Innenriks
Sigrid ga dødspille til en syk
Sigrid Hannisdahl (92) har hjulpet en 98 år gammel svært syk dame med å ta livet sitt. Hun mener eldre bør ha
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Sigrid Hannisdahl er mangeårig medlem av Foreningen retten til en verdig død. Hun går enda lenger enn foreningen i sin kamp for aktiv dødshjelp.
Ethvert menneske som har levd sitt liv bør få bestemme over sin egen avslutning. At det er legene som skal ha ansvaret for andres liv og død, er forhistorisk, sier Hannisdahl med kraft. Hvis legevitenskapen har gitt deg opp, du har sterke smerter og det ikke er mer å gjøre, bør du selv kunne bestemme at du vil dø, mener hun.
Samlet piller
Sigrid Hannisdahl var leder av Foreningen retten til en verdig død på begynnelsen av 90-tallet. Da ble hun kjent med en gammel dame som var svært syk. Da hun ble 98 år havnet hun på pleiehjem.
En dag ringte hun meg og var fortvilet. Hun ville dø. Men hver gang hun hadde samlet opp det hun mente måtte være nok piller, tok pleierne det fra henne. Jeg oppsøkte henne på pleiehjemmet. Hun slet med sterke smerter på grunn av leddgikt. Hun var radmager og ble dårligere og dårligere. Det var bare sorgen. Jeg skjønner ikke at noen hadde hjerte til å ta fra henne muligheten til å avslutte livet på en verdig måte.
Hannisdahl forteller at hun ga 98-åringen dødelige medisiner hun hadde fått av legen Christian Sandsdalen. Han ble i 1996 dømt for å ha hjulpet en MS-syk pasient med å ta sitt eget liv.
Jeg forklarte henne hvordan hun skulle bruke medisinene. Hannisdahl tror at pleiehjemmet anså dødsfallet som naturlig.
Hun er ikke redd for å stå fram med sin medvirkning til selvmord. Jeg ville ikke hatt noen problemer med å forsvare meg, hvis det skulle blitt en rettssak ut av dette, sier hun og forteller at barnebarnet er redd hun skal bli «bura» inne.
Sigrid Hannisdahl er en energisk, sprudlende og flott dame. Hennes samboer, Henrik Almklev, er helt på linje med Hannisdahl. Almklev blir rusten i målet når han forteller om da hans kone døde. Hun fikk hjerneinfarkt og ble bevisstløs. Det sto mellom to valg: Å bli «en grønnsak» eller dø. Det var ingen av legene som motsatte seg da han ba om at hun ble koblet fra slangene. Det var passiv dødshjelp.
Har dødspille
I en safe hjemme på Slemdal i Oslo har Sigrid Hannisdahl en dødelig dose morfin. Hun mener alle over en viss alder burde kunne skaffe seg en slik.
Det er en trygghet at jeg har en slik pille.
Hva hvis folk som er deprimert tar livet av seg?
Dette bør uansett være den enkeltes valg. Man bør ikke bare være deprimert, men ha sterke smerter man ikke klarer å takle, sier Hannisdahl. Hun foreslår at pillen kunne deponeres hos fastlegen, slik at man kun får den utlevert etter gjentatte anmodninger.
Hun mener det er uverdig når syke mennesker er så desperate at de kjøper morfin hos narkomane, for å sette en overdose.
Hva med faren for misbruk. At pårørende vil ha brysomme eldre unna?
Dette er det ikke de pårørende som skal bestemme, men den enkelte. Hannisdahl mener at aktiv dødshjelp ikke nødvendigvis behøver å være trist. Mange gamle føler seg mette av dage. De ønsker ikke å gå den siste tiden imøte med smerte og lidelse. Men dette er kanskje et større problem for dem som tror på himmel og helvete.
Hva hvis den gamle er blitt senil dement?
Det er grader av demens, men man må tenke igjennom hva den gamle sto for før vedkommende ble helt dement. Noen er så bortreist at de ikke kjenner igjen familien, eller aner hvem de selv er. Det er uverdig.
Hannisdahl stoler på at hun selv skal kunne klare å ta livet av seg, hvis den dagen kommer da det er nødvendig. Hvis ikke, er det helt sikkert noen i min familie som vil hjelpe meg, sier hun.