Vålerengas «Moa 2»

Hvem: Mohammad «Moa» Dajani (27)

Hva/hvorfor: Ny fysisk trener for Vålerenga Fotball. Oppvokst i Palestina, og trente G16-landslaget der før han havnet i Norge og Vålerenga.

OBS: Dette intervjuet er gjort før koronakrisa satte skikkelig inn og all sport stoppa opp. Vi håper du synes det er interessant likevel.

Hei! Hva gjør en fysisk trener?

– Hovedoppgavene er å forhindre skader og utvikle spillerne fysisk. Og jobbe med dem ut ifra spillestilen til hovedtreneren.

Å? Hvordan da?

– Hvis treneren vil presse høyt hele tida, så må du utvikle spillerne på høyintensitet, og for sprint. Er treneren defensiv og opptatt av mann til mann-markering, ja da må du utvikle spillerne mot lengre raske løp. Vi er mer et teknisk enn fysisk lag.

Haha, siden klubben spiller teknisk, er jobben din lettere?

– Nei, den er ikke lett. Vi skal la ballen bevege seg, og trenger ikke bevege oss like mye som alle andre. Men jeg krever høy standard på trening, og følger nøye med på GPS-en.

Du følger hver spiller? Så du veit om Tollås har løpt mer enn Näsberg i da?

– Ja. Live også. Men Tollås er ikke som Näsberg. Alle har forskjellig spillestil og krav.

Du vokste opp i Palestina?

– Ja, i Gamlebyen i Jerusalem. Jeg spilte på ungdomslandslaget til Palestina i fotball, og kom til Norge for første gang i 2005, for å spille Norway Cup. Jeg likte landet veldig godt. Greide ikke få det ut av hodet.

Du måtte tilbake?

– Ja, jeg kom tilbake som trener for under 16-landslaget. I 2014. Da møtte jeg ei jente som var guide for laget vårt. Hun er kona mi nå.

Oj! Bra innsats, og raskt reagert!

– Haha, hun er opprinnelig palestiner også. Vi ble fort venner og holdt kontakten på Facebook. Så forlovet vi oss, og jeg kom inn på masterutdanning på NTNU. Jeg trente Nardo G19 der ett år, og så fikk jeg tilbud fra Vålerenga og kom til Oslo.

Vakkert! Hva er forskjellen på å være trener i Palestina og Norge?

– Fotball er fotball, men det er jo forskjeller. Her er spillerne mer profesjonelle på ernæring, og fasilitetene er mye bedre. Der jobber folk ved siden av. Og så er det jo på en måte krig der, mellom Israel og Palestina. Så noen ganger får man ikke spilt på grunn av checkpoints. Kamper blir avlyst.

Men det er en fungerende liga?

– Ja, en god liga faktisk. Det er mer talent der. Mer tekniske spillere, de spiller jo i gata hele dagen, og berører ballen mye. Men når de blir 16–17 år, så kan de ikke spille lenger, fordi de er så fattige. De må jobbe. Men hvis talentene blir tatt vare på kan de havne i topp-topp klubber i verden.

Snakker du med speidere? Om å hente palestinske talenter?

– Vi kan jo faktisk det. Det er ikke lett, på grunn av papirer og sånt, men jeg har noen spillere jeg diskuterer med sportssjefen.

Da VIF spilte på Ullevaal var det en tribune som het Vestbredden, og en som het Gaza!

– Er det sant? Jøss! Bra!

Du ville valgt Bredden?

– Jeg ville valgt begge. Kona mi er fra Gaza. For meg er dét det samme.

Hvis Vålerenga skal spille i Israel, blir det et problem for deg?

– Nei. Jeg er profesjonell, og vil at Vålerenga skal vinne, alltid. Det er en del rasisme på tribunen i en del israelske klubber. Mot mitt folk og mitt land. Det er jo irriterende. Men jeg jobber for Vålerenga og vil alltid være 100 prosent lojal til klubben.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Mot rasisme. Noen ganger føler jeg folk dømmer meg før de kjenner meg. Og reagerer annerledes på meg enn andre, på grunn av språket og bakgrunnen. Du veit, jeg heter Mohammad. Men hvis jeg presenterer meg som Moa, så reagerer de annerledes.

Akkurat navnet Moa har jo en egen klang i Vålerenga også.

– Ja. Haha. Da jeg kom til klubben ba jeg om å få e-post moa@vif.no. Da sa de «nei, nei, nei! Aldri! Det er bare en Moa i VIF!» Seinere møtte jeg Moa, og han lo av det. «Ikke noe problem, du kan ta mitt navn», sa han.

Blir du noensinne Moa 1 i Vålerenga?

– Nei. Jeg vil være Moa 2. Jeg liker Moa 1 godt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Læreren min fra skolen.