---
Hvem: Bibi Fatima Musavi (26) er norsk-afghaner fra Nordstrand i Oslo.
Hva: Journalist og forfatter.
Hvorfor: Aktuell med sin første bok som heter «Jenter som meg».
---
Gratulerer med debut som forfatter! Jeg likte tittelen på boka veldig godt, hvorfor har du kalt boka «Jenter som meg?»
– Tusen takk. Dette er en setning som jeg skrev mye i boka, og når jeg tenkte på hva som oppsummerer boka så synes jeg at denne setningen oppsummerer det godt.
Hva var det som gjorde at du valgte å skrive en bok?
– Dette er noe jeg hatt lyst til lenge og visst at jeg skal gjøre en dag. Jeg var en periode i livet mitt der jeg tenkte mye på døden, livet kan bli så kort, derfor måtte jeg gjøre det nå.
Hva handler boken om?
– Den handler om en sint 16 år gammel muslimsk jente som bor i Nordstrand-området. Jeg er selv vokst opp på Nordstrand, så jeg ønsket å bruke erfaringer fra min egen oppvekst. Mye av følelsene hovedkarakteren sitter med på grunn av utenforskap gjorde jeg også under min oppvekst. Selv om mye av det hovedkarakteren opplever er selvopplevd, så er alle karakterene fiktive.
Hvorfor var det viktig for deg å bruke egne opplevelser?
– Dette er historien til en muslimsk jente som bruker hijab, som meg. Selv om det snakkes mye om jenter med hijab i media, så er det veldig få som snakker med oss. I både bøker og i filmer blir vi ofte gitt offerrollen, og vi blir gjort om til noe som folk skal synes synd på. Jeg har selv valgt å bruke hijab, men dessverre så klarer ikke samfunnet å se forbi det. Jeg vet at jeg for mange alltid kommer til å være jenta i hijab.
– Nylig var det en debatt om ære på NRK hvor hijab var et tema uten en eneste kvinne med hijab til stede. Det får meg til å tenke over hva det gjør med en unge jenter som bærer hijab frivillig og som ser på disse debattene gang på gang. Slike debatter påvirket i alle fall meg veldig da jeg var yngre, de sender et signal om at du ikke er akseptert sånn som du er og at din identitet er noe kontroversielt som må debatteres.
Les også: UDI snur: Sara Valieva får likevel opphold: – Veldig lettet (+)
Hvordan var det for deg å vokse opp som muslimsk jente på Nordstrand i Oslo?
– Det høres rart ut å si, men jeg følte meg av og til ikke som et menneske. Det var som om jeg og familien min var fra en annet planet. Og som barn var dette ekstra tøft, fordi det eneste jeg ville var å være som alle andre. Det tok meg lang tid å akseptere og ikke minst bli glad i min bakgrunn. Selv om jeg ikke tenker at jeg skulle ønske jeg var hvit nå, som jeg gjorde som barn, tar jeg meg fortsatt i å ubevisst forsøke å være som dem. For eksempel, hvis jeg er ute og spiser med etniske nordmenn, blir jeg plutselig veldig bevisst på hvordan jeg sitter, hvordan jeg spiser, hva jeg spiser og hvordan jeg snakker, for jeg vil ikke gjøre noe som er «feil».
Har du noen eksempler på hvordan utenforskapet foregikk?
– Det kan være alt fra blikk til kommentarer om min religion eller bakgrunn. Jeg ønsket alltid at noen så meg for den personen jeg var og ikke på hva jeg hadde på meg. For eksempel kunne det være lærere som sa ting, eller kvinner på bussen som ga meg medfølende blikk, og selv om det kanskje kommer fra et godt sted, ender de opp med å diskriminere istedenfor.
Les også: Leiebolig: – Mange tar til takke med dårlige boliger fordi de er redde for å bli sagt opp (+)
Da må vi over til noen faste spørsmål. Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Det må bli Karpe.
Begge to, eller?
– Hehe, ja begge. Jeg ville sagt takk til dem for musikken deres, de har gjort det «kult» å være utlending!
Hva gjør deg lykkelig?
– Det er når jeg ser niesene mine. Da blir jeg lykkelig.
Hvem var din barndomshelt?
– Jeg hadde ikke mange forbilder da jeg var liten, men hvis jeg må velge én, så må det være den australsk-palestinske forfatteren Randa Abdel-Fattah. Boka hennes «Ser hodet mitt stort ut i denne» fikk meg til å innse at livet mitt også er verdt å skrive om.
Hvilken superkraft skulle du gjerne ha hatt?
– Akkurat det har jeg tenkt mye på. Det må bli tankeleser. Da kan du aldri tape, altså du vet hva folk skal si og ikke minst hva de tenker om det. Da vet man alt.
Men kan ikke det fort bli en «curse», da?
– Jo absolutt, men derfor må det være en selektiv evne, slik at man kan velge når man kan lese tankene til folk.
Er det noe du angrer på?
– At jeg brukte lang tid på å bli stolt av bakgrunnen min. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og fortelle meg selv at jeg var god nok som jeg var, og at jeg ikke måtte forandre på noe som helst.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?
– Hundre prosent, for Palestina!
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er en av de som skeier litt ut hver dag. Litt kos unner jeg meg etter en lang dag, men det jeg liker å gjøre mest er å drikke te og se på TV-programmet Norske Talenter.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg er veldig sta, men det kan fort være en bra ting også. Jeg har også en tendens til å sammenligne meg selv med andre hele tiden, det er noe jeg skulle ønske at jeg ikke gjorde.
Les også: Amnesty kritisk til fransk hijab-forbud før OL – ber norsk idrett ta ansvar
Les også: Vil at Ap skal tillate politi-hijab
