---
Hvem: Flu Hartberg (– Jeg blir 45 år den 28.oktober og ønsker meg elektrisk oppvarmede hansker).
Hva: Tegneserieskaper, illustratør og barnebokforfatter.
Hvorfor: Savner tida før sosiale medier og kunstig intelligens.
---
«Å bruke sosiale medier til å vise fram kunsten din blir bare blir mer og mer håpløst», skriver du i nyhetsbrevet du jevnlig sender ut. Hva er problemet?
– Jeg har prøvd å reflektere over hvordan kunstnere har forholdt seg til internett de siste tjue årene. I starten var disse plattformene – alt fra Flickr til Instagram, unike måter å nå ut til et større publikum på. I dag må du tilfredsstille algoritmenes krav og bli en form for influenser for å bli synlig. Før kunne du velge hva du ville se i feeden din, nå velges det for deg. Og korttidsstimuli i form av dumme videoer ser ut til å ha vunnet kampen om hva som blir mest synlig. Jeg synes det er en veldig dustete utvikling. Men jeg er i hvert fall ikke alene om å mene dette, skal jeg tro all responsen jeg har fått på mitt lille nyhetsbrev.
Du omtaler også kunstig intelligens som «en pest som kom over natta». Hvorfor det?
– Det siste jeg ønsket meg av ny teknologi var helt klart maskiner som kan produsere tegninger, bilder, musikk og tekst og gjøre forholdene for kunstnere enda verre. KI-genererte bilder har kommet som en tsunami, og nå er det ville vesten hva angår bruk og rettigheter. De store tek-selskapene var åpenbart ikke fornøyd med å ta over livene våre, nå tar de også jobbene. Det er egentlig så dystopisk og kjipt at man helt mister livsgnisten. Men i stedet for å hoppe i Alnaelva får vi ta opp kampen mot robotene, og mane til solidaritet. Mitt håp er at det blir en bevissthet blant folk om at vi må skille mellom mennesker og maskiner.
Hvilke konsekvenser ser du for deg at disse teknologiske nyvinningene vil kunne få på sikt?
– En del av meg tenker at verden uansett er på vei ned i dass, og at dette med kunstig intelligens bare er strøsselet på kaka. En annen del av meg tenker derimot at det er nødt å komme en motbølge snart. Når mange nok ser at utviklingen har gått feil vei med alt fra miljøødeleggelser til teknologi, og at det ødelegger livene til folk, da kanskje vi våkner fra dvalen?
Var det enklere å være tegneserieskaper før sosiale medier og kunstig intelligens?
– Jeg tror tegnere alltid er tilfredse så lenge de får tegne. Så er det ulike utfordringer til ulike tider. Hulemalere var sikkert plaget av trekk og ville dyr.
Les også: – Et Oslo-byråd som vil slippe biltrafikken løs (+)
Du oppfordrer folk til å «gå utenom algoritmestrømmen» og velge ekte mennesker, og gå på konserter, kjøpe plater og kjøpe tegneseriebøker. Hvorfor er det viktig?
– Jeg merker selv hvor mye jeg går glipp av når jeg kun observerer verden gjennom Facebook og Instagram. Det gjelder å gjenoppdage gleden ved kunst og kultur. Hvis man faktisk ønsker at det skal eksistere skapende kunstnere rundt i landet, holder det ikke å skrolle forbi et bilde eller høre musikk på Spotify. Man må faktisk holde liv i disse folkene ved å kjøpe kunst, bøker og konsertbilletter. Det gir også mye bedre opplevelser enn å glane på den jævla telefonen hele dagen.
Hvordan forholder du deg selv til sosiale medier nå?
– Jeg sliter med å trekke meg helt ut, og kjenner suget etter fellesskapet. Jeg skulle ønske vi kunne finne opp et sosialt medium som ikke var styrt av onde milliardærer og utspekulerte roboter. Og så hadde det vært deilig å slippe reklamer for Temu.
Kommer det flere fysiske tegneseriebøker fra deg, eller er ikke det lenger noe du tjener penger på?
– Heldigvis satses det fortsatt på bøker i Norge, så jeg håper å kunne pumpe ut helsprø barnebøker og tegneserier så lenge jeg lever. Denne høsten kommer jeg med både tegneserieboka «Miniminister» – en politisk satireserie om Erna, Jonas og norsk politikk, og en barnebok for platesjappa Big Dipper som handler om en veldig kjent rockestjerne som liker å bite hodet av små dyr.
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Over til våre faste spørsmål i denne spalten. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– «Jazzbasillen» av Christopher Nielsen. Den satte griller i hodet mitt om at jeg skulle lage lange tegneseriehistorier. Jeg skjønte at det var mulig å lage morsomme, spennende historier for voksne lesere om mer eller mindre norske forhold. «Jazzbasillen» er fortsatt gullstandarden hva gjelder tegneseriekunst i mine øyne.
Hva gjør deg lykkelig?
– Å tegne.
Hvem var din barndomshelt?
– Sildakongen.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– At jeg er overfølsom, nærtakende, oppfarende, bitter og har lav impulskontroll.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg valgte å konsentrere all utskeielse til perioden 1996-2012, så jeg har ikke trengt å skeie ut noe særlig de siste 12 årene, med unntak av Cola Zero og Bøler-mix (50/50 popcorn og potetgull) i helgene.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?
– Det vanlige. Krig, naturvern, Sylvi Listhaug og den slags.
Er det noe du angrer på?
– Ja, mye. Jeg bruker ganske mye energi på anger og skam, og ergrer meg over mange småting både ved meg selv og omverdenen. Men jeg prøver å bruke det som katalysator for artige innslag i historiene jeg tegner.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Ozzy Osbourne og Eli Rygg.
Les også: Einstürzende Neubauten er fortsatt i en klasse for seg (+)
