---
Hvem: Mina Helene Hadjian (48)
Hva: Ansvarlig redaktør for Røverradioen.
Aktuell: Nylig norgespremiere med dokumentarfilmen «Mina og Røverne».
---
Hei eller hællæ, bør vi vel si. Gratulerer med premieren på dokumentarfilmen «Mina og røverne». Hvilke forventninger har du hatt før visning?
– Takk. Tilbakemeldingene er overveldende. Jeg gledet meg til at alle skulle få se røverne, samtidig som jeg gruet meg. Det skjer et dødsfall i filmen, en som sto meg veldig nær, det å se det om og om igjen blir ganske heftig. Samtidig vet jeg at han hadde elsket å bli sett – det er litt godt i det veldig vonde. Nå er jeg i Bodø etter kinovisning, hvor familien hans også har vært med. De synes det er fint, da er det fint for meg også.
«Mediestorm» og mye oppmerksomhet er ikke ukjent for deg, men hvordan har det vært å ha et kamerateam rundt seg i åtte år?
– Det stemmer. Kun med en pause da jeg fikk barn, og en periode hvor teamet ikke fikk bli med inn i Bredtveit fengsel. Ellers har kameraene vært tett på. Når det er sagt, jeg er alltid hundre prosent på jobb – noe som betød at filmfolka rundt meg ble koblet helt bort fra mitt hode. Derfor ble det nesten litt sjokkerende å se alt som hadde blitt fanget opp gjennom kameralinsene.
Før hvert foredrag er både jeg og røveren like stressede og nervøse begge to. Jeg kaster opp, han stryker meg på ryggen - og så kaster han opp.
— Mina Hadjian forteller om nerver før hun skal gå på scenen.
Du er tett på innsatte, mange med tunge skjebner. Klarer du å «mute» Røveradioen på fritiden?
– Det blir tjuefire timer i døgnet, sju dager i uka. Men samtidig har jeg blitt flinkere til å legge fra meg mobilen når jeg ikke er på jobb. Jeg forsøker å ha fokus på det viktigste her i verden, min åtte år gamle sønn. Det er også årsaken til at jeg bor og har kontor i Fredrikstad.
Du er stadig på jakt etter røvere, eller programledere som vi andre ville ha sagt, hvorfor er det viktig?
– Vi må ha nok folk i studio og back-up. Fengselsredaksjoner er på en måte litt ustabile. En dag er en av røverne i retten, en dag har en innsatt gjort et eller annet som gjør at han ikke får lov til å komme på Røverradioen. Slike ting får vi ikke beskjed om før vi er på plass. Når det gjelder å finne røvere til redaksjonen er ikke det noe problem, det handler om å være menneske når man er på radioen. Jeg har selvfølgelig noen regler – men alle har noe å gjøre på lufta, så lenge du våger å være deg selv.
Det er kan hende et dumt spørsmål, men er du innimellom redd? Føler du deg utrygg?
– Jeg forstår godt spørsmålet. Men man er jo ikke tryggere noe annet sted enn i et fengsel. Med alarmer og kameraer påkoblet hele tiden. Det er trygt. Hvis jeg noen gang kommer til å føle frykt, da bør jeg finne noen annet å drive med – tenker jeg. Samtidig har jeg et filter for hvem jeg tar med i programmene. Hvilken type kriminalitet som har blitt begått. Det sitter veldig mange overgrepsdømte i fengsel, jeg kan ikke ha med noen av disse og risikere at offeret sitter og hører på. Men er jeg i tvil, hvor jeg kan oppfatte at den innsattes bakgrunn er i grenseland, ringer jeg offeret – hvis jeg får lov til det.
Mange har kan hende en stereotyp oppfatning av fanger. Hvordan er en innsatt?
– Folk, som deg og meg. Du er jo ikke handlingene dine. Vi må bli mer åpne for hvor sammensatte vi er som mennesker. Det er for gjort å sette folk i en bås – det er ikke greit.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Norske fengsler er som å være på hotell, mener noen...
– Det tullet der orker jeg snart ikke å høre mere om. Det er selvfølgelig ikke reelt. Lås deg inn på badet ditt ei uke og se hvordan du håndterer det. Som samfunn har vi bestemt at det er slik vi straffer folk. Med bruk av fengsler. Når soningen er over slipper vi innsatte ut på fortauet med en svart søppelsekk og beskjeden: «Nå er det slutt på at du skal være kriminell». Mangel på ettervern er den store oppgaven som burde vært løftet til et høyt nivå i vårt samfunn.
Fengsel som straffemetode er utdatert. I løpet av tretten år har jeg møtt kun tre mennesker hvor jeg har tenkt at disse personene bør holdes borte fra samfunnet.
— Mina Hadjian, redaktør i Røverradioen.
Holder løslatte fortsatt kontakt med redaktøren i Røverradioen?
– Ja, hver dag får jeg meldinger og telefoner fra tidligere innsatte. Og fra deres familier. Jeg har kontakt med de fleste. Hvis jeg ikke har hørt noe på en stund tar jeg kontakt. Jeg har også hatt tidligere innsatte i jobb her på kontoret. Blant annet Simen, som også er med i filmen. Han jobber i WayBack, en ideell stiftelse som arbeider for innsattes tilbakeføring til samfunnet, og driver med lobbyvirksomhet på Stortinget. Kult og positivt. Men det er lite midt imellom. Enten hans store engasjement på den ene siden, eller som tidligere nevnt folk som dør.
Røverradioen er elleve år. Hvorfor sa du ja til dette prosjektet?
– For 13 år siden ringte Trond Henriksen til meg etter å ha kommet ut fra soning. Han skulle begynne å jobbe i en lokalradio i Halden og spurte om jeg kunne gå inn i Halden fengsel. Lage et program som skulle sendes på lokalradio. Det gjorde jeg, lagde flere program og var frivillig i to år. Deretter startet jeg Røverradioen i Oslo fengsel, med erfaringene mine fra Halden. Jeg elsker det. Sammenfattet av ordene: Kjempemoro, grusomt, gøy og meningsfullt.
Røverradioen har innslag fra flere fengsler i Norge?
– Ja, fra Bergen, Agder, Eidsberg og Oslo. Målet er at alle fengslene i Norge skal sende Røverradioen, men vi trenger en felles plattform.
I 2007 fikk du betegnelsen «Den kontroversielle programlederen», og fikk sparken i NRK P3. Ble det et vendepunkt?
– Ja, på en måte. Innsatte er vant til å bli uglesett og sett ned på – slik følte jeg det også etter en temperert diskusjon med statskanalen. Innsatte og jeg forstår hverandre. Det er litt rart å tenke på at det ble grunnlaget.
Radio og film, men det er også foredrag plottet i kalenderen?
– Ja. Før hvert foredrag er både jeg og røveren like stressede og nervøse begge to. Jeg kaster opp, han stryker meg på ryggen – og så kaster han opp. Men når vi entrer scenegulvet slipper nervene. Jeg ønsker å holde mange foredrag, selv om jeg kan bli uvel i forkant.
Les også: Anmeldelse: Det glitrer av både sangprestasjoner og kostymer i «The Bodyguard» (+)
Er det et image som passer på «Tøffe Mina»?
– Hehe, det sitter nok igjen fra P3-tiden. Jeg har aldri vært tøff. Men jeg er jeg, pakker heller ikke inn noe. I Røveradioen det eneste som fungerer. Noen ferske røvere i radioen kan gjerne tøffe seg og si: «Jeg er bare en hardbarka kriminell …». Da svarer jeg alltid: «Hvorfor tøffer du deg. Du er jo en ræva kriminell. Du sitter jo her. Har blitt fanget. Det er vel ikke en karriere å skryte av.» Da blir det noen sekunders stillhet før vi får en god latter begge to. Smil og latter er den beste medisinen.
Over til våre faste spørsmål, er det noe du angrer på?
– Nei, det kan man ikke. Eller, jo man kan se tilbake og tenke at man kunne ha gjort enkelte ting annerledes. Men du må tenke framover.
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Å herregud, jeg er «sykt opptatt» av superhelter. Har faktisk en Wonder-Woman-tatovering. Vet du, jeg får tilbakemeldinger på at jeg allerede har en superkraft. Få andre til å slappe av – åpne seg om sine liv. Men å kunne fly hadde vært supert. Det har jeg lyst til.
Selvfølgelig. Da hadde du kommet flygende inn over murene rundt om i landets fengsler med mikrofonen klar til opptak. Men er du villig til å gå i demonstrasjonstog?
– Ja ja, absolutt. For bedre forhold i fengslene. Fengsel som straffemetode er etter min mening utdatert. I løpet av tretten år har jeg møtt kun tre mennesker hvor jeg har tenkt at disse personene bør holdes borte fra samfunnet. Resten av «gjengen» burde fått livstrening – til å få et «normalt» liv.
Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag?
– Min superhelt, tegneserieskaper og illustratør, Lise Myhre hadde umiddelbart fått en invitasjon. Deretter ville jeg ha invitert Dalai Lama og Donald Trump. Jeg er overbevist om at vi fire kunne hatt en interessant samtale. Ja, jeg sa Trump. Jeg er alltid nysgjerrig på folk som etter min mening har helt ville meninger, da graver jeg til jeg får svar.
Hvem ville du ha stått fast i heisen med?
– Det er kan hende ikke «politisk korrekt» å si navnet, men en samtale med Anders Behring Breivik kunne jeg ha tatt. Nå skjelver jeg faktisk innvendig bare av tanken. Møte personer som er helt i andre enden av min skala – Trump eller Breivik – uten å snakke med dem lærer vi heller ikke noe. Jeg må finne ut hvordan man kan ha slike meninger? Hvor kommer de fra?
Les også: Jailhouse rock i Indre Østfold fengsel
Les også: – Situasjonen i fengselet ødelegger betjentenes helse