Sjekker alltid inn med puta si

Hennes egen pute har vært redningen etter utallige netter i bøttekott og PC-rom rundt om på forskjellige institusjoner. 19. april sjekker Helene inn på nytt for tre nye institusjonsbesøk.

Hvem: Helene Sandvig (51)

Hva: Programleder og journalist.

Hvorfor: Kommer med ny sesong av «Helene sjekker inn» på NRK1 19. april.

Du er klar med femte, og siste, sesong av «Helene sjekker inn». Hvilke institusjoner besøker du denne gang?

– I denne sesongen besøker jeg blant annet Villa Enerhaugen, en institusjon for yngre mennesker med demens. Opplevelsene der traff meg midt i hjerterota. Mange av de jeg møtte var fysisk oppegående, men begynte å merke at demensen tok grep. De forsto hvor det bar, var bevisste sin skjebne. På Villa Enerhaugen har de aktiviteter som er tilpasset en yngre pasientgruppe. De slipper å bo på et vanlig sykehjem der de må dele hverdagen med mennesker som kunne vært foreldrene eller besteforeldrene deres. Sykdommen traff dem midt i livet. De var kanskje i jobb, hadde barn. Det er brutalt. Demens er en snikende sykdom og mange skjønte ikke hva som feilte dem i starten. Det er vondt for en familie når det går opp for dem at de må sende kona, mannen eller foreldre på institusjon. De kan føle at de sender en de glad i vekk. I Saltdal sjekket jeg inn på RIBO, som hjelper unge «dropouts» mellom 18–28 år. Mange av dem sto i fare for å bli unge uføre. RIBO er et heldøgns aktivitets- og arbeidstilbud som hjelper ungdom med den vanskelige overgangen til voksenlivet. Mange får seg jobb eller fortsetter på skole etter oppholdet. Det bor masse ressurser i disse unge som samfunn står i fare for å kaste på båten. De fortjener å få hjelp. I det tredje og siste programmet sjekker jeg inn på Hurdalsjøen recoverysenter, som tilbyr medisinfri psykiatribehandling.

Gjennom fem sesonger og besøk på 20 forskjellige institusjoner. Hva har gjort mest inntrykk på deg?

– Jeg glemmer aldri dagene jeg hadde sammen med rusavhengige på et hospits ved Bislett. Det var så intense lyder, lukter og synsinntrykk. Folka der som var på evig jakt etter dop. Det var rått, men samtidig så fullt av menneskelighet. De som jobbet der måtte tåle mye, men de var rause med klemmene og ga de som bodde der verdighet og håp. Det var sterkt å se. Det jeg synes er ekstra fint med «Helene sjekker inn», er at vi også løfter fram alle de fantastiske menneskene som jobber i helse og omsorgsyrker. De er spydspissene, våre helter, særlig nå i disse koronatider.

Vi ser at du legger deg og står opp på de stedene du besøker. Er det slik at du virkelig overnatte der du er, eller drar du til nærmeste hotell?

– Jeg legger meg der jeg er, enten det er i et bøttekott, et PC-rom eller skikkelig rom. Jeg har alltid med meg puta mi. Den har reddet meg gjennom mang en natt. Det geniale med programmet er at jeg er intenst til stede i fem døgn. De ser meg som et vanlig menneske med morratryne og håret til alle kanter. De ser meg uten kamera og ikke bare som en programleder fra NRK. Jeg jobber med to kamerateam, ett om morgenen og ett om kvelden, samt at jeg har et lite kamera selv. Alt som jeg gjør av refleksjoner etter en dag, er det jeg selv som filmer. Og etter 16 timer med opptak i løpet av en dag, tuller jeg fælt med ord, og må ta disse refleksjonene flere ganger. Det kan fort bli noen sene netter.

Hvor mye jobber du i forkant av et besøk, for å få tillit hos de du skal lage program om og hos den enkelte institusjon?

– Jeg vet ingenting på forhånd. Teamet sier «hysj, nå kommer Helene», når de forbereder seg. Jeg skal være en vanlig, opplyst norsk borger når jeg sjekker inn. Når jeg tar steget over dørterskelen skal jeg oppdage og være nysgjerrig, og det er alltid en nerve i det første møtet med et menneske. Jeg må jobbe hardt for å opparbeide tillit. Jeg husker da jeg møtte Solveig på Blakstad. Da jeg kom inn på rommet hennes, ble jeg helt satt ut. Det første jeg ser er 23 A4-ark med ordet «Nei» på. Det var for å minne henne på at hun ikke skulle ta livet sitt.

Hvor mye vet de du skal besøke om programmet, og hva som vil bli vist?

– Det er stor forskjell på første sesong og nå. De som deltar er tryggere på konseptet. De vet at vi ikke går inn med en agenda eller hypotese. Vi bruker mye tid på å forsikre oss om at de som deltar forstår rekkevidden av det de er med på. Vi snakker med dem, ansatte, og også pårørende for å sikre at den enkelte er sterk nok til å være med. Alle får se programmet og komme med innspill før det sendes. Det viktigste er at de kjenner seg igjen. Det kan gå et halvt år fra opptak, til programmet sendes. Vi har også kontakt med alle etter at programmet er sendt.

Er det noen som i ettertid har takket nei til å være med?

– Vi hadde en medvirkende som da hun fikk vite hun fikk en mindre rolle enn tenkt, ikke ville være med. At det ikke var verdt det. Det de fleste sier er at det koster å være med i et TV-program, men de sier også at det er verdt det. Motivasjonen deres er at de ønsker å bryte ned fordommer eller fortelle hvordan det er å leve med en diagnose.

Hva gjør deg lykkelig?

– Lykken for meg er hverdagen. Og kunne ta en tur i skogen før alle andre er der.

Hva er ditt beste karantenetips?

– Få deg en tur ut i frisk luft minst en dag om dagen. Ikke bli sittende foran en liten pc-skjerm, og kom deg opp og rist løs.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde liksom ingen plakater av pophelter på veggene på rommet. Heltene må være de tre eldre brødrene mine, Baard, Gard og Jørn. De hadde dritkjekke kompiser, og var populære blant jentene.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Hadde du spurt mannen min, ville ha sagt at jeg var litt for mye Duracell. Jeg er utålmodig, og skal ha gjort ting med en gang. Ellers å synes jeg at jeg er veldig flink, og gjør så godt jeg kan. Jeg snakker ikke meg selv ned.

Hva savner du mest akkurat nå?

– Jeg savner å kunne invitere masse venner til en søndagsmiddag. Sitte langs spisebordet, og lene oss inntil hverandre.

Hva har du lyst til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Jeg har lyst til å gå i tog mot all industri og leger som får unge mennesker til å tro at de må rette på utseendet sitt. Det gjør meg ganske så opprørt. Og for at folk kan plukke opp søpla si. Hvem er de menneskene som gjør dette? Selv har jeg problemer med å gå forbi plast og dritt, og plukker det opp, og kaster i nærmestes søppelkasse.

Hva angrer du mest på?

– Jeg angrer på at jeg ikke spurte moren og faren min før de døde, om livet deres før de fikk familie. Hvordan var de som tenåringer? Var de opprørske? Hvilke drømmer hadde de? Jeg ville vite mer om hvem de var før vi kom inn i livet.

Hvem ville du helst vært isolert med?

– Birgit Skarstein er jeg veldig fan av. Hun er sterk som person, og har varme og medmenneskelighet. Vi kunne hatt noen fine samtaler i isolasjon.