposisjonen og mange analytikere hevder – folks politiske umodenhet og angst for represalier for «annerledes tenkning».

I Minsk er det forholdsvis lett å møte kritikere av Lukasjenko og det gjelder ikke bare de intellektuelle og erklærte opposisjonelle. Men i provinsen er det vanskelig. Her er mange sågar parat til at sverge på sin troskap overfor ham.

– Han vet best

– Felles stat med Russland det lyder nesten som Sovjetunionen igjen. Vi vil nok foretrekke et selvstendig Hviterussland. Men hvis presidenten sier at det er bra å forene seg så sier vi ja ved folkeavstemningen. Han vet jo hva som er best for oss. Men han skal helst være unionens president sier en pensjonert militær Valerij Aleksandrovitj som nå vaktmann ved et bruprosjekt over elven Dnepr.

Han har litt problemer med å stå på bena og også hans kollega Aleksandr Anatolijevitj har fått noe å drikke. Men begge vil mer enn gjerne analysere situasjonen i Hviterussland og forklare oss hvordan tingene «i virkeligheten» henger sammen.

– Faktisk er alt bra sier de samstemt. Valerij tilføyer at de aller fleste folk har råd til en flaske vodka i ny og ne.

En edru arbeider prøver å bidra og sier noe om lave lønninger og arbeidsløshet men Valerij stopper ham kategorisk:

– I hele verden klager folk over lave lønninger! Mannen gidder deretter ikke å si noe mer og forsvinner. Dermed forsvinner – må vi konstatere senere – vår eneste sjanse til å snakke med en «systemkritiker» her ved Lukasjenkos fødested.

– Dere må også se forretningene. Man kan få alt i dem. Hvis Hviterussland var et diktatur som Vesten hevder ville de se annerledes ut. Jeg kan huske de sovjetiske. De hadde verken Coca-Cola eller appelsiner. Og ofte heller ikke noen fyrstikker. Vesten er dum når den ikke vi se at vi har det bra sier Valerij til avskjed.

Rent og pent

Lukasjenkos direkte fortjeneste eller ikke – de hviterussiske landsbyene virker renere og bedre vedlikeholdt enn de russiske. Men Aleksandria Kopys og de andre småstedene har også mer til felles enn det velsoignert utseende. De ligner faktisk hverandre på en prikk.

Flest hus er av tre og malt i sterke farger. Vann finnes bare i fellesbrønnene ved veien og nesten alle folk tilhører den eldre generasjon. Det er TV-antenner og rimelig godt forsynte forretninger overalt.

– Presidenten sørger godt for oss. Med pensjoner på omregnet 120 amerikanske dollar har vi råd til å kjøpe alt vi har bruk for. Lukasjenko har også bekjempet den verste kriminaliteten. Det har Putin ikke maktet. Det er forferdelig det som foregår i Russland. Jeg får gåsehud når jeg ser det på TV. Og alle de nyrike på den ene siden og de mange fattige på den andre. Her hos oss er vi alle like. Nesten alle sier den tidligere fjøsrøkteren Anna fra Kopys.

Hun vet ikke særlig mye om den planlagte statsunionen. Men hennes argumenter ligner dem som prosjektets hardeste kritikere inklusive opposisjonen bruker.

Folkeavstemning

– Vi mener først og fremst at et så viktig skritt som en union ikke må skje uten befolkningens aksept sier lederen av opposisjonen i Hviterussland Aleksandr Milinkevitj. – Lukasjenko lover riktignok en folkeavstemning men den vil jo ikke vise hviterussernes faktiske mening. I et diktatur stemmer folk ikke etter overbevisning men etter makthavernes ordre.

Milinkevitj innrømmer samtidig presidentens brede popularitet i befolkningen og erkjenner også at opposisjonens innflytelse inntil videre er temmelig begrenset.

– Demokrati i Hviterussland er ikke på trappene med det første. Men jeg er sikker på at flere og flere med tiden vil slutte seg til oss. Lukasjenko-styret har høyst tre-fire år igjen sier Milinkevitj.

President-drømmen

Lukasjenko selv har helt andre forestillinger om sin framtid. Han kaller fellesstaten med Russland «en historisk sjanse for Hviterussland» og ville helst sier hans kritikere og noen analytikere bli unionens overhode. Men ifølge et utkast til forfatning skal Hviterussland kun få posten som visepresident. Presidenten skal være russer.

Men Lukasjenko ville nok få sin drømmepost hvis vanlige russere fikk bestemme. I en meningsmåling for noen måneder sa 52 prosent av russere at Lukasjenko er den beste president i det tidligere Sovjetunionen.